grápson ὃ βλέπεις γράψον εἰς βιβλίον

01 juli 2020

En amerikansk slaves liv

Nokre bøker låner eg for å lese og slappe av med. Andre gir meg tanker eg ikkje lett gløymer. Frederick Douglass sin sjølbiografi fra 1845, er ei slik bok. "En amerikansk slaves liv" kom altså ut sju år før Harriet Beecher Stones bok «Onkel Toms hytte», og 16 år før den amerikanske borgerkrigen starta i 1861. Douglass (1828-95) var ein svært kjent borgerrettighetsaktivist og statsmann, vel kjent med det grufulle og umenneskelige slaveriet inntil han rømte til New York og endelig vart kjøpt fri i 1847. Boka er oversatt til norsk av Frode J. Riopelle i 2015. Denne autentiske og dramatiske livshistorien fekk stor betydning, og synest å vera svært aktuelt med tanke på Martin Luther King (1929-68) sin tale «I have a dream», og like til dagens «Black lives matter».

30 juni 2020

Bjørn Eidsvågs visjon

Sangeren, artisten og sykehuspresten Bjørn Eidsvåg, 66, har på oppfordring skrevet i Vårt Land 27/06/2020 artikkelen «Hvorfor jeg kaller meg en kristen». Eidsvåg er en mangfoldig låtskriver. «Viljen til å sette ord på undringen, på mysteriet, på tvilen og på det uforståelige, den tror jeg mange kan lære av Eidsvåg», skriver redaktør Tarjei Gilje (Dagen, 8/01/2015).
I Vårt Land skriver han om sitt livsoppdrag: «Jeg kaller meg en troende. Å tro i min verden er å være dedikert i ord og handling til en visjon: at kjærligheten er sterkere enn hat og likegyldighet. Denne visjonen er et livsoppdrag og det gir livet mitt mening.» Eidsvågs artikkel er spennende, ærlig og personlig. Han har tatt til seg at Jesus kjempet for kjærligheten og omsorgen for de svakeste blant oss. «Det er umulig å finne ut hvem Gud er, det er viktigere for oss å finne ut hvem vi vil han skal være, og her velger altså vi at han er kjærlighet.» Jesus har vist oss hvordan Gud er. Eidsvåg understreker at Bibelen må leses kritisk, og mange ord og historier må gå ut for å gi plass for kjærligheten. «Sola agape». Fortellingene om synd og fortapelse, soning og frelse, ser Eidsvåg som en «foreldet fortelling som rokker ved troen på nåden og at vi er elsket.» På bakgrunn av dette forstår han at noen kanskje ikke vil kalle ham en kristen, men «det er ikke hva vi kaller oss, som gjeller, det er det vi gjør for hverandre, som teller.»
Eidsvåg har en sterk tro på det han formidler som sitt budskap til menneskene. Jesus er hans store forbilde, hans Gud, hvorfor skulle han ikke da kalles kristen? Hva sier det Nye Testamentet om dette? De som fulgte etter Jesus som hans disipler, fikk tilnavnet kristne (Apg 11:26), etter å ha fått «opplæring i troen». Her er det ikke tale om å lære setninger av trosbekjennelsen, men å ta imot Jesu budskap på en slik måte at de kunne få tillit til det. Den såkalte «lille bibel»(Joh 3:16) er svært klar over at der er en fortapelse som Jesus har kjøpt oss fri fra, og et evig liv som gis til den som tror på Jesus, d.v.s. kommer til ham og har tillit til ham. Det avgjørende er altså ikke om en kaller seg en kristen, heller ikke om en kaller seg troende, heller ikke om vi står i en stor tjeneste for andre mennesker, men om vi bekjenner vår tillit til Jesus som vår frelser. Om vi lever for våre medmennesker er det bra, det regner Guds ord at en kristen skal gjøre, men det frelser oss ikke.
Bjørn Eidsvåg har skapt sin egen versjon av gud, og sin egen bibel. Det har blitt en god og nyttig og menneskevennlig religion ut av det, men uten håp om evig liv når døden banker på vår dør. En religion uten Jesu befaling til sine disipler: Gå ut og gjør folkeslagene til mine disipler ved å døpe dem og lære dem alt jeg har befalt dere.

24 juni 2020

Litt bilhistorie


Det var i år 2000 at sykepleier Bjørg Nedland kjøpte ein ny Opel Corsa fordi den gamle var blitt skrøpelig. Arbeidsplassen ved Flekkefjord sykehus lå ikkje langt frå leiligheten, men noen turer til Nedland/Gyland vinterstid kravde ein sikker bil. Ho glømte heller ikkje så snart elgen ho møtte på ein av turene dit, han havna på frontruta og panseret.
Bjørg gifta seg med Tobias Salmelid i april 2007 og dei flytta til eit godt og romsleg hus på Søyland samme sommeren. Tobias kvitta seg snart med sin lille Polo. Den hadde vore god å bruke under flyttinga, men det vart jo for dyrt og unødvendig å halde to biler. Då Opelen vart ti år, lurte me på om ikkje eit bilskifte kunne vera aktuelt. Det var nok særlig eg som puffa på. Flekkefjord Auto, der Opelen var kjøpt i sin tid, hadde godt utvalg. Den 23.juli 2010 vart ein ny og lyseblå Hyundai i20 registrert i Bjørg sitt navn. Den var nett passe stor for oss, fekk sine skrammer - særleg av meg ved rattet - og tente oss trufast år etter år. Det var ikkje det at eg var borti andre biler, men eg var meir uforsiktig ved parkering og slikt. Etter 10 år på Søyland, med mykje bruk av bilen til møter og handling, såg me oss om etter ein meir lettstelt leilighet sentralt i byen.

Så flytta me til «byens beste leilighet» 1.juni 2017, med fem minutters gange til bedehuset og tre minutter til byens store kjøpesenter: Løvikgaten 5E, på østsiden av elva. Kva skulle me egentlig med bil då? Jo, det vart ein og annen tur til Gyland, Kvinesdal, Salmeli, Bryne, Randaberg, Kviteseid og litt meir. I 2020 begynte me, særlig eg, å tenkje på at bilen var blitt 10 år og det kunne jo vore godt med ein nyare type. Den hadde bare kjørt vel 80.000 km, men den mangla ting som me ønska: ryggekamera, GPS, og gjerne automatgir. Ein tirsdag i juni var det spesiell bildag hos Toyota på Trøngsla, 3 km herfra. Me traff ein tenestevillig salgsmann og såg på mange lite brukte Yaris’er. Me var oppe der igjen fredag og bestemte oss for ein Yaris hybrid med automatgir og mykje meir, 2018-modell, grå, kjørt 14.000 km. Me fekk bare 30.000 for vår gamle - som innbyttebil - pga ein del synlige rustflekker. Den nye kom på Kr 205.000.
Tirsdag 23.juni 2020 vart bilen betalt og henta. Tvilen dukka opp igjen. Var det rett å bruke så mye på ein ny bil når me kjørte så lite? Me forsøkte å trøyste kvarandre best me kunne: Å la pengane ligge i banken uten rente - i denne koronatida, kunne heller ikkje svare seg. Det var heller ikkje noe meining i å slite med ein gammel bil når me sjølve vart eldre. Me veit også at etterkomarane våre unte oss den bilen. Nå står det bare igjen å lære å kjøre med automatgir og kunne utnytte dei mange ekstra fordeler som nybilen gir oss. Me treng nok nokre dager med øvelseskjøring, men trur det skal gå bra. Men, greier me å gjere det rette i ein nødssituasjon? Eg ville kjøre bilen det første stykket, frå Toyota og ned til parkeringsplassen ved huset vårt, for «Bjørg er betre enn meg til å kunne rettlede bilføreren». Første turen vår blir Nedland i Gyland (ein halv time), og neste tur blir over Evje til Kristen sin familie i Kviteseid (5 timer/Kvitsund bibelcamp).


23 juni 2020

Flekkefjord bedehus åpner igjen.

På grunn av koronakrisen har bedehuset vært stengt for offentlige møter i over tre måneder. Tirsdag 16.juni ble det endelig møte igjen, med 34 deltakere spredt utover i salen slik smittevernreglene tilsier. Folk var glade over å se hverandre igjen, selv om håndtrykk og klemmer manglet. Vi sang sammen og hørte på Edvard Foss som delte Guds ord med oss fra Salme 121: «Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens Skaper. Han skal bevare deg fra alt ondt, han skal bevare ditt liv (sjel)». Bedehuset vil i sommer ha kveldsmøter hver søndag, der alle er velkommen.

Så vart det den tradisjonelle St.Hans-aften-feiringa hos Nelly. Me var 11 i alt, og vertinna diska opp med rømmegrøt da me kom, og seinare med kaffe og kaker - da bålet på Spira vart tent. Det var mange båter av alle slag på fjorden, som vanlig. På fotoet her ser me Øyvind og eit par damer.

01 juni 2020

Bukkene Bruse


Me kjenner eventyret om Bukkene Bruse og trollet under brua. Kanskje føler me tvil og bekymringer (troll) når me står ved eit veiskille eller ein overgang (bru) til noe nytt. I min alder er det ikkje snakk om å gå i ein ny retning eller forsøke meg på ein ny jobb, men det kan bli slik at årene og helsa tilseier at noen av mine oppgaver eller hobbyer må kuttast ut.

