grápson ὃ βλέπεις γράψον εἰς βιβλίον

16 september 2020

Alt som er sant og edelt ...

 

Det har blitt drevet mye kritisk journalistikk mot forhold i Misjonssambandet i det siste, og andre kristne samfunn. Personssaker har vore feid under teppe av administrasjonen og fleire personer er blitt skadelidende. Slikt kan skje over alt. I eit av dei gamle husa i Salmeli heng denne påminninga på veggen i stova: «La det bli i slektens eie, husk det gode, glem det leie!» Det er sikkert skreve før det kom aviser til fjellgrenda.

Overskrifter i nokre innlegg i den kristne avisen Dagen ser slik ut: Heller ikke NLM er noen søndagsskole. Hovedstyret får varsel på bordet. Hva vil NLM? Kontrollkomite jobber med NLM-varsler. Sjokkert over ugjenkjennelig bilde av Kvitsund Gymnas. Forholdene på Kvitsund. Mange og vonde saker og minner skjuler seg i desse overskriftene, personlige hendinger er nevnt med navn. Noen har hatt det vondt, urett er blitt gjort, noen har ikkje fått si sak høyrt og gjort opp. Gode medarbeidere i NLM har sett seg nødt til å trekke seg frå organisasjonen, dei har blitt urettferdig behandla. Eg har vore tilknytta NLM i 67 år, og er takksam for det, sjøl om eg ikkje alltid har vore enig i det organisasjonen står for. Me føler det vondt og sårt når urettmessig behandling går ut over venner og medarbeidere, men: Personssaker er vanskelige, me få sjelden eller aldri høyre meir enn den eine sida av saka, sjøl om at me veit at ei sak alltid har minst to sider.
Det kan vera godt å bli minna om det Pauli ord som Jenssen og Sørensen siterte i Dagen 15/9: « Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det! - Så skal fredens Gud være med dere.»(Fil 4:8-9)

12 september 2020

Hermon høyfjellssenter, dådyrkjøtt m.m.

 


Torsdag hadde me fin tur igjen, med begge bussene og ein halvtimes gåtur. Store fjellpartier omkrets dei heile, på Blåberg hadde det komme nysnø, se bildet. Lunchen og middagen var som vanlig svært smakfull, med kaker og kaffe attåt. Kjøttet til middagen var frå dådyr, importert frå England. Siden det var siste kvelden fekk me bløtkake og kaffe etter samlingsstund, det vart i meste laget for magen. Me måtte alltid sitte med samme folket, og samme bord. Bildet viser Marit of Ola Føreland, og Bjørg.


Arne begynner alltid andaktene sine - etter at Roger og Asle har sunge ei heil stund aleine eller sammen med forsamlinga - med å minna om to vers frå Romerbrevet: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Jesus Kristus ... Det som var umulig for loven, det gjorde Gud. Han sendte sin egen Sønn som syndoffer»(8:1-3). «Er Gud for oss, hvem er da imot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav han for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham?»(8:31-32).
Fredag tar me på heimveg att, denne gongen via Geilo og Numedalslågen, Kongsberg, Larvik, Arendal og til Lyngdal - nesten ti timer medrekna to pauser. Bilen vår stod i Lyngdal og me kjørte heim i ufyselig regnvær. Oppholdet hadde gitt oss mange gode minner.

Hermon høyfjellssenter, dag tre

 

Onsdag hadde me busstur til fjellvidda med fjorder og vatn, fjellplanter og hyttebygg. Men før me begynte på den turen hadde me ei sangstund med andakt. Arne Håtveit tok oss med til slutten av Romerbrevet 1, der apostelen skriver om Guds dom over hedenskapet og over mange ting som går Guds lov imot, også i dag: Menneskers tanker og ordninger får brøyte seg veg i samfunnet, ofte på tvers av det Gud seier. Skjønner dei ikkje at «Guds godhet driver til omvendelse.»(2:4). Visst har me gjort vonde og dumme ting, men dette kan me gå til Gud med, for det står skrive: «Han kaster alle våre synder bak sin rygg, og kommer dei aldri meir i hug.» Tilgitt! - Bildet viser lederen Arne Håtveit ved bordet, og sangerne og gitaristene Asle og Roger. - 


Og om kvelden fortsatte Arne med å understreke lovens krav, slik me finner det i dei ti budene. Men me fekk også med oss at Jesus er «soningsstedet for den som trur» (3:25). Ved å klynge oss til Jesus i tru, får ikkje bekymringene komme til, dei som ellers så ofte prøver å kneble oss, Ord 12:25. Me skal få oppleve «troens hvile». Vær ikkje bekymra, sa Jesus, hver dag har nok med sin egen utfordring og planlegging («plage»). Rom 4 er det store troens kapittel til rettferdighet og frelse.
Etter sang og andakt fekk me sjå filmen om oppbygginga av Hermon høyfjellssenter og badeland og skibyen, fantastisk og rik på ideer, svært stor innsats av Ruth og Arne Håtveit. Dei begynte i 1977, og ideene strømte på, og tok form. Mange stader ser me kombinasjon av ei praktisk utforming og kunst, f.eks. matsalen «Opplevelsen» med sine runde bjelker og fantastisk utsikt over fjord og hei. - Bildet viser Bjørg i tunet med de to store bussene.-



Hermon høyfjellssenter, for første gang

 



Hermon er noe stort, me kjente navnet. Hadde sett massevis av bøker frå Hermon Forlag. Hadde reist med Hermon sin store turbuss «Gledessprederen» til Polen og Tyskland for fire år siden. Hadde vore på det store fjellet Hermon i Israel, men aldri før på det norske, før nå. Søndag 6.september, tidlig om morgenen, kjørte me til Lyngdal og steig inn i den fargerike turbussen. 10 timer og 600 km seinare, etter eit par dryge matpauser på veien, kom me fram til Hermon øvst oppi Hallingdalen. Det kom vel 50 reisande i denne omgangen, fordelt på to busser p.g.a. koronaen. Styrerparet Arne og Ruth Håtveit tok imot oss, det var dei som hadde starta arbeidet med bygginga av senteret i 1977: Leilighetsbygg, mange hytter, matsaler, konferanserom, fleire dagligstuer, leserom og TV-rom og kafferom, stort badehus, utendørs amfiteater og mye meir. Dei største byggene var som eventyrslott.
Nå er mandagen over, tre gode måltid har me hatt, langtur forbi Geilo og oppover til Prestholtseter, like under den 1859 m høge Prestholtskarvet, ein av fjelltoppene i Hallingskarvet. Kaldt og vindfullt. På samlinga kl 20.00 kåserte Arne over kven Romerbrevet var skrevet til, nemlig «Guds elskede»(1:7). Barn trenger kjærleik i livet når dei vokser opp, det samme trenger me som Guds barn. Det understrekes i Joh. 3:16-17 der det står kor høgt Gud elsker oss, han gav sin sønn for oss, til vår frelse. Så avslutta Arne med fortellingen om dei to sønnene i Luk.15, korleis den yngste sønnen vart mottatt av ein kjærlig far, og den eldste ikkje hadde forstått at han kunne ha hausta av den samme kjærleiken gjennom heile livet. Men han hadde gått og streva og slite som om han skulle gjere seg fortent til mat og husrom, uten å tenkje på at som barn i huset hadde han rett til både kjærleik og daglig underhald. Som Guds elskede barn kan også me ta i bruk det Herren ser me har bruk for: glede og fred, tilgiving for våre fall og nederlag, og styrke i kristenlivet.
Oppholdet alt fra første dag var sterkt prega av pandemien: Ein meters avstand til kvarandre, spritflasker alle stader, bestikket måtte alltid tast med serviett, samme stol måtte brukast i matsalen og i møtesalen, under opphaldet. Eg burde også nevne sjåføren vår, Birger, som guida oss på turen. På kveldssamlingene får me også høyra sangerne Asle Stølsdokken og Roger, med kraftige stemmer og både kjente og ukjente sanger. Trivelig. Opphaldet var ellers prega av både sol og regn.