grápson ὃ βλέπεις γράψον εἰς βιβλίον

06 oktober 2020

Gutteturen til Suleskar-hytta 2-4/10/2020


 


Me hadde vore her på tur for fem år siden, «far og fem sønner», men denne gongen vart me bare fire: Geir Tore hadde nemlig dratt tilbake til oppgavene Tanzania, og Bent var sliten og svimmel og klok nok til å bli heime. Kristen nådde fram først, og Bjarne - hytteeigar og vert - plukka opp Arne i Stavanger og meg (Tobias) i Flekkefjord før me kom fram i 19-tida. Bjarne overraska med pizza, bakt ut med rikelig med pålegg og steikt i egen pizzaovn med det samme. Ei stor pizza til kvar, herlig smak!
Me prata om alt, fortalte korleis mine barnebarn hadde det med arbeid og studier, og beundra den praktiske hytta og hyttefeltene over alt i området. Lørdags morgen kl 9 fortsatte me med kaffe og brød, før dagens første utflukt. Me rusla i sterk vind og litt småregn dei to km lange asfaltveien til Ådneram, den nordligste bygda i Sirdal. Dei to-tre gardsbruka der kom nesten bort i alle hyttefelt og skiheiser. Me tok ein annen veg tilbake så heile turen turen kom på over 8000 skritt, vel 5 km. Det var deilig å få komme seg ut, og Bjarne var godt kjent i området og visste kvar stiene gjekk. Han hadde kjøpt med seg 3 kg risgrøt som me fire gjorde kål på etter turen. Etterpå hadde eg svært behov for ein times sengeleie, middagskvil, dei yngste greidde seg visst uten.

Verten og turlederen låg ikkje på latsida. Utpå ettermiddagen kjørte han oss på Lysefjordveien gjennom eit knudret høgfjell-landskap til det fantastiske «Ørneredet» (Øygardstølen) med utsikt ut over Lysebotn 640 meter nede. Det svimla nesten for oss. Parkeringsvakta kom bort til bilen med det samme og sa at ingen hadde lov til å vandre bortover fjellet mot Kjerag i denne voldsomme vinden. Nei, det hadde me heller ikkje tenkt på, restauranten var også lukka på denne tid av året. Men me kunne gå på utsida av bygningen. Fantastisk utsikt.

Då me kom heim att til hytta var det tid for ein videoprat med Geir Tore og Bent. Geir Tores 52-årsdag (og Oscars 11-årsdag) måtte jo «feirast» på denne måten. Jo, guttene mine vert eldre etter kvart, og det merkest godt på meg også. Eg hadde skreve eit lite stykke sjølbiografi, «Å følge sin skjebne», som eg gav til guttene - og seinare sendte til Bent og Geir Tore. Med alderen kommer gjerne minner, og så ønska eg at etterslekta skulle kjenne sine røtter mest mulig.

Høydepunktet i mat og godbiter kom då Bjarne diska opp med etiopisk «indjera og wott», som er beste retten me kan ønske oss. Det var skikkelig «bejeainetu», wott og alicha av mange slag. Veldig smakfullt og passelig krydra. Seinare, då mørket la seg over hyttebygda, tente Bjarne opp «eldfatet» i det nye uterommet, og så kosa me oss med eplekake (som Bjørg hadde sendt med meg) og is. Herlig.

Søndag var vinden like voldsom, og i tillegg hølja regnet ned så me kutta ut den planlagde turen. Me mimra om stort og smått, og rydda opp etter oss. Kl 12.30 starta tilbaketuren etter ei svært gild helg. Bjarne kjørte først meg heim til Flekkefjord, og fekk litt kaffemat her før han kjørte Arne til bussen i Stavanger. Han kom ikkje heim til Stord før i 20-tida. På neste helgeutflukt må me prøve å ha alle med!

22 september 2020

Hverdagsbibelen


Hverdagsbibelen

Bibelforlaget gav ut denne bibelutgaven i 2018, en «forenklet og levendegjort oversettelse» som mest likner på The Living Bible (1973). Hovedredaktørene for teksta er Sten og Elisabeth K. Sørensen, og Pluss-utgaven har i tillegg gode og korte studiekommentarer ved Jarle Waldemar. Forordet sier at «Hverdagsbibelen legger vinn på å holde seg innenfor de teologiske rammene grunnteksten gir, men dens viktigste oppgave er å gjøre Bibelen leservennlig og forståelig for moderne mennesker.» Hverdagsbibelen mangler kart og henvisninger, men har oversiktelige innledninger til hver bok i Bibelen. Litt skjult mellom Det gamle og Det nye testamentet finner vi også en oversiktelig kronologi for Det gamle testamentet og en god evangeliesynopsis.
Eg synes at Bibel2011 har eit greit og forståelig språk som også tar grunnteksta på alvor. Hverdagsbibelen kan ikkje og skal ikkje erstatte Bibel2011 eller NB-utgaven, men her er det ofte på ein positiv måte brukt dagligdagse ord og vendinger i staden for «bibelspråk» som kan være ukjent for mange. Sjå for eksempel på Rom 12:1 i sammenlikning med Hverdagsbibelen:
«Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken: Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste.»(Bibel2011)
«Jeg vil derfor oppmuntre dere, mine kjære søsken, at dere også velger å gi kroppen deres som en gave til Gud. Tenk på kroppen som et redskap til å gjøre Guds vilje. Lev slik Han ønsker det. Dette er også en del av deres åndelige gudstjeneste.»

 

16 september 2020

Alt som er sant og edelt ...

 

Det har blitt drevet mye kritisk journalistikk mot forhold i Misjonssambandet i det siste, og andre kristne samfunn. Personssaker har vore feid under teppe av administrasjonen og fleire personer er blitt skadelidende. Slikt kan skje over alt. I eit av dei gamle husa i Salmeli heng denne påminninga på veggen i stova: «La det bli i slektens eie, husk det gode, glem det leie!» Det er sikkert skreve før det kom aviser til fjellgrenda.

Overskrifter i nokre innlegg i den kristne avisen Dagen ser slik ut: Heller ikke NLM er noen søndagsskole. Hovedstyret får varsel på bordet. Hva vil NLM? Kontrollkomite jobber med NLM-varsler. Sjokkert over ugjenkjennelig bilde av Kvitsund Gymnas. Forholdene på Kvitsund. Mange og vonde saker og minner skjuler seg i desse overskriftene, personlige hendinger er nevnt med navn. Noen har hatt det vondt, urett er blitt gjort, noen har ikkje fått si sak høyrt og gjort opp. Gode medarbeidere i NLM har sett seg nødt til å trekke seg frå organisasjonen, dei har blitt urettferdig behandla. Eg har vore tilknytta NLM i 67 år, og er takksam for det, sjøl om eg ikkje alltid har vore enig i det organisasjonen står for. Me føler det vondt og sårt når urettmessig behandling går ut over venner og medarbeidere, men: Personssaker er vanskelige, me få sjelden eller aldri høyre meir enn den eine sida av saka, sjøl om at me veit at ei sak alltid har minst to sider.
Det kan vera godt å bli minna om det Pauli ord som Jenssen og Sørensen siterte i Dagen 15/9: « Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det! - Så skal fredens Gud være med dere.»(Fil 4:8-9)

12 september 2020

Hermon høyfjellssenter, dådyrkjøtt m.m.

 


Torsdag hadde me fin tur igjen, med begge bussene og ein halvtimes gåtur. Store fjellpartier omkrets dei heile, på Blåberg hadde det komme nysnø, se bildet. Lunchen og middagen var som vanlig svært smakfull, med kaker og kaffe attåt. Kjøttet til middagen var frå dådyr, importert frå England. Siden det var siste kvelden fekk me bløtkake og kaffe etter samlingsstund, det vart i meste laget for magen. Me måtte alltid sitte med samme folket, og samme bord. Bildet viser Marit of Ola Føreland, og Bjørg.