   På ein av dei mange turene våre kring Søylandsvatnet i Flekkefjord, måtte eg sjå litt nærmare på brua me laut gå over. På eine bredden stod dei tre bukkene Bruse oppstilt, den største bukken var litt skjult i skuggen frå trea omkring. Men kvar var det fryktelige trollet? Jo, på samme sida av bekken som bukkene, såg me det, malt på muren. Lite og ynkelig var det, ingen ting å vera redd for. På fotoet er det nesten skjult av rekkverket på brua. I eventyret måtte småbukkene få hjelp av den store, som er nesten skjult.

   Me treng ofte hjelp for å komme gjennom livet. Einar Skjæråsen seier det slik: «Du er sjøl en liten vek en, du treng sjøl en storebror.» Halldis Moren Vesaas seier i Tung tids tale: «Alt du kan løfte av børa til bror din, må du ta på deg. Det er mange i kring deg som frys. Vær du eit bål. Strål varme frå deg.»

   Det kan ofte hende at også ein storebror kjem til kort. Da folder me hendene våre i bønn til Herren sjøl, som har gitt dette løfte gjennom sin profet Jesaja (46:4): «Jeg er Han, helt til dere blir gamle, jeg vil bære dere helt til håret blir grått. Jeg har alt gjort det. Jeg løfter, jeg bærer og berger.»

30 mai 2020

Pinse-arbeid

Me ønsker kvarandre ei velsigna pinsehelg, både på møter, på turer i vårvarmen, og heime i stova. Kanskje synest du dette foto av Bjørg ikkje passer med pinsehelga. Det skulle kanskje heller vore eit bilde av Guds Ånd (ei due eller ein flamme), men her er det omplanting av blomsterplanter Bjørg held på med. Det passer bare så ekstra godt.  Då Ånden kom pinsedag, var det for å sette oss i arbeid - ved å plante og vanne, plukke vekk ugras og brunsvidde blader, og skifte ut den gamle plantemolda - og i frimodighet gå til arbeidet sammen med Gud som gir vekst.

Mi bønn til Herren i denne pinsehelga er denne: Måtte han som gav meg sin Ånd, også la denne Ånden få virke i mitt liv.

25 mai 2020

Møte i pandemien tid


Lokalavisen i Flekkefjord kunne endelig annonsere dei første møtene etter at landet vart nedstengt 12.mars 2020. Etter 11 veker med strengt forbud mot alle samlinger heime og ute, kunne opptil 50 personer komme sammen til eit møte når dei overholdt alle smittevernvedtekter. Søndag 24.mai skulle det bli kristne samlinger i Flekkefjord kirke, Hovsherad bedehus og på Bakke bedehus på Sira.
I god tid før kl 11.00 var me på plass på Sira og nikka til møtefolk me ikkje hadde sett på lenge. Ved inngangsdøra stod antibak-flaska. Då lederen ønska velkommen sa han frå at sangbøker måtte me hente sjølv, og så måtte noen flytte på seg slik at det vart to stoler mellom dei som ikkje hørte til samme familie, og bare annenkvar stolrad kunne nyttast. Så satte han seg slik at han såg alle og fekk notere navnene. Alt dette var etter vedtak av helsemyndighetene.
Den unge Fossdal-familien deltok i møtet. Reidun var pianist. Dei to småbarna deira klynge seg til faren Olav og ville helst opp i armen hans når han sang. Det er svært gildt for ei eldre forsamling å sjå ein slik ung familie på møtene.
Kolbjørn Bø talte. Han er lederen for Misjonssambandets arbeid i Region Sørvest, Rogaland og dei vestlige kommunene i Agder. Kolbjørn er ein god forkynner og levande forteller: «Det er sannelig ei underlig tid me lever i. Heile verden er jo under angrep av dette korona-viruset. Nå er det første gong på to og ein halv måned at eg står på ein talerstol!» Han understreka usikkerheten med utviklinga, og korleis denne pandemien såg ut til å vera ein del av endetida slik Jesus beskriver den i Luk 21: «Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike. Det skal bli kraftige jordskjelv, og hungersnød og pest. Det skal skje forferdelige ting og vise seg store tegn fra himmelen. - Da skal dere få vitne!» Kolbjørn las dagens tekst fra Joh 15:26-27 der Jesus forteller om Talsmannen, sannhetens Ånd, som skal vitne om han, «men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av.» Me fekk også høyre om denne vitnetenesta ute i Kenya der Kolbjørn nylig hadde deltatt på ein misjonærkonferanse.
Kollektkorg kunne ikkje sendast rundt i benkene, men den stod lett synlig for dei 20 møtefolka då dei kom ut i gangen igjen. Me måtte gå frå kvarandre utan å kunne gje kvarandre handa, og måtte heile tida passe på å halde avstand. Men det vil vel komme betre tider igjen. I Flekkefjord bedehus vert første offentlige møte tirsdag 16.juni, før det vert det bare små foreningsmøter.