grápson ὃ βλέπεις γράψον εἰς βιβλίον

25 mai 2020

Møte i pandemien tid


Lokalavisen i Flekkefjord kunne endelig annonsere dei første møtene etter at landet vart nedstengt 12.mars 2020. Etter 11 veker med strengt forbud mot alle samlinger heime og ute, kunne opptil 50 personer komme sammen til eit møte når dei overholdt alle smittevernvedtekter. Søndag 24.mai skulle det bli kristne samlinger i Flekkefjord kirke, Hovsherad bedehus og på Bakke bedehus på Sira.
I god tid før kl 11.00 var me på plass på Sira og nikka til møtefolk me ikkje hadde sett på lenge. Ved inngangsdøra stod antibak-flaska. Då lederen ønska velkommen sa han frå at sangbøker måtte me hente sjølv, og så måtte noen flytte på seg slik at det vart to stoler mellom dei som ikkje hørte til samme familie, og bare annenkvar stolrad kunne nyttast. Så satte han seg slik at han såg alle og fekk notere navnene. Alt dette var etter vedtak av helsemyndighetene.
Den unge Fossdal-familien deltok i møtet. Reidun var pianist. Dei to småbarna deira klynge seg til faren Olav og ville helst opp i armen hans når han sang. Det er svært gildt for ei eldre forsamling å sjå ein slik ung familie på møtene.
Kolbjørn Bø talte. Han er lederen for Misjonssambandets arbeid i Region Sørvest, Rogaland og dei vestlige kommunene i Agder. Kolbjørn er ein god forkynner og levande forteller: «Det er sannelig ei underlig tid me lever i. Heile verden er jo under angrep av dette korona-viruset. Nå er det første gong på to og ein halv måned at eg står på ein talerstol!» Han understreka usikkerheten med utviklinga, og korleis denne pandemien såg ut til å vera ein del av endetida slik Jesus beskriver den i Luk 21: «Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike. Det skal bli kraftige jordskjelv, og hungersnød og pest. Det skal skje forferdelige ting og vise seg store tegn fra himmelen. - Da skal dere få vitne!» Kolbjørn las dagens tekst fra Joh 15:26-27 der Jesus forteller om Talsmannen, sannhetens Ånd, som skal vitne om han, «men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av.» Me fekk også høyre om denne vitnetenesta ute i Kenya der Kolbjørn nylig hadde deltatt på ein misjonærkonferanse.
Kollektkorg kunne ikkje sendast rundt i benkene, men den stod lett synlig for dei 20 møtefolka då dei kom ut i gangen igjen. Me måtte gå frå kvarandre utan å kunne gje kvarandre handa, og måtte heile tida passe på å halde avstand. Men det vil vel komme betre tider igjen. I Flekkefjord bedehus vert første offentlige møte tirsdag 16.juni, før det vert det bare små foreningsmøter.

22 mai 2020

Kristi himmelfartsdag - Egil Grandhagen



Den gode medarbeideren og NLM-lederen Egil Grandhagen (1947-2020) døde 20/5, etter tre års kamp mot kreft. Vårt Land og Dagen har skreve mange sider med minneord, og eg kunne gjort det samme etter å ha vore sammen med han i arbeid både i Etiopia og i Norge.


I går, 21/5, var det Kristi himmelfartsdag, og i det fine været om ettermiddagen kjørte me opp til Sjåsamveien, og gjekk videre innover den breie stien til Nygård, der me hadde eit godt kaffemåltid på ein fin rasteplass. Eit kjempestort grantre ved veikanten la me merke til, også dei mange stiene med knudrete fururøtter. Det er herfra byen får drikkevatnet ditt, det setter jo litt preg på området. Heile turen tok halvannen time, og gjorde godt.



Om kvelden hørte og så me på Per Arne Dahl sitt intervju med Egil Grandhagen og kona Solveig. Det var eit gripende misjonsmøte. I dag har eg lest kva avisene seier om han som var generalsekretær i Misjonssambandet i 19 år, 1982-2001. Mellom andre saker festa eg meg spesielt til opprettelsen an «NLM trussamfunn» under generalforsamlinga i 2015, då talte både Grandhagen og eg imot den foreslåtte «minimumsløsning» ( å opprette eit trussamfunn), me gjekk inn for ei «maksimumsløsning» (å bli eit trussamfunn/kirkesamfunn). Me var begge mellom dei 10 som stemte blankt! Eg har samme meining i dag.

