En tragedie roper om hjelp

Ufattelig det som hendte fredag 22.juli: Minst 76 mennesker drept i Regjeringskvartalet og på Utøya - av en mann med en overbevisning om å ville drepe flest mulig. De døde hadde ikke fortjent å dø. Den skyldiges sinn vil vi neppe forstå til tross for undersøkelser og forhør. Statsministerens gode og varme ord om samhold og trøst til de etterlatte kan ikke lege alles sår og savn. Vi roser oss over vårt fredelige land gjennom de siste 66 åra, og har sett krigsscener bare gjennom TV og filmer. Og så kom dette som rokker ved selve tryggheten og sikkerheten for hele nasjonen. Hele vårt folk sørger og det er vanskelig å holde tårene tilbake; ingen kan stå fram og belære og moralisere i en slik stund. De gamle hadde en hjelper å vende seg til når de var i stor nød. Hvorfor er ikke Guds navn nevnt i alle TV- og radiosendinger vi har hatt det siste døgnet? Hør her: "... det fantes ingen hjelper. Da ropte de til Herren i sin nød, av deres trengsler frelste han dem. Han førte dem ut av mørke og dødsskygge ... De skal prise Herren for hans miskunn ..." (Salme 107:10-16)