grápson ὃ βλέπεις γράψον εἰς βιβλίον

26 mai 2019

Ansikt til ansikt.

På NLMs regionårsmøte i Kleppehallen 25/5/2019 var alt lagt praktisk og greit til rette for dei 400 utsendingene, med gode sangkrefter, god ledelse, og god hovedtaler: Espen Ottosen. Hans første preken var "Ansikt til ansikt med Gud"og da las han fra 1.Tim 6:26 om Gud som bor i "et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og ingen kan se." Så fortsatte han med 2.Mos 33:17-20, der Moses ikke fikk se Guds ansikt. Likevel står det i v.11 at Gud talte til Moses "ansikt til ansikt". Moses hadde et nærmere forhold til Gud enn noen andre, og i 2.Mos 24:9-11 står det at de "de fikk se Israels Gud ... de skuet Gud". Det betyr at de fikk se den åpenbaringen Gud ga seg til kjenne i.. Vi ser det samme i Jesaia 6. Av og til leser vi om at Gud ga seg til kjenne som en engel, og talte til mennesket. Jes 57:15 viser oss at den hellige Gud ikke bare bor i det "høye og hellige", men også " hos den som er knust og nedbøyd i ånden" for å gi deres ånd og hjerte liv. Gjennom hele Bibelen, og særlig understreket i NT, ser vi at Gud åpenbarer seg gjennom sitt ord. Joh 1 skriver om dette Ordet, som er Jesus, og som kom her ned og tok bolig mellom oss. Det forsto etter hvert også apostlene, Luk 5:4-6, "men på ditt ord vil jeg sette garn, sa Simon".
   Årsmøtet ga seg god tid til å høre på erfaringer fra mange i samband med emnet "Ansikt til ansikt med kallet". Noen fortalte om hvordan kallet til tjeneste hadde møtt dem, andre oppfordret til å gå der Gud kaller - også når det galt "plasseringskall". Om dette siste fikk jeg eg god prat med regionslederen Kolbjørn Bø, fordi jeg så inderlig ønsket at en eller annen forkynner kunne få kall til å ta seg av vår NLM- forsamling og misjonslag i Flekkefjord. Men det var nok ikke så enkelt å få en forkynner til å flytte på seg, hørtes det ut til. Det nyttet nok ikke å fortelle om da kretsen ga meg et "plasseringskall" til Flekkefjord i 1982 og ledelsen i NLM et liknende kall til Helgeland krets tre år etter. I begge tilfelle svarte vi ja, og gikk.
   Ottosen fortsatte om kvelden med "Ansikt til ansikt med de unådde", og søndags formiddag med "Ansikt til ansikt i bønn".

18 mai 2019

17.mai 2019, tradisjonell langdag, sol og vind

Ein gledens dag for dei fleste. Me vart etter kvart trøtte etter å ha gått 4.5 km omkring i byen: Først til bedehuset kl 9.30 for å få med oss barnetoget, slik har me alltid begynt feiringa år etter år. På torget fekk me gode ord for dagen av to jenter før me gjekk til kyrkja og deltok i Gudstenesten der. Sverre Jakobsen minna oss om å vera takksamme for landet og demokratiet, det hadde jentene også understrekt. Frelsesarmeen hadde ope hus frå kl. 13, der traff me mange av innvandrarane me kjente frå før. Det vart pølser og deilige kaker, kort andakt ut frå korset i flagget vårt, med alle små springande omkring. Kvinnene kunne ta til seg fordi dei var trøtte av å passe småbarn, men dei fleste mennene fasta Ramadan. Barna faster jo ikkje. - Kl 16 var me på plass i den store gruppa kristne i folketoget, bak kors og fane. Og på torget ved banken lytta me til visdomsordene av Knut Arild Hareide, som har kona si her frå byen. Han talte godt, men det vart brukt litt for mange bilder og småfortellinger, syntest eg. Han nevnte kor viktig det sosiale nettverket var, og kor godt me hadde det til forskjell frå mange andre. - Etter ei god ettermiddagskvile drog me til Bedehusets festkveld kl 19.00, leda av Per Stordrange, der Hanne Risvold talte godt om 17.mai-fedrene Wergeland og Bjørnson, og om at det avgjerande for vårt kristne demokrati var ikkje fargene i flagget, dei finner me også i det russiske flagget (som ho viste frå talerstolen), men i flaggets korsmerke. Musikklaget sang, og det vart god avslutning med pølse, brød og iskaker (som vanlig). Me hadde hatt ein gild dag!.

13 mai 2019

Samvittigheten i arbeid

Samvit er ei merkelig sak, den kan vera basert slik på Guds bud og menneskelige fordommer at den styrer handlingene og moralen vår. Men den må også av og til justerast fordi basisen er gal. Samvit eller samvittighet betyr noe ein veit med seg sjøl, ein meir eller mindre visshet om at noe me gjer er rett eller galt.
I begynnelsen av forrige veke ringte Sven til meg, han skulle lede søndags formiddagsmøtet 12/5 og lurte på om eg kunne vera tekniker under møtet. Dette hadde eg ikkje fått skikkelig kunnskap og erfaring i så eg sa at det følte eg ikkje eg kunne. Han godtok det. Men utpå formiddagen fekk eg ikkje fred, eg visste nemlig kor vanskelig det var å lede sang og trosbekjennelse m.m. uten hjelp av prosjektør og teksta på veggen. Så tok eg kontakt med Sven igjen og tilstod at samvitet mitt minna meg om at skulle prøve, dersom han hadde programmet klart. Me kom sammen torsdag kveld og gjekk igjennom prosedyren.
Søndag formiddag var eg på plass i god tid for å sjå at alt på miksepulten fungerte. Det gjorde det under heile møtet. Åge Nygård (ImF) hadde talen og forretta nattverden for dei vel 25 som deltok. Sjøl brukte eg å kle meg annleis når eg forretter nattverden, det har eg gjort dei siste par åra, med kvitt slips og skikkelig bukse til ære for søndagen og sakramentet. Men det får bli om tre veker, då vert det min tur igjen. Sven takka meg hjertelig fordi eg stilte opp og sa ja. Men det var fleire andre som også var med slik at alt fungerte, både med spilling til sangene og med møtekaffen til slutt.

09 mai 2019

Spennende og lærerikt om bistandsarbeidet i Bangladesh

Helena Thorfinn har skrevet boken "Før flommen tar oss", 2012, om skandinavisk bistandsarbeid i og omkring Dhaka, hovedstaden i Bangladesh.  Fedrelandsvennen omtaler den med rette som en "brutal, elegant og kunnskapsrik fortelling". Behovet for hjelp er skrikende, men svært komplisert dersom en skal være rettferdig, unngå korrupsjon, og finne sin plass som rik og hvit i en folkerik og fattig verden med ukjent kultur. Vi møter svenskene Sofia og Janne som daglig må kjempe mot personlig medfølelse og mot bistandsfolk uten innlevelse i problemene. Jo, jeg kjenner meg igjen fra eget opphold i et utviklingsland. Menneskene som blir beskrevet i boken, møter vi over alt. Noen vil framheve den rett og myndighet de har fått og tror de alltid vet hva som er best til enhver tid. Andre vil ikke innordne seg, de tror de vet hva som er det rette å gjøre og ser ikke at en sak kan ha minst to sider. Ofte kan en objektiv sak ha flere subjektive og menneskelige sider, det kreves gjerne litt innlevelse og medfølelse for å se det. Diskusjoner løser ikke så mange problem som en varm og hjertelig omsorg gjør. Boken vil jeg anbefale for alle som skal arbeide i en fremmed kultur, den er lærerik. Jeg fant lite om religionens plass i kulturen, selv om det ble noen rop til Allah innimellom, ellers var nok det aller meste med. Det kommer klart fram at forfatteren kjenner både bistandsarbeidet og Bangladesh av egen erfaring.

06 mai 2019

Trufaste misjonskvinner, 77-årsdag, og eit godt søndagsmøte.



Kristne kan bli så grepen av Jesu misjonsbefaling og den åndelige og materielle nød blant mennesker i verden, heile livet. Noen har bundet seg til misjonsarbeidet som NLM driver gjennom sine foreninger. I Flekkefjord har me fleire slike, her ønsker eg bare å nevne to av dei eldste: Sigrid som vert 94 år  6/11, og Mary som vert like gammel 24/10. Etter mye om og men fekk Sigrid plass på Sundeheimen aldersheim for snart to år siden. Mary bur aleine, måtte innom sykehuset og derfrå til sykeheimen Tjørsvågheimen, for noen dager. Dei hadde ikkje plass så ho lyt dra tilbake i neste veka. Me besøkte henne i dag, 4.mai, ho smiler tannlaus uten å vere sur. Ho gler seg over nyheter me kunne fortelje frå Misjonsbasaren på Gyland, det store 1.mai-møtet på Lyngdal, og mitt jubilantstevne på Fjellhaug. Så brukte ho nettbrettet flittig og fekk med seg både andakter og meldinger. Det vart eit gildt besøk.
  Søndag 5.mai var Bjørg 77 år, på bildet sit ho med frokostbordet. Me hadde ei god "feiring" med lapskaus og deilig kake. Om kvelden fekk me det travelt på Bedehuset. Eg skulle leda møtet og Bjørg var åleine med ei stor skuffekake og kaffekoking. Jan Robert Madsen, metodistpastor, talte og sang. Olaf Thormodsæter, leder for Musikklaget og ein svært god pianist, hjelpte til med sang og musikk.  Det kom minst 60 til møtet, mykje meir enn me hadde rekna med. Ei dame frå kvinneforeninga kom uventa med ei ekstra formkake og ei isboks. Alle som ville, fekk kake og kaffe. Og Bedehuset fekk Kr. 4090 i eit sårt trengt misjonsoffer. Eg hadde opna møtet med å streke under at når Jesus såg folkets nød, gjorde han noe med det (Mark 6:34), og det gjelder også vår nød i dag. Madsen las frå 1.Kongebok 22 om profeten Mika som måtte halde seg til Guds ord når han talte. Siste sangen dei framførte var den engelske "One Day At a Time", om å bruke dagen me har fått, i dag!



02 mai 2019

"Gud krever intet offer for våre synder, han tilgir dem!"


"Gud krever intet offer for våre synder, han tilgir dem!"

Er dette virkelig Jesu lære som han måtte gå i døden for? Og er det slik at alle religioner må aksepteres som veier som fører til Gud? Nei, sa amanuensis Arne Helge Teigen, dr.theol. og bibellærer ved Fjellhaug internasjonale Høgskole. Han talte om "vår tids religiøse mentalitet" på et fullsatt bedehus i Lyngdal 1. mai: "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg, sa Jesus (Joh 14:6), men det er krefter innenfor både kirke og teologi som hevder noe annet. Da Jesus innstiftet nattverden, sa han klart fra hva det betydde at han måtte korsfestes: Dette er mitt blod utgitt for dere til syndenes tilgivelse!" Teigen vektla sterkt at "Ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft" (1.Kor 1:17-25). Mange søker tegn og visdom, eller kommer med forskjellige tillegg for å behage Gud, men "vi forkynner en korsfestet Kristus." Gud går ikke inn i noen diskusjon eller argumentasjon med menneskelig kunnskap og visdom, men han viser i gjerning at Ordet om korset er Guds kraft til frelse, ved å bruke det budskapet for å nå menneskene.  Apostelen Paulus - og alle kristne med ham - gler seg over at tilegnelsen av frelsen ved Jesu sonoffer gir full tilgivelse for synd og barnerett hos Gud. 
   Misjonsforeninga på Alleen Bedehus skal ha takk for god kaffemat mellom bibeltimene, og greit opplegg for barna. Rom Musikkor og Konsmokameratene  gledde oss med sine gode sanger. Vi fikk med oss en "1.mai-feiring" vi vil huske med takk til Gud.   (Sendt avisen Agder, men det ble ikke trykt der fordi Lyngdal lå utenfor avisens interessefelt.)

01 mai 2019

Takk for Fjellhaug!


(Som 60-års jubilant på Fjellhaug misjonsskole 27/4/2019, var eg sammen med tre andre av mitt kull, og nærmere 100 andre jubilanter, og feira kvelden med kaffe og kaker og mimring av alle slag. Etter ein liten strid med meg sjøl rusla også eg bort til mikrofonen:)
  Eg ønsker å takke personalet på Fjellhaug for denne fine dagen me har fått hatt sammen i dag. Eg ønska svært mye å vera med her i dag, og vart ikkje skuffa. I seks år var eg student på Misjonsskolen, 1953-59. Kvifor så mye som seks år? Jo, eg hadde bruk for det fordi eg var bare 16 år då eg begynte, hadde minimal kjennskap til Bibelen og absolutt ingen kunnskap om Misjonssambandet. Men eg hadde ein ting: eit klart misjonærkall! Resten fekk eg nettopp på Fjellhaug. Det betyr at Fjellhaug har gitt meg både den modenhet og dei verktøy eg hadde bruk for i tenesta mi som misjonær. I tillegg så fant eg kona mi der, eller kanskje var det rettere å seie at det var ho som fant meg. Så har fire av sønnene mine gått på Misjonsskolen her, og fleire av barnebarna mine på bibelskolen. Det forteller litt om den plassen Fjellhaug har i vår familie. Me trenger ein slik anledning som denne for å oppdatere oss både om skoletilbudet og personalet her. Takk til alle for denne dagen!
    (På fotoet sitter me fire 60-års jubilanter plassert etter alderen, frå høgre: Nils Boganes (90 år til høsten), Ole Turøy (89 år i vår), Torleiv Vegge (87 år i høst), og eg - Tobias Salmelid (82 år i vår). Mange har gått bort. Olav Fjose (88 til høsten)er sjuk. Førsteamanuensis Arne Helge Teigen var fotograf). Her er også lista over misjonsskolestudentene i 1955, då hadde noen fleire komme i tillegg til oss som begynte i 1953.