07 mai 2020

Våre opplevelser i koronatida

Koronaen har forandra ein del på vårt levevis og våre planer - det gjelder oss alle. Møteverksemd er ikkje som før, Guds ord får me ved å lese, ikkje ved å gå til bedehuset og høyre. Byen virker stundom tom for folk, ein del sitter heime. Me går i butikken og ellers på daglege turer, leser, strikker, ser på tv om kvelden.
Men tirsdag 5.mai kom ein forandring:Bjørg fylte 78 år, og for første gong på mange veker hadde me "fullt hus", dei lovlege fem personene i stova vår: Geir Tore, Margunn og Joakim kom til midag (pinnakjøtt!). Stor stas. Helsinger ved blomster og mobil nådde henne også.

Onsdag var det Arne sin 60 årsdag, han hadde egentlig planlagt selskap, men det kunne ikkje bli noe av nå. Men ein historisk bursdagsprat vart det likevel: Alle fem guttene fekk prate sammen på video (Messenger)! 
Torsdag vart min store dag: Eg fekk igjen høreapparatene mine etter å ha venta i ein måned og 5 dager på at dei skulle bli vedlikeholdt! Nå kan Bjørg igjen snakke normalt til meg uten å måtte rope. Kanskje vil eg også unngå alle misforståelser fordi eg trur noe er sagt meg uten at det var det. Fuglekvitter og gatelyder når meg - storarta.
I tillegg til alt anna så får me i kveld høyre helsemyndighetene sin justering av korleis me skal forholde oss til fellesskap og møter og heimeselskap og mye meir - etter snart to måneder med "innestenging" og "nedstenging" av landet vårt. Heldigvis har me i Flekkefjord fått vore friske.

01 mai 2020

1.mai-tur til Lilleheia

I ettermiddag var me på tur gjennom gamlebyen (Holenderbyen) og opp dei 2-300 trinna til Lilleheia. Utsikten over Flekkefjord er fin, me ser bl.a. Høgåsen på andre siden av byen - der var me 13.april. Noen flagg og folk såg me, men dei var helst få. Noen er nok på hyttetur, og samlinger ellers er jo ikkje tillatt i desse koronatider. Turen tok ein times tid, 4300 skritt i alt. Så smakte det med ein kopp kaffe og eit deilig kakestykke då me kom heim.



21 april 2020

Vår 13-års bryllupsdag



I dag, 21.april 2020, feira me vår 13-års bryllupsdag med ein to timers tur til Høgåsen. Me kjørte 3 km, gjekk opp ved Springvann på ein svært knudret sti med trerøtter, og rusla ned att ein annen sti i retning av Nygård - totalt vel 5000 skritt. Ein god kaffepause fekk me sjølsagt med på veien. Nydelig sol og blå himmel, litt vind utpå dagen. 13 år er ikkje så lang tid for eit ekteskap, men likevel mykje å takke både Herren og kvarandre for. I ei koronatid der me ikkje ser vennene me ellers er sammen med på møter og i foreninger, er det ekstra gildt å få vera to sammen.



15 april 2020

Hvorfor var det ingen som advarte?


Det er Arnstein Fedøy som bruker denne overskriften på sitt innlegg i Dagen 15.april: «Hvorfor var det ingen som kom med en advarsel om kommende koronatider, hvorfor ble de kristne så overrasket over de plutselige endringer dette gav, og hvorfor formidles ikke bærende tro og håp?»
I den første kristentid i Romerriket leser vi om profeten  Agabos (Apg 11:27-30),  som forutsa at «en stor hungersnød skulle ramme hele verden, den kom under keiser Claudius (41-54 e.Kr.). Da ble disiplene i Antiokia (Syria) enige om at hver av dem skulle gi så mye han kunne avse, for å hjelpe de av søsknene som bodde i Judea (Israel)». De kristne husket på Jesu ord om kommende kriger og fryktelige rykter, hungersnød og jordskjelv, forfølgelse og hat og lovløshet (Matt 24:4-13). Dagens aviser bekrefter dette. Men «den som holder ut til enden, skal bli frelst ... Menneskesønnen (Jesus) skal komme og samle sine utvalgte ... Så våk da! For dere vet ikke hva tid deres Herre kommer!»
    Ingen gudsmann advarte oss om at en pandemi ville inntil i dag ha tatt 126000 liv over hele jorda. Noen har i ettertid tenkt at dette var Guds straffedom over folkets synder, som vi nødig vil bekjenne: Abort og seksuell frigjøring, og at vi i de siste tiårene har unnlatt å formidle den kristne tro videre til den oppvoksende slekt. Vi har tvert om foretatt en meningsløs likestilling mellom vidt forskjellige verdier, holdninger og religioner. Bibelen kaller dette for synd.
    I avisene er det mange som har kommet med analyser om forandringer i samfunnet og vårt personlige levevis, etter alt vi har gjennomgått under denne krisen. Noen har kanskje til og med blitt mer «religiøse». Men koronapandemien bør vi først av alt se på som et kall til omvendelse og en mulighet for frelse. Pandemien vil ende, og kanskje får vi en ny påminnelse om at det er ikke vi som styrer med alt som skjer. Guds nåde er ennå ikke slutt, heldigvis, selv om vi vet at den dagen vil komme da menneskene vil måtte rope forgjeves. Men i dag gjelder dette: Nåde betyr at Gud tar imot deg i sin kjærlighet - på grunn av Jesus - om du føler på angst, tvil, forlatthet, synd eller frykt for hva morgendagen vil bringe.
                  (Tobias Salmelid, Flekkefjord, sendt til avisen Agder 15/4/20)

13 april 2020

Hvor skal mi hjelp komme fra?


«Mi hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.»

Det var pastor Egil Svartdal som siterte Salme 121 i samband med gudstenesten på radioen 2. Påskedag. Han fokuserte på Jesus, slik det står i Heb 12, på «han som har fått all makt i himmel og på jord, på han som har lova å vera med alle dager inntil verdens ende.»(Matt 28:18-20).




Er han med i ei koronatid også? Når folk døyr omkring i alle verdens land fordi dei er blitt angrepet av eit virus? Me hadde det jo så inderlig godt i landet vårt, gode lønninger og butikkene fulle av mat, eit helsestell som andre bare kan drømme om, forberedt på alt av ulykker og krig. Trodde me. Bare ikkje på Covid-19, på ei tid med stengte gudshus, stille bygater uten mennesker, einsemd for mange gamle, barn og ungdommer uten skole, og permitterte arbeidere.



Eg såg på ein TV-utgave av Agatha Christie «The Pale Horse» forrige veke, på norsk hadde krimdramaet fått tittelen «Den fjerde rytter». Merkelig oversettelse, tenkte eg, før eg fant på å slå opp i siste bok i Bibelen, Åp. 6:7-8, «Da Lammet brøt det fjerde segl ... så jeg en gulblek hest. Rytternes navn var Døden, og dødsriket fulgte med ham. De fikk makt over fjerdedelen av jorden, så de kunne drepe med sverd, hungersnød og pest og ved jordens ville dyr.» Opp gjennom folkenes historie har nok denne rytteren fare forbi mange gonger, ikke tilfeldig, men når Lammet - med si allmakt brøt seglet. Nei, ikkje prøv å forstå dette, det er nemlig ikkje du, men Gud, som er Herre over det skapte. Derfor kan me også gå til han både med pest og frykt og piler (Salme 91:3-6), og me kan bryte ut : «Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til!»



Kanskje kan denne corona-pandemien lære oss noe, at alt ligger ikkje i våre hender. Noe uforutsett kan dukke opp, noe som dei såkalte stormaktene ikkje rår med og ikkje har planer for. Det har vore pandemier tidligere, det fekk folk til å rope til Gud i si nød. Me takker Herren for dei gode dagene me får, la oss også takke fordi han høyrer ropene våre i tunge dager. Me kan rope til Herren «fra dypet» i visshet om at han «løyser oss ut»!(Salme 130). Og så kan me trøste kvarandre med at dette vonde vil ta slutt, det skal bli godt igjen!  Har så eg og du lært noe av denne vonde tida?