grápson ὃ βλέπεις γράψον εἰς βιβλίον

16 desember 2018

Angrepet


En rød VW boble hastet av sted bortover riksveien. Inni satt en ung dame i Frelsesarméens nette, svarte uniform, med en ensom stjerne på skulderen. Det var løytnant Liv som var ute på oppdrag. Hun hadde sagt ja til å besøke noen trofaste sjeler i denne vesle bygda, og håpet bare at hun snaret fant fram til forsamlingshuset. ”Tredje vei til høyre” var det blitt opplyst, og det var denne hun var på utkikk etter hele tiden. Kassettspilleren stod på. ”Fremad, Kristi hærmenn!” med hornmusikk fylte bilen. Endelig. Den smale grusveien som snodde seg opp mot det gamle, hvite skolehuset, kunne ingen ta feil av. Nettopp da hun svingte av, kom en ungdom i joggedress farende over veien så hun nett så vidt fikk bremset ned i tide og unngikk å kjøre ham ned. Men med det samme kjente hun et dunk bak. Det var tydelig at bilen som kom etter henne, ikke hadde like gode bremser. ”satan!” bryter hun ut, sjokkert og forfjamset. Forferdet hører hun ordet komme over leppene, og sanser ikke at hun med høyre hånd også kom bort i knottene på bilradioen slik at  den ble skrudd på samtidig som musikken ble borte. En hånlig, ekkel stemme fra bilens høyttaler gjorde at hun knapt registrerte at den andre bilen gasset opp og for forbi. - Var det meg du ville ha kontakt med? Virkelig? Etter at du i disse tre årene har snudd meg ryggen og forsøkt å holde deg unna mine fangarmer! Du har ikke hatt bruk for meg i disse årene, flyktet fra fortiden, trodde du. Men nå har den altså innhentet deg!
Liv holdt krampaktig fast i rattet mens hun febrilsk famlet etter bryteren på radioen, men fant den ikke. Hun kunne ikke ta øynene fra vaskebrettene i veibanen. Stemmen fortsatte uforstyrret: - Du ropte på meg, endelig! Jeg skal ha deg tilbake, innta deg igjen. By deg fram, bit for bit, til du bare er et skall igjen. Du trodde du bare solgte en del av kroppen din da du tjente gryn i Storgata, som en fingernem håndverker selger sitt gode håndlag … nei, du solgte din sjel!
Liv grøsset. Veien var humpet og stygg det siste stykket fram til bedehuset. Var hennes eget liv virkelig like ødelagt? Hun hadde en fortid. Den var glemt og borte, trodde hun. Var ikke alle sår fra den tid lekt, likevel? Hendinger dukket opp og kastet glimt på minneskjermen. Jo, hun hadde fått føle satans maktmiddel: narkotika, alkohol, sexrus. Levd som ei satans slavinne hadde hun, trodde at det hadde vært slutten for henne. Men så hadde slumsøster Marta funnet henne og tatt seg av henne, før hun bukket under --- - Du trodde at denne omvendelsen din skulle bli slutten på årene sammen med meg. Avvendingskurset, botsbenken og krigsskolen skulle liksom gjøre til intet hele min infiltrering i ditt liv. Trodde du. Jo, langt på vei lykkes du i dette, det må jeg tilstå. Jeg fikk deg jo ikke alltid dit jeg ønsket, selv om du av og til måtte vedstå deg der gamle bånd mellom oss. Men nå kommer jeg igjen ---
Stemmen døde brått i en ulykkesvarslende disharmoni. - Å Jesus! Hjelp meg! Brast det ut av henne mens fingrene febrilsk forsøkte å skru av radioen. Med et lite klikk ble den plutselig stille. Hun så seg selv i et glimt sløvet av stoffmisbruk, da hun ved botsbenken fikk se Jesus første gang, gjennom tårefylte øyne. Det hadde vært så uendelig tungt å dra seg fram til benken den kvelden, mens alle så på. Det var jo mange slags folk i salen, noen som kjente henne personlig fra før, visste om hennes fall og fornedrelse. Men oppmuntrende ord fra slumsøstera hadde fått henne fram likevel, det fikk bli denne kvelden eller aldri. Og hun fikk hjelp og den styrke hun hadde bruk for nettopp da. Tilgivelsen som skjulte hennes mangfoldighet av synder, gjorde det mulig for henne å begynne et nytt liv. Rosenrødt og uten nederlag var det så visst ikke blitt, og hun hadde mange ganger måttet komme tilbake til botsbenken, både hjemme og på frelseslokalet. Tre år som skrøpelig kristen i en hard hverdag, hadde tvunget fram både nødrop og tårer. Men hun hadde også fått erfart at det hadde holdt, inntil i dag. Hun stoppet bilen ved veikanten og fikk satt den i fri før hun sank sammen over rattet: - Å Gud, forbarm deg over meg! La aldri satan få tak i meg igjen!
Synlig beveget kom hun noen minutter etterpå til det vesle møtelokalet. Det gamle klasserommet var blitt godt oppvarmet av både ovnen og de fem som hadde funnet veien dit. For disse fem hverdagskledde eldre på nest bakerste benk, brann for sine og andres sjelers frelse. De hadde voksne barn som etter dagens pengejag og kjøpemas var for trette til å være med på møtet, og barnebarn som ikke kunne unnvære å se kveldens episode i en eller annen endeløs såpeopera.
Liv tok fram gitaren og Bibelbudskapet hun hadde fått til dette møtet. Varmt og selvopplevd forkynte hun evangeliet. Etter litt nøling kom det stille til slutt; - Før jeg synger den siste sangen, har jeg en bekjennelse å komme med. Jeg var ute for en nestenulykke i dag på veien hit. Alt gikk imidlertid bra, heldigvis. Men i forskrekkelsen kom det et stygt ord over leppene mine. Det skulle ha vært usagt, og jeg følte det som et djevelens angrep. Jeg måtte rope til Jesus om hjelp. Dette sier jeg til dere som min bekjennelse, som jeg ikke ønsker at dere bringer videre. Jeg sier det fordi det står skrevet: Dersom vi bekjenner våre synder for hverandre, så er han trofast og tilgir!
Herre, til deg får jeg komme, stille meg åpen for deg.
Jeg kan ikke skjule det minste, du kjenner hver tanke i meg.
Men enda du vet om min skrøpelighet, får jeg likevel komme som jeg er.
All din tale er sann, og den gjør at jeg kan, være trygg på at du har meg kjær.
 Først da hun hadde satt fra seg bilen hjemme i småbyen, kom hun på å se etter bulken bak, men fant ingen. Lettet og litt forbauset gikk hun rett inn og lette fram radioprogrammet i dagens avis. Der stod: Kl. 19,15 ”Gatepiken som gikk tilbake, hørespill.” Hun sank i kne ved stolen. satan trakk seg såret og knurrende tilbake, overvunnet enda en gang – ikke av en sterk kristen, men av et skrøpelig og tilgitt menneske på kne. (Denne novellen ble skrevet av meg ca,1985 i Mosjøen. Tobias Salmelid)
Botsbenken hos Frelsesarmeen i Flekkefjord

12 desember 2018

Sei "isji"


Me vart plassert i Hagere Maryam i vår andre misjonærperiode i Etiopia (1967-72). Misjonssambandet hadde bevilga mye penger til å bygge ny barneheim, stor folkeskole, nytt klinikkbygg og romslig kyrkje på den delen av misjonsstasjonen me nett hadde fått kjøpt. Eg hadde meir enn nok å gjere med sterkt voksende menigheter, og ikkje noe greie på byggearbeid. Me fekk derfor med oss ein habil byggmester frå Randaberg. Han skaffa trematerialer, brende murstein, vaska sand til alt støpearbeid, og fekk tak i arbeidsfolk. Mellom dei var også ein fagmann med erfaring. Men etter ei kort tid kom han og sa opp jobben, han hadde nemlig blitt kritisert for noe arbeid han hadde gjort, og tålte ikke å bli overstyrt av andre. Dette var leit å høyre for byggmesteren vår, men han måtte jo bare godta det. Kva hadde gått galt? Jo, den etiopiske fagmannen hadde unnlatt å bruke det mest brukte ord i det amhariske språk, ordet "isji", som ellers i verden blir oversatt med OK. Å stå på sitt og gje uttrykk for faste og klare meiningar, høyres gjerne godt ut. Men stundom er det både klokere og betre å gje etter for ein annens meining, og seia "isji". Det fører til samarbeid.
  Eg har bestemte meininger om store ting i livet, slike som betyr mykje for meg sjølv og oppdraget eg har fått. Men dei fleste ting i livet er småting der eg ikkje ønsker å framheva mi sjølstendige meining, men kan godta andres meining om saka. Kvifor skriver eg dette nå? Jo, me har nett vore på gildt julelag i regi av Gjenbruksbutikken (Kvinesdal), der me arbeidde i over fire år. Her betyr samarbeidet mye. Noen medarbeidarar har klare meininger om kvar skapet skal stå eller kva hylle som skal ha dei ulike bøkene som kjem inn. Då er det svært godt om medarbeideren tenker "isji" og seier OK til det han vert bedt om å gjere.  Det vart eit gildt medarbeidarlag i går kveld, med 30 deltakarar, leda av Kjell Trodahl. På fotoet ser me mellom andre sangarane Randi (med gitar) og Karsten (med munnspill). Grøten og kakene var bra og julepynten fin. Me fekk kvar vårt julekrus med oss heim, så slapp dei å vaske opp kaffekoppene våre.


09 desember 2018

Herren gjenreiser det som var falt.


Gode venner, me ønsker kvarandre ei god adventstid.
 Formiddagsmøtet i dag (9.des) hadde me bedt mye over, både over budskapet og forsamlinga. Bjørg Salmelid leda møtet, Stein og Reidar var på plass som vanlig ved miksepulten og pianoet. Forsangergruppa med Svein Arve, Åse og Bjørg Lilledrange var god å ha med. Nærare 30 kom til møtet, av dei deltok 26 i nattverdsamlinga etterpå, som Tobias leda. Det kom noen me ikkje hadde venta, og så var det noen me savna. Øystein Meling (67) frå Stavanger talte over dagens tekst, svært personlig og tankevekkande. Han har vore sjuk svært lenge og dårlig nattesøvn gjorde at kona Anna var med og kjørte, men tanken og stemmen var god. Og budskapet klart: "Herren kommer til sørgende hjerter og gjenreiser det som var falt." Me er takksamme til Herren for eit godt møte! Neste formiddagsmøte med nattverd blir søndag 13.januar, med taler Asbjørn Handeland, og møteleder Bjørg Lilledrange. Kommande søndag "synger me julen inn" på Flekkefjord bedehus kl 19.00. Me ber fortsatt mye for bedehus-forsamlinga vår.

03 desember 2018

Bedehusmøtene desember 2018

1/12 lørdag kl 11.00 NMS julemesse åpner
2/12 søndag kl 17.00 Stor adventskonsert i kirken.
3/12  mandag  Musikklaget synger på Tjørsvågheimen og Sundeheimen
4/12 tirsdag kl 19.30 NLM, misjonsmøte v/Kristoffer Ueland, sang, grøt.
9/12 søndag kl 11.00 NLM/ImF, formiddagsmøte m/nattverd. Øystein Meling.
11/12 tirsdag kl 19.30 NMS misjonsmøte
12/12 onsdag kl 19.00 Logos bibelundervisning for ungdom.
16/12 søndag kl 19.30 ImF, "Vi synger julen inn"
29/12 lørdag . Bedehusets julefest