grápson ὃ βλέπεις γράψον εἰς βιβλίον

05 august 2019

Strabasiøs stivandring til fjellbygda Salmeli.


Bent hadde tatt initiativet til den store vandringa på "Asbjørnruta" mellom Knaben og Salmeli, den 3.august 2019. Kart vart produsert og studert. På bildet over ser vi samlinga ved gamlehuset i Salmeli, etter den store vandringen. Dei som deltok i den var Bent og Ellen, Bjarne og Unn-Iren, Arne, Martha, Elin, Marie, Ole Tobias, Aurora og Erik. På bildet ellers finner vi også dei som ikkje tok stien: Bjørg og Tobias, Hildegunn og Andreas. Fotograf var Kristen, og Johannes hadde langt seg. Til sammen vart vi 17 Salmeli-folk på denne samlingen. - På bildet under ser vi Bjarne, Bent og Arne på turen. Lengst i bakgrunnen, over hodet til Bjarne, skimter vi Salmeli - men det var langt dit ...


Her er det stykket eg sendte til lokalavisen Agder, veit ikkje enda om det kommer inn:

"For 80 år siden bodde jeg med mine foreldre i Salmeli, og far pendlet til sitt arbeid i Knaben Gruve. Da måtte han hver helg gå den 18 km lange stien mellom heimstaden og slitet på Knaben. Mor mi ventet ofte i fortvilelse på ham, når uværet satte inn.
Lørdag 3.august hadde mine etterkommere og jeg planlagt familiesamling i Salmeli, og 11 av de yngre valgte å gå "Asbjørnruta", farfarens arbeidsvei. De startet fra Knaben med fint vær, men kom ut for det verst tenkelige striregn som tenkes kan, med haglbøyer, oversvømte bekker, utmattelse og dårlig eller ingen oppmerking av stien. De møtte andre turgåere med samme vansker. Takket være god forberedelse og pågangsmot, og gode kart og kompass, nådde de Salmeli, etter ti timer! Vi fortsatte utover kvelden med god mat og prat, og minner fra forfedrenes liv der i fjellbygda.
Mange turister har tatt turen fra Flekkefjord til Salmeli oppigjennom tidene. I dag er det bare en 80-km lang bilvei mellom byen og fjellbygda. Gamlehuset egner seg godt som gjestehus, og Lene og Per-Øyvind Tørresen i huset "der oppe", er gode kontaktpersoner. Men for framtida ønsker vi sterkt at Turistforeningen hjelper til med oppmerking av stien også fra Knaben."

22 juli 2019

Gud på en vond dag.

Vi snakker ofte om at Gud er med oss, når vi opplever gode dager. Det kunne vi med rette si under dette cruiset vårt til Nordkapp i juli, med skoleskipet GANN. For det var virkelig en flott tur både når vi tenker på sjøgangen, sol og lette skyer, alle utfluktene, tjenestevillige mannskap, 250 gilde medpassasjerer, og fleire bokhyller i salongen "Nordkapp" - det veit jeg vel for jeg las fire av bøkene!  Jeg hadde jo kryssa polarsirkelen fleire gonger, men ikke på cruise, så jeg våget meg til å bli "døpt" av havguden Neptun da han stakk innom. Jeg fikk ei øse kaldt vann i nakken og noen merker i fjeset. Fryktelig syn. Og med i dette var også et sertifikat undertegnet av både kaptein Berge og Neptun.

Men så kom fredagen, den kvelden vi var på konsert i Ålesund nydelige kirke i en fantastisk jugendstil. Vi hadde bare 15-20 minutter å spasere tilbake til skipet, men det hadde begynt å regne og jeg gikk fort. Fortauet var litt vått og glatt, og jeg snublet og falt forover.
Det gjorde vondt i heile meg. Brillene min ble klemt mellom huden og fortauet, fikk riper og ble skikkelig deformert. Ansiktet ble opprevet av sår, og venstra handa forstuet. Vi kom heim på søndag og mandag sendte jeg melding om dette til reiseforsikringen og avtalte tid hos optikeren i Flekkefjord.
Men hvor var Gud da dette hendte. Jo, i teksta vår under morgenandakten fikk vi dette ordet: "Du ser både ulykke og sorg, du ser det og tar det i din hånd. Den vergeløse kan overgi seg til deg for du er den farløses hjelper!" (Salme 10:14 og 17). Hele salmen er verdt å lese. Gud var der nemlig. Brilleglasset gikk ikke i stykker, jeg brekte ikke noen bein i kroppen, sår blir legt også på en gammel mann. "Hva de hjelpeløse lengter etter, hører du, Herre!" Så kan jeg si det samme som den gamle gudsmannen: "Du, Herre, er min tilflukt." (Salme 91:9) Amen.

