grápson ὃ βλέπεις γράψον εἰς βιβλίον

17 desember 2017

«Det er til og med noen som ikke tror du er til, Gud. Du må gjøre noe med det!»

Det var Paul Daasvand som siterte et barns brev til Gud på denne måten, og så føyet han til: «Det var jo nettopp det Gud gjorde!» Jødene hadde ventet på at Guds Frelser, Messias, skulle komme. Da døperen Johannes sto fram for 2000 år siden, var folk i forventning. De husket løftene fra profeten Jesaia 700 år tidligere: «Trøst, trøst mitt folk, sier deres Gud. Striden er endt, skylden er betalt.» Hvem skulle betale? Jo det var nettopp han «som ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.» Jesus Messias, Frelseren, er kommet! Gud gjorde virkelig noe for å vise at han er til, og at han elsker menneskene.
«Adventstida var lang for oss, og julekvelden den lengste dagen i året», sa nylig en taler på Bedehuset, han nevnte barndomsminner og forventningene om julegaver. I dag skal vi også leve i forventning, ikke om at Jesus-barnet skal bli født, men om at han skal komme igjen. Det er godt å få feire jul som en påminnelse om at Jesus er født og blitt verdens Frelser. Og vi kan godt understreke Guds store gave til oss ved å glede oss og gi hverandre gaver og synge julesanger.
Men julen tar snart slutt, hva kommer så etterpå? Ble livet bedre å leve? Ble sykdom og død borte? Juletiden som begynte så tidlig, tar plutselig slutt. Varer forventningene? Ja! Apostlene som hadde opplevd at Jesus kom, de ble opptatt av å fortelle det videre. Englene hadde jo sunget om «fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i». Det måtte jo begy at Gud elsket alle mennesker og at hans frelse galt alle. Og budskapet deres sa også at Jesus skulle komme igjen for å dra alle til seg, alle som hadde tatt imot evangeliet om denne frelsa.
Er så dette bare en vakker illusjon på linje med våre folkeeventyr? Nei, dette er selve grunnlaget for kristentroen vår, basert på historien om Jesu første komme, og løftene om at han skal komme igjen. Disse løftene ble mottatt og trodd av fedrene våre, og de døde i forventningen om å få møte sin Frelser. Om Herren Jesus dryer med å komme igjen, tror vi likevel på disse samme løftene. Har du allerede møtt han her i livet, slik at du er klar til å møte han igjen når «han kommer for å dømme levende og døde»? Med ønske om en god juletid fortsatt, og en velsignet adventstid – inntil han kommer!                                                          (Min andakt i Agder 18.des.2017)

15 desember 2017

Frå ein samtale om å forstå Bibelen når den taler om kvinner i menighet og om menneskenes urhