grápson ὃ βλέπεις γράψον εἰς βιβλίον

29 oktober 2009

Jesus kaller også i dag!


Maleren Caravaggio har malt eit talande bilde av "Matteus' kallelse" som henger i en kirke i Rom. Dette tok Johnn R.Hardang sitt utgangspunkt i då han talte onsdags kveld på møteuka i Flekkefjord Bedehus. Matteus sjøl skriv om dette i kap. 9:9-13, og maleren har fått med tollerens forundring over at nettopp han blei kalt av Jesus - han var nemlig "sjuk" nok til å trenge ein lege!

- Her ser me at Jesus har eit eneståande syn for den eine i folkeskaren, og leiter etter denne. Dette gjelder også deg som synest du har komme i ein gudsforlatt situasjon.

- Jesus tok det første skrittet på denne viktigste dagen i tollerens liv. Han sa ja til Jesu korte "vekkelsespreik": Følg meg!

- Jesus kom til tolleren Matteus med nettopp det han trengte, han kom nemlig som lege, ikkje som dommer. Han såg at det var noe galt i tollerens liv. Prøv Jesus, du også, han veit nemlig kva du trenger!

- Jesus kom til tollbua og oppsøkte Matteus fordi han så kva denne synderen kunne bli. Historien forteller at Matteus brakte evangeliet til Makedonia og til Etiopia. Det var også han som fekk i oppdrag å formidle historien om Jesu liv og evangelium til Jesu egne folk, jødene. Han var ydmyk nok til å omtale seg sjølv som tolleren i Matt 10. Caravaggio malte sitt eige portrett som tolleren i sitt berømte maleri. Dei hadde begge møtt Frelsaren Jesus!

22 oktober 2009

På tur uten mål, er livet slik?


Me var 20 pensjonister som hadde ein fleire timers mosjonstur på tirsdag, over Allestad forbi Gumpefjell i retning av Holmetjørn. Nådde me målet? Ja, fordi målet var sjølve turen der me kunne bli kjente med kvarandre og nyta godt vêr og treas vakre haustfarger. Då me hadde ete nistematen vår, drog me heimover igjen til byen, alle godt nøgde med turen. - På misjonsmøtet samme kvelden minna metodistpastor Madsen oss om målet for livet vårt, himmelen. Og gleden over det målet klang også med i tekstene som han og Harald Lilledrange så fint sang for oss. - Bedehuset vert mykje brukt. Onsdag var det prost Hilde Sirnes som engasjert og interessant talte om "Rom for alle: Inkluderende menighetsliv": På mange måter skulle me engasjere oss i nabolag og samfunnsliv for å få folk med til kyrkja, og legge alt til rettes for dei slik at dei skulle trivast der. Ho nevnte fleire ting her i vår sekulariserte tid og stad som gjorde folk framande og likeglade både for Gud og kyrkja. - Alt ho sa var sant, men eg sat med ei kjensle av at noe mangla: "Alle, alle vil vi ha med, vil vi ha med til himlen!" Livet i ein menighetsforsamling skal ha eit klart mål, frelse og frigjering. Vår tidligare lærer på Fjellhaug Misjonsskole, Arne Ørstavik, hadde fått dette råd av faren: "Så lenge ditt hjartans ønske og di bønn til Gud for folk i kyrkjelydane dine er at dei må verta frelst, har du Guds velsigning i di teneste som prest!"

19 oktober 2009

Ebeneser, Peking og Pokot


Sammen fekk me ein opplevelsesrik søndag. Eg preika i bedehuset Ebeneser i Ganddal kl. 11.00 - om Jesus som reiste opp den lamme med ordene "Vær frimodig, sønn, dine synder er deg forlatt!" Ei stor og lydhør forsamling av barn, ungdom og voksne i alle aldrer. - Så kjørte me inn til Peking-restauranten i Sandnes og fekk oss ein god kina-lunch. Der traff me også Linda (sjå bildet) frå IKF-arbeidet i Salem i Stavanger, det var hyggelig at me kjente kvarandre igjen. - Kl. 19 var me på plass i Gyland Bedehus og hørte på inspirerande Kenya-glimt frå misjonærane Arve og Ingrid Johanne Myra, som nå bur i Kristiansand. Dei utfyller kvarandre: Han med sin engasjerande informasjon om misjonsarbeidet, og ho med ei så levande fortelling at me nesten må halde pusten av spenning. Svært godt budskap fekk me også med oss gjennom sangarane Monika og Kjell Nesgård frå Hovsherad. Glede og takksemd fylte hjertet etter denne dagen.