Flekkefjærdinger på Nordkapp-tur.


Bildet viser fire av de seks flekkefjærdingene som var med skoleskipet GANN på tur 10-21. juli: Kari Moen Olsen, Bjørg og Tobias Salmelid, Hildur Tønnesen (foto: Astrid Gausdal).
Turen startet i Stavanger, og vi var innom Bergen, Geiranger, Molde, fugleøya Lovund, Reine og Svolvær og Trollfjorden i Lofoten, og Honningsvåg - med busstur til Nordkapp. Tilbaketuren gikk innom Alta, Tromsø, Brønnøysund, Ålesund og Bekkjarvik.  Vi er imponert over folk som slo seg ned på karrige holmer og ved foten av kjempestore fjell. GANN er et stort skip, 108 m langt, med 7 dekk og 148 passasjerlugarer. Som skoleskip tar det 120 studenter, det er et av landets beste videregående skoler og har som formål "å danne og utdanne unge mennesker til den maritime næringen". På cruiset vårt var vi over 250 i tillegg til mannskapet. Kaptein  Berge har svært tjenestevillige medarbeidere og flotte reiseledere. Og vi glemmer ikke så lett Captain's Dinner"! Været var fint, sjøen rolig, og landet vårt fantastisk. Smakfull mat, trimkvarter, kåserier, konserter med sanggruppa Øklands og den svenske sangeren Roland Utbult, gudstjeneste med nattverd på søndag, grilling på soldekket for 300 personer, og kapteinens daglige orientering om reisa vår - dette var bare litt av innholdet i "verdens vakreste sjøreise". Et cruise til å huske og anbefale!
(Bildet viser Bjørg og meg på brua sammen med styrmann Klausen)

Men turen hadde jo så mye meir å by på. Her ser vi sanggruppa Øklands frå Randaberg, i Tromsø domkirke:
Tor Kjetil Espeland, Aina, Kjetil Økland, Merete og Aril Schøld.




23 juni 2019

Jonsokaften 23.06.2019



Me var bedt til Nelly (bilde) for å feira kvelden, og ete pizza sammen, og sjå på tenninga av bålet "Spira" ute i fjorden. Dette hadde me gjort i mange år, ein grei tradisjon for oss som ikkje er med ved St.Hansbålet på Wahlsodden. Nelly ba meg ha andakt, og her kjem den:

Me leser litt frå Joh. 1, det er jo døperen Johannes sin dag, så me tar med litt om han i vers 6-8 og 15. Johannes var svært bevisst at han kom med eit budskap frå Herren, nett som dei gamle profetane hadde vore, fleire hundreår tidligere. Han var ikkje berre ein herold, ein utroper, men eit vitne om det Gud hadde kalla han til å gå med. I samband med dette er det to ting eg vil understreka. 
   Det første er at Gud kom til menneskene, han steig inn i slekta for å bringe frelse, "nåde og sannhet" er det kalt i vers 14 og 17. Gud hadde stige ned tidligere, i Noahs dager, og funne menneskene i ein slik forfatning, "alt dei ville og planla i ditt hjerte, var ondt, dagen lang" (1.Mos 6:5), at han bestemte seg for å utslette menneskene. Bare Noah og hans familie fant "nåde for Herrens øyne". "Nåde" betyr den godviljen eit menneske må ha hos Gud for å kunne bli ståande for Han.
Johannes vitna om at nå hadde Gud igjen komme til menneskeslekta. Situasjonen var sikkert ikkje betre nå enn den hadde vore 3-4000 år tidligere, Romerriket var full av ondskap, krig og blod. Men nå kom Gud sjølv med den "nåden", godviljen, som menneskene hadde bruk for for å kunne bli ståande for Han. Denne nåden besto i at den som tok imot Jesus, ville ved han motta nettopp den godviljen han ville trenge for å kunne møte Gud. Vers 29-30.
Det andre eg vil understreka finn me i 1:12. Den som tar imot Jesus og hans nåde, fekk "rett til å bli Guds barn". Me går omkring her mellom andre mennesker, som Guds barn, og likevel, "det er enda ikkje åpenbart kva me skal bli ... men me skal bli han (Jesus) lik" (1.Joh 3:2-3). Dette håpet og denne lengselen har me som kristne. Me mangler ord for uttrykke dette fullt ut, dette som også Paulus så inderlig lengta etter, for "det er så mykje betre"(Fil 1:23). Me skal få "Guds herlighet"(Rom 5:2, 9:23). Er der noe større enn å kjenne denne Herre og hans frelse? Ja, det største av alt er å "vere kjent av Han"(1.Kor 8:3, 13:12). - Me lengter etter jordiske ting, håper på å få igjen penger på skatten i desse dager, ville synst det hadde vore fantastisk å bli bedt i Dronningas bursdag 4.juli, gler oss over nye klær og besøk av barnebarn. Me har lov til å ha slike jordiske gleder, dei høyrer med i Guds skaperverk. Men dei vert bare skrap i forhold til lengselen etter den himmelske herlighet, og vissheten om at Gud ein dag skal seia: "Kom inn til gleden hos din herre"(Matt 25:21).  - Tenk på dette når du møter eit menneske i dag, du ser på korleis han oppfører seg og ser ut, men ein dag skal han motta den himmelske herlighet og kalles "kjent av Gud", eller få høyre: "Eg har aldri kjent deg.  Bort fra meg, dere som gjer urett!"(Matt 7:23).             (Tobias Salmelid)

03 juni 2019

Disippelgjering (notat)



Matt 28:18-20 "Gående (ut) skal dere vinne meg disipler blant alle folkeslag, døpende og lærende dem å holde alt det jeg har befalt dere".
Oskar Skarsaune: "Etterlyst: Bergprekenens Jesus. Har folkekirkene glemt ham?"

Ein disippel er ein lærling som lærer ved å arbeide sammen med sin mester. Opplæringen er livslang. Lærlingen øver seg, mesteren gir tilbakemeldinger, oppmuntringer og korreksjoner. Mesteren Jesus lærer oss hvordan me skal leve. Lærling bet yr ikkje å være utlært, det betyr å være underveis livet ut. Dåpen er mesterens eget adgangstegn til denne klassen. Hele tiden er det mulighet for å reise seg opp igjen etter å ha kommet til kort, snublet eller falt. Slik som lærlingen (disippelen) Simon Peter.
Ein lærling må møte opp i klassen der undervisningen foregår. Den foregår i disippel-fellesskapet, det me kaller forsamlingen, menigheten, eller i mindre grupper der en kan dele liv og erfaring i Jesu skole.
En Jesu disippel er å tilhøre et fellesskap om Jesu ord (Jesu Bergpreken-forkynnelse) og bord (nattverden), se Apgj 2:42, 46. Der er ikkje noe passivt eller hvilende medlemskap, men "når dere kommer sammen", 1. Kor 11:17ff.
Augustana 7: "Kirken er forsamlingen av de hellige, i hvilken evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett".
Skarsaune, side 298: " så har jeg en drøm: Jeg ser for meg at vi med nattverdmenigheten som utgangspunkt får det jeg vil kalle en disippelvekkelse i Folkekirke, en Bergprekenens-vekkelse; at vi oppmuntrer hverandre, støtter hverandre og veileder hverandre til å leve ut dette annerledeslivet som Jesus lærte oss, i den frigjørende nåden som Bergprekenen lærer oss." Se Mark 10:42-45, Joh 18:36-37, 1. Kor 1:21-25. Se bøkene til Dietrich Bonhoeffer, Bjørn Stærk.

26 mai 2019

Ansikt til ansikt.

På NLMs regionårsmøte i Kleppehallen 25/5/2019 var alt lagt praktisk og greit til rette for dei 400 utsendingene, med gode sangkrefter, god ledelse, og god hovedtaler: Espen Ottosen. Hans første preken var "Ansikt til ansikt med Gud"og da las han fra 1.Tim 6:26 om Gud som bor i "et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og ingen kan se." Så fortsatte han med 2.Mos 33:17-20, der Moses ikke fikk se Guds ansikt. Likevel står det i v.11 at Gud talte til Moses "ansikt til ansikt". Moses hadde et nærmere forhold til Gud enn noen andre, og i 2.Mos 24:9-11 står det at de "de fikk se Israels Gud ... de skuet Gud". Det betyr at de fikk se den åpenbaringen Gud ga seg til kjenne i.. Vi ser det samme i Jesaia 6. Av og til leser vi om at Gud ga seg til kjenne som en engel, og talte til mennesket. Jes 57:15 viser oss at den hellige Gud ikke bare bor i det "høye og hellige", men også " hos den som er knust og nedbøyd i ånden" for å gi deres ånd og hjerte liv. Gjennom hele Bibelen, og særlig understreket i NT, ser vi at Gud åpenbarer seg gjennom sitt ord. Joh 1 skriver om dette Ordet, som er Jesus, og som kom her ned og tok bolig mellom oss. Det forsto etter hvert også apostlene, Luk 5:4-6, "men på ditt ord vil jeg sette garn, sa Simon".
   Årsmøtet ga seg god tid til å høre på erfaringer fra mange i samband med emnet "Ansikt til ansikt med kallet". Noen fortalte om hvordan kallet til tjeneste hadde møtt dem, andre oppfordret til å gå der Gud kaller - også når det galt "plasseringskall". Om dette siste fikk jeg eg god prat med regionslederen Kolbjørn Bø, fordi jeg så inderlig ønsket at en eller annen forkynner kunne få kall til å ta seg av vår NLM- forsamling og misjonslag i Flekkefjord. Men det var nok ikke så enkelt å få en forkynner til å flytte på seg, hørtes det ut til. Det nyttet nok ikke å fortelle om da kretsen ga meg et "plasseringskall" til Flekkefjord i 1982 og ledelsen i NLM et liknende kall til Helgeland krets tre år etter. I begge tilfelle svarte vi ja, og gikk.
   Ottosen fortsatte om kvelden med "Ansikt til ansikt med de unådde", og søndags formiddag med "Ansikt til ansikt i bønn".

18 mai 2019

17.mai 2019, tradisjonell langdag, sol og vind

Ein gledens dag for dei fleste. Me vart etter kvart trøtte etter å ha gått 4.5 km omkring i byen: Først til bedehuset kl 9.30 for å få med oss barnetoget, slik har me alltid begynt feiringa år etter år. På torget fekk me gode ord for dagen av to jenter før me gjekk til kyrkja og deltok i Gudstenesten der. Sverre Jakobsen minna oss om å vera takksamme for landet og demokratiet, det hadde jentene også understrekt. Frelsesarmeen hadde ope hus frå kl. 13, der traff me mange av innvandrarane me kjente frå før. Det vart pølser og deilige kaker, kort andakt ut frå korset i flagget vårt, med alle små springande omkring. Kvinnene kunne ta til seg fordi dei var trøtte av å passe småbarn, men dei fleste mennene fasta Ramadan. Barna faster jo ikkje. - Kl 16 var me på plass i den store gruppa kristne i folketoget, bak kors og fane. Og på torget ved banken lytta me til visdomsordene av Knut Arild Hareide, som har kona si her frå byen. Han talte godt, men det vart brukt litt for mange bilder og småfortellinger, syntest eg. Han nevnte kor viktig det sosiale nettverket var, og kor godt me hadde det til forskjell frå mange andre. - Etter ei god ettermiddagskvile drog me til Bedehusets festkveld kl 19.00, leda av Per Stordrange, der Hanne Risvold talte godt om 17.mai-fedrene Wergeland og Bjørnson, og om at det avgjerande for vårt kristne demokrati var ikkje fargene i flagget, dei finner me også i det russiske flagget (som ho viste frå talerstolen), men i flaggets korsmerke. Musikklaget sang, og det vart god avslutning med pølse, brød og iskaker (som vanlig). Me hadde hatt ein gild dag!.