Arne begynner alltid andaktene sine - etter at Roger og Asle har sunge ei heil stund aleine eller sammen med forsamlinga - med å minna om to vers frå Romerbrevet: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Jesus Kristus ... Det som var umulig for loven, det gjorde Gud. Han sendte sin egen Sønn som syndoffer»(8:1-3). «Er Gud for oss, hvem er da imot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav han for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham?»(8:31-32).
Fredag tar me på heimveg att, denne gongen via Geilo og Numedalslågen, Kongsberg, Larvik, Arendal og til Lyngdal - nesten ti timer medrekna to pauser. Bilen vår stod i Lyngdal og me kjørte heim i ufyselig regnvær. Oppholdet hadde gitt oss mange gode minner.

Hermon høyfjellssenter, dag tre

 

Onsdag hadde me busstur til fjellvidda med fjorder og vatn, fjellplanter og hyttebygg. Men før me begynte på den turen hadde me ei sangstund med andakt. Arne Håtveit tok oss med til slutten av Romerbrevet 1, der apostelen skriver om Guds dom over hedenskapet og over mange ting som går Guds lov imot, også i dag: Menneskers tanker og ordninger får brøyte seg veg i samfunnet, ofte på tvers av det Gud seier. Skjønner dei ikkje at «Guds godhet driver til omvendelse.»(2:4). Visst har me gjort vonde og dumme ting, men dette kan me gå til Gud med, for det står skrive: «Han kaster alle våre synder bak sin rygg, og kommer dei aldri meir i hug.» Tilgitt! - Bildet viser lederen Arne Håtveit ved bordet, og sangerne og gitaristene Asle og Roger. - 


Og om kvelden fortsatte Arne med å understreke lovens krav, slik me finner det i dei ti budene. Men me fekk også med oss at Jesus er «soningsstedet for den som trur» (3:25). Ved å klynge oss til Jesus i tru, får ikkje bekymringene komme til, dei som ellers så ofte prøver å kneble oss, Ord 12:25. Me skal få oppleve «troens hvile». Vær ikkje bekymra, sa Jesus, hver dag har nok med sin egen utfordring og planlegging («plage»). Rom 4 er det store troens kapittel til rettferdighet og frelse.
Etter sang og andakt fekk me sjå filmen om oppbygginga av Hermon høyfjellssenter og badeland og skibyen, fantastisk og rik på ideer, svært stor innsats av Ruth og Arne Håtveit. Dei begynte i 1977, og ideene strømte på, og tok form. Mange stader ser me kombinasjon av ei praktisk utforming og kunst, f.eks. matsalen «Opplevelsen» med sine runde bjelker og fantastisk utsikt over fjord og hei. - Bildet viser Bjørg i tunet med de to store bussene.-



Hermon høyfjellssenter, for første gang

 



Hermon er noe stort, me kjente navnet. Hadde sett massevis av bøker frå Hermon Forlag. Hadde reist med Hermon sin store turbuss «Gledessprederen» til Polen og Tyskland for fire år siden. Hadde vore på det store fjellet Hermon i Israel, men aldri før på det norske, før nå. Søndag 6.september, tidlig om morgenen, kjørte me til Lyngdal og steig inn i den fargerike turbussen. 10 timer og 600 km seinare, etter eit par dryge matpauser på veien, kom me fram til Hermon øvst oppi Hallingdalen. Det kom vel 50 reisande i denne omgangen, fordelt på to busser p.g.a. koronaen. Styrerparet Arne og Ruth Håtveit tok imot oss, det var dei som hadde starta arbeidet med bygginga av senteret i 1977: Leilighetsbygg, mange hytter, matsaler, konferanserom, fleire dagligstuer, leserom og TV-rom og kafferom, stort badehus, utendørs amfiteater og mye meir. Dei største byggene var som eventyrslott.
Nå er mandagen over, tre gode måltid har me hatt, langtur forbi Geilo og oppover til Prestholtseter, like under den 1859 m høge Prestholtskarvet, ein av fjelltoppene i Hallingskarvet. Kaldt og vindfullt. På samlinga kl 20.00 kåserte Arne over kven Romerbrevet var skrevet til, nemlig «Guds elskede»(1:7). Barn trenger kjærleik i livet når dei vokser opp, det samme trenger me som Guds barn. Det understrekes i Joh. 3:16-17 der det står kor høgt Gud elsker oss, han gav sin sønn for oss, til vår frelse. Så avslutta Arne med fortellingen om dei to sønnene i Luk.15, korleis den yngste sønnen vart mottatt av ein kjærlig far, og den eldste ikkje hadde forstått at han kunne ha hausta av den samme kjærleiken gjennom heile livet. Men han hadde gått og streva og slite som om han skulle gjere seg fortent til mat og husrom, uten å tenkje på at som barn i huset hadde han rett til både kjærleik og daglig underhald. Som Guds elskede barn kan også me ta i bruk det Herren ser me har bruk for: glede og fred, tilgiving for våre fall og nederlag, og styrke i kristenlivet.
Oppholdet alt fra første dag var sterkt prega av pandemien: Ein meters avstand til kvarandre, spritflasker alle stader, bestikket måtte alltid tast med serviett, samme stol måtte brukast i matsalen og i møtesalen, under opphaldet. Eg burde også nevne sjåføren vår, Birger, som guida oss på turen. På kveldssamlingene får me også høyra sangerne Asle Stølsdokken og Roger, med kraftige stemmer og både kjente og ukjente sanger. Trivelig. Opphaldet var ellers prega av både sol og regn.

02 august 2020

Storfamilien Salmelid øker

Det har vært dager rike på hendinger:
Tirsdag 21.juli kom denne meldinga fra Oslo: "Kl 03.27 i natt, jente 3250 g 48 cm lang 35 cm rundt hodet. Gratulerer Oldefar og Oldebjørg. Det er bra med oss alle." Så då var det bare å gratulere det nye foreldreparet Aurora og Erik. Bare noen dager etter fekk me høyra at jenta fekk navnet Hulda.
Eg hadde bare hørt om to personer med det navnet tidligere, profetkvinna Hulda i Bibelen (2.Kong 22:14) og kona til Arne Garborg.

Så hadde me kontakt med andre i slekta: 22.juli kom Marie, Torbjørn og Johannes på besøk og overnatting. Og den 25.juli kjørte me opp til Bjarne og Unn-Iren på hytta deira i Øvre Sirdal, 105 km kvar veg, nesten to timer. Det var fint ver og ein hyggelig prat. Fredag 31.juli kjørte me til Nedland og gjekk opp til Eikhom for å sjå etter blåbær. Eg hadde ein vond rygg så det vart helst Bjørg som  fant dei få bæra me hadde med oss heim. Men det vart ein fin tur, og det er godt å ha noe smakfult rørt blåbær-syltetøy i huset.


  Det store slektsdagen kom lørdag 1.august med bryllupet til Tomas og Amalie (Amalie Lund Salmelid). Dessverre vart det bare Kristen med familie som kjørte opp den lange vegen til Harstad, og så brudgommens folk, sjølsagt, Geir Tore med familie. Me sendte helsinger (video) og hadde bedt tre av vennene her på kaffe, Sigrid, Randi og Solveig. Så hadde me kaffeselskap og fulgte med på bilder og video som vart sendt oss frå Trondenes kirke. Storarta!
Søndag 2.august kjørte me til Moi bedehus på formiddagen, der det var barnedåp (somaligutten Adam) og preik av Holger Kjølvik. Om kvelden skal me lytte til Oddvar Dahl på bedehuset her i Flekkefjord.  Har hatt ein god søndag.