17 oktober 2009

Har ikke alle kristne plass i Dnk?


Redaktør Munksgaards leder om "et lykkelig valg av prost" i Agder 16.okt. roper på en oppklaring. Det beste ville vært om kirkens folk i Flekkefjord selv hadde skrevet en kommentar for å rette litt på det skeive inntrykket lederen gir. Det er nemlig ingen tvil om at Hilde Sirnes er et godt medmenneske som kan trøste og hjelpe mennesker i nød, det har hun vist i sin gjerning andre steder i verden. Det er virkelig bruk for slike kvinner i Den norske kirke. Hvorfor skulle da noen kristne være imot henne som prest/prost? Jo, det er fordi de vil være lydige mot Guds ord slik vi finner det i Den nye testamentet (Bibelen) om ledelse i menighetene. Lederen gir inntrykk av at Dnk er en statlig institusjon som har god plass for allslags samfunnsutvikling og folkemeninger og statlig styring, men som med en viss forakt setter merkelappen "erkekonservative kristne" på noen av kirkens medlemmer som ikke følger med når "verden går fremover." Dersom dette inntrykket er rett, er det ikke så rart at noen kristne vender ryggen til Dnk eller skriver fra seg medlemskapet der. Forsamlingen på Bedehuset er medlemmer i Dnk, men ønsker å være mer lojale mot Gud enn mot Giske.

15 oktober 2009

Bedehusforsamlingas kall til misjon


- Dei kristnes to første søndagsmøter er omtalt i Joh. 20. Der kom Jesus med si fredshelsing til ufreda disipler. Han gav dei eit tenestekall, utrusta dei ved å gje Den hellige Ånd, og overleverte dei makt til å løysa ut og tilgje syndaren. Skeptikaren Tomas vart vist ekstra omsorg av frelsaren.

- Desse første møtene burde vera eit mønster for våre bedehussamlinger. Vektlegging av trusinnhald og rett lære kan bera dei truande gjennom tvil og forfølging, det ser me klart frå misjonsfeltet Kina. Det var ikkje den organiserte kyrkja som starta misjonsarbeidet der, men det var "dei brennande hjertenes takk for Golgata". Bevisstheten om det dei sjøl hadde mottatt, og nøden for dei unådde (jfr. 2 Kong 7:9), dreiv dei til å organisera misjonsarbeidet.

- Disiplene følte nok på tvil og vanmakt då dei mottok misjonsordren på Galileafjellet. Men dei gjekk likevel, og Jesus var med og åpna stengte dører. Også i dag er det dører som ikkje åpner seg før du tar eit skritt i retning mot dei, det nytter lite å stå tafatt på avstand og leita etter ein nøkkel du ikkje har. "EG er med dere alle dager!", sa Jesus.

Det var pensjonert Taiwan-misjonær Harald Gilje (67) som minna oss om dette på Bedehuset 13. og 14.oktober. Forsamlinga var ikkje av dei største, det var heller ikkje noe sensasjonelt med budskapet. Men på ein lun og personlig måte fornya han misjonskallet for oss som høyrte på. "Den som eingong høyrde kallet, Jesu kjærleiks sterke ord: Gå med bodet om mi frelsa Ut til alle folk på jord! Aldri, aldri meir han gløyma kan vår Frelsars hjartelag, Og han kviskrar: Herre, bruk meg, Medan enno det er dag!" (Sangboken 701)


