grápson ὃ βλέπεις γράψον εἰς βιβλίον

31 januar 2021

Gledelige besøk siste helg i januar

 Besøk kan glede mye i desse koronatider. Det foto Arne sendte på Messenger i dag var svært gledelig. Han hadde nemlig besøk av dei tre barna og Petter.

Dagen før, på lørdag, hadde Bjørg kjørt opp til Nedland for å prate litt med slekta, og gje søstera Gry ei stor kake - ho er blitt skrøpelig når det gjelder å strikke og bake nå, og var takksam for besøket.

Utpå ettermiddagen kjørte eg Bjørg til Elisabeth på Søyland. Ho vart enke for kort tid siden og hadde også falt og brekt handleddet. «Eg trur ikkje ho har bruk for blomster, men eg skal ta med den fyrstekaka eg har i fryseren», sa Bjørg, og gjorde nettopp det. Elisabeth var svært takksam for å få kake, og for å kunne prate med noen om sine opplevelser i Ordet, og  om lysande englebesøk den natta ho låg på sykehuset.


25 januar 2021

Redsler, piler, pest og plage

 


Redsler, piler, pest og plage

Overskrifta er ikkje eit kort sammendrag av dagens nyheter, men eit 3000 år gammelt uttrykk for kva dei kunne vente seg på den tida - til alle tider på døgnet. Me har skifta ut piler med kuler, og krutt med atomvåpen, men redselen er likevel den samme: Denne helga har TV fortsatt med grufulle nyheter i samband med covid-19, med nedstenging av nesten alle sosiale aktiviteter i Oslo og kommunene omkring på grunn av nye korona-utbrudd. Norge har sluppet billig sammenlikna med mange andre land. Enda bur me trygt i Flekkefjord, uten smitte. Men alle smittevernreglene må me ta omsyn til, bedehuset er stengt for møter, og me savner kontakt med folk flest.

Så har me hatt stormen «Frank» som har rive taket av hus og veltet store lastevogner lenger nord i landet, og herjet på Sørlandet med strømstans - men ikkje nådd byen vår. Sirdal er snødd ned, men her har det vore ei blanding av regn, snø og vind som ikkje har laga anna en glatte veier. Me er takksamme for noen soldager nå frametter.
Avisene skriver om andre «plager» som er meir av politisk art: Fleire stader vil ikkje kommuner støtte barne- og ungdomsarbeid fordi dei organisasjonene som står bak ikkje støtter alle åndskrefter og dogmer i dagens sekulære samfunn, f.eks. synet på ekteskap og ulike kjønn m.m. Og her i byen ser det ut til å bli svært vanskelig å få etablert ei friskole fordi ein stanger mot den rådande politikken. Det stygge leirraset i Gjerdrum og den redselsfulle avgangen til president Trump har også fylt aviser og TV-skjermer i lengre tid. Vinmonopolets varer synes vera «daglig brød» for dei fleste, og Pride-ideologien synest vera einerådande. Det er vondt å sjå, me deler jo den samme jord!

Lovsalmen 91 er sannsynligvis forfatta av Moses, som er navngitt forfatter av klagesalmen 90 i Bibelen. Her i Salme 91 får me høyre korleis eit Guds barn - ein kristen - har det: Han skal ikkje frykte for redsler, piler, pest og plage for han «sitter i skjul hos Den høyeste»(91:1), «Du, Herre, er min tilflukt»(91:9). Også eit Guds barn kommer bort i «løver og slanger» på veien, og trenger kalle på Herren i sin nød, men da skal Gud verne han og fri han ut (91:14-26). Derfor fortviler me ikkje når me erfarer litt av det vonde her i verden, for Gud er vår tilflukt også då. Me ber lik Moses i Salme 90:16-17: «Herre, la din gjerning bli synlig for dine tjenere, og la våre henders verk lykkes for oss!»

15 januar 2021

Den siste striden

 


C. S. Lewis (1898-1963) var en lærd språkmann og kristen apologet, men han er kanskje mest berømt for sine sju bøker om «Legenden om Narnia». Ei av disse bøkene er «Løva, heksa og klesskapet». Alle sju bøkene er samlet i ei stor Narnia-bok på 800 siden, utgitt av Gyldendal forlag i 2005. Her skal vi bare omtale den siste boken, «Den siste striden».
I denne boken leser vi først om den gamle og onde apen Listig og hans enfoldige esel Virre. Apen får tak i et løveskinn og klær dette på eselet for å få folk til å tro at det er selveste løven Aslan, herskeren over Narnia. Listig tror ikke på fortellingene om Aslan, og blander han med demonen Tashlan.
Ved hjelp av to ungdommer fra vår egen verden, greier kongen av Narnia å komme gjennom krisene i sitt eget land. Talende dyr, enhjørninger, dverger og
andre skapninger hører også med i denne fantastiske boken som fører oss gjennom alle forførelser og forfølgelser til tidens ende. Det var Løven Aslan som frambrakte Narnia med sin sang, i den første Narnia-boken, og han er også med når de forlater «skyggeland» ved å styrte seg ut i den fossende floden og inn i det nye og vidunderlige Narnia. Vi aner at boken minner oss om profetiske utsagn om enden på vår egen nåværende verden - kanskje har forfatteren mer eller mindre tenkt på det samme. Narnia-legenden kan med rette kalles ei barnebok, men den er så mye meir.

Kongen forteller

 

Den innholdsrike boken «Kongen forteller» av Harald Stanghelle (2020, 460 sider) er allerede blitt ei svært populær bok. Selv fikk jeg tre (sic) eksemplarer i julegave, noe jeg satte svært stor pris på. Stanghelle skriver svært godt og lettlest. Boken er delt opp i 14 store kapitler som omhandler Kongen som må gå i ni år og vente på Sonja, deres besøk omkring i landet, idrettsinteressen, 22.juli 2011, norsk politikk og monarkiets framtid, for å nevne noen. Hvert kapittel avsluttes med mange sider med gamle og nye fotos. I Kongens interessante fortellinger er også tatt med avsnitt fra hans taler, historiske stykker og morsomme episoder. Kongen kan ikke huske alt som kunne fortelles, men Stanghelle har grave det fram likevel og gitt oss ei fantastisk bok om vår enestående konge og hans hus. Jeg føler stor takknemlighet både for boken og for Kongen.

12 januar 2021

Apologetikk

 



Boka «Hva er god apologetikk?» av Andreas Årikstad og Jogeir Lianes kom ut på Hermon Forlag 2020. Forfatterne er tilsluttet foreningen SKAPER (2016), og går greit gjennom hva Bibelen sier om å forsvare vår tro, slik som 1.Pet 3:15 og Kol 4:6. Dette forsvaret skjer best når Skriften framlegges, utlegges og forkynnes, 2.Tim 4:2. Hele Bibelen må være med, det blir helt feil om vi forsøker å avmytologisere noen tekster for at resten av budskapet skal bli mer troverdig. «Naturlig/filosofisk teologi» forsøker med forskjellige gudsbevis å forsvare og forklare Gud uten å gå til Guds Ord, da blir det ikke Bibelens Gud de finner. Bjørn Are Davidsen gjør feil ved å lese Bibelen i lys av vitenskapen. Tanken om å sette seg godt inn i samtidskulturen i tillegg til Bibelen har blitt båret fram av teologen John Stott og er kjent som « dobbel lytting». Dette duger ikke, vi skal jo heller rive ned tankebygninger og menneskelig visdom, 2.Kor 10:4f.
Kristen apologetisk forkynnelse kan gjerne dra fordel av historiefaget, biologien, filosofien, bibelske profetier, arkeologen, det personlige vitnesbyrdet, og det guddommelige vitnesbyrdet om Guds frelsesplan i Jesus. En apologet er en døråpner for Ordet, en forkynner som forkynner hele Guds råd. Religiøse tankebygninger må bekjempes, f.eks. Islam, ateismen, evolusjonslæren og ideologier som forsøker å stå fram i en «kristen kulturkontekst» (nazismen m.fl.). Martin Luthers ord bør huskes: «Dersom jeg uttrykker så høyt og klart jeg kan alle sannheter i Guds Ord, unntatt denne sannheten djevelen angriper akkurat i dag, da bekjenner jeg ikke Kristus uansett hvor tydelig jeg forkynner Hans sannheter på alle andre områder.»
Boka om apologetikk er solid bibelsk og tankevekkende. Men den tar lite hensyn til ordet om at «drevet av den Hellige Ånd talte mennesker ord fra Gud.» (2.Pet 1:21). Gud forkynte gjennom mennesker, som brukte sitt språk og sitt tankesett om tilværelsen. Paulus skrev f.eks. «ut fra den visdom som er gitt ham», også slikt som «er vanskelig å forstå». (2.Pet 3:15-16). Det er også vanskelig å hevde at en kristens forståelse av ordet dag i 1.Mos. 1-2 får konsekvenser for hans sanne kristentro og barnerett hos Gud.

11 januar 2021

Flekkefjord bedehus i forandring



Kirken er alltid den samme, ble det sagt i tidligere tider. For mange i dag synes den derimot nå å være i stadig forandring, ikke minst i vårt eget land. Men hva med bedehuset? Det første bedehuset ble bygt i 1840 i Norge, og nå er det blitt omkring 3000. De har navnet etter Jesu ord hos evangelisten Markus 11:17: «Mitt hus skal kalles et bedehus (bønnens hus) for folket». Husene ble reist av lekmannsbevegelsen, «i kirken, men ikke under kirken», av misjonsorganisasjoner og andre grupper som ønsket å delta i kristelig og bibelsk oppbyggelse uten at presten alltid måtte styre med det.
I Flekkefjord ble det første bedehuset reist i 1875. Det var kristenfolket i Indremisjonen (ImF) og senere i Misjonssambandet (NLM) og Misjonsselskapet (NMS), som stod bak. Disse misjonsorganisasjonene kjøpte det tidligere Samvirkelaget ved bybroen, Sundegaten 21, og dannet stiftelsen «Flekkefjord Bedehus» 1992. Bygget ble innviet til bedehus 3.sept. 2000, og byen fikk dermed ei skikkelig storstue til store og små samlinger av alle slag. Kjernen i bedehusfolket arbeider innenfor ImF, NLM og NMS, og driver med utstrakt opplæring, menighetsbygging og hjelpearbeid omkring i Norge og i alle verdensdeler.

Mange brukte å til byens kirker kl 11.00 søndags formiddag, og på bedehuset søndags kveld kl 19.30, eller på tirsdagskveldene der. Månedlige nattverdsamlinger på bedehuset var oftest på et kveldsmøte - omkring nattverdbordet, ledet av et par av de eldre, og avsluttet med bønn og vitnesbyrd av deltakerne.
Men hvorfor skulle disse troende samles til møte både i kirken og på bedehuset? Det måtte jo være mer naturlig at søndagsmøtet på bedehuset ble kl 11.00 slik som i andre forsamlinger i byen? Flere bedehus omkring i landet hadde allerede gått inn for en slik ordning, inkludert både dåp og konfirmasjon. Styret i ImF drøftet høsten 2015 spørsmålet om å danne egen forsamling i Flekkefjord med møter søndag formiddag. En gammel ordning for bedehuset var at der skulle det ikke være møter i kirketida. Flertallet i styret for bedehuset mente da at tida var moden for å se bort fra den regelen, bare NMS ønsket å beholde den. Styrene for de andre organisasjonene bestemte da høsten 2017 at de ønsket «å være en forsamling for de som vil ha et alternativ til DnK». Da denne saken dukket opp viste det seg at mange av bedehusvennene kjente på meir tilhørighet til sin misjonsorganisasjon enn til sin felles forsamling. Et utvalg ble derfor satt ned for å arbeide med retningslinjer og lover for en framtidig «Flekkefjord Bedehusforsamling NLM/ImF» der også misjonens sak ble ivaretatt. Disse ble ferdige i 2020, og godkjent av et flertall av medlemmene i NLM og ImF. Men så kom koronapandemien og Bedehuset ble stengt for offentlige møter, også for det planlagde stiftelsesmøte og årsmøte i bedehusforsamlinga.