10 oktober 2009

Dorothy er død


Telefonen ringte grytidlig i dag, lørdag. Det var Tønnes, min bror i Amerika: "Dorothy har flytta til himlen, torsdag kveld - etter ei svært vond veke. Eg var forberedt på dette, me hadde bedt om at dersom ikkje Herren gjorde eit under slik at ho slapp dei uutholdelige smertene, var det betre at ho fekk døy. Eg føler på sorg - og lettelse. Det har vore svært tunge og smertefulle år, dei siste åra me fekk sammen. Nå er Karen (eldste dattera) hos meg, og Amy (barnebarn). Lisa (yngste dattera) kjem i dag. Begravelsen vert mandag. Om eg kan koma til dere i Norge? Ikkje med det første, har for mykje å gjera her nå. Kanskje etter jul ein gong. Og så gler eg meg over at Kristen med familien kjem til meg i Florida til jul - dei får stelle og ordne seg sjøl, men det skal bli gildt for meg å ha dei på besøk". - For meg vart dette noen dager som død og gravferd satte sitt merke på. Fredag var eg i begravelse på Randaberg, heile dagen - det gjaldt Gunvors moster Ingeborg (91), den siste i generasjonen før oss. Og på tirsdag skal Bjørg og eg i gravferd til Gyland, det er mor til Gordon Klungland (god venn og indremisjonsleder i Flekkefjord) som har fått flytta heim til himlen. - Dorothys død greip oss sterkt, det er jo bare noen veker sidan me skildest i Amerika! Ho vart 70 år gammel. Tønnes vert 70 den 1.desember. Me ønsker fred over minnet etter henne. Ho var eit Guds barn og ferdig til å flytta heim til Jesus.

04 oktober 2009

Fullmånen, Oscar og hans tipoldefar

Bjørg har eit ambivalent forhold til fullmånen: Den er fager å sjå, men samtidig veit ho som jordmor at det vert alltid ekstra mange fødsler i fullmånetider, og stundom hindrer den søvnen også. - Vel, det måtte altså ein fullmåne til for at Oscar skulle komme. Me vart mykje takksamme til Gud då Jarl André ringte seint på ettermiddagen i går og fortalte at gutten og mora hadde det bra. Og så fekk eg oldefargratulasjoner frå Benedicte nesten samtidig! Eg måtte ringe til Arne med det samme, det var jo litt rart for meg å vera far til ein bestefar! "Slekt skal følge slekters gang. Aldri forstummer tonen fra himlen ..." (Sangboken 619: Deilig er jorden). Gud gje at våre etterkommere aldri måtte mista den tonen midt i verdens slit og gleder! - Kanskje veit dere ikkje om det, men vesleguttens tipoldefar (min far, Asbjørn Salmelid, 1892-1975) bar navnet Oscar i dei 21 årene han var i Amerika (sjå bildet). Klem og gode ønsker frå oss til Oscar, Benedicte og Jarl André.

03 oktober 2009

Ventetid og selskaper


Mens me venter på at smågutten skal komma og feirast, nøyer me oss med noen småselskaper: Fredag var Elisabeth og Gustav Loland på besøk hos oss (sjå bildet). Dei ville vita meir om forholdene og arbeidet på Ferieplassen (NLM Resort) i Awasa fordi dei var bedt om å ta eit 3 måneders opphald der frå januar 2010. Dei fekk mddag og informasjon av alle slag. Siden dei er gamle kjenninger av oss (dei har jo vore i arbeid tidligare både i Etiopia og Tanzania), var det ei stor glede for oss alle å prate sammen. - I ettermiddag kommer nabofamilien Nilsen på besøk til oss med sine to småbarn. Og søndag skal me til middag hos Geir Tore (41 år i dag!) og familien på Lye. Kjekt med gode venner og omgangskrets! - Ellers vert det ein del korsynging i dei første dagane: Søndags kveld på bedehuset, mandag øvelse, og onsdag i ei møteveke på Hidra. Torsdag skal eg ha andakter på Sundeheimen og Tjørsvågheimen att. Men innan den tid har eg kanskje blitt oldefar (sic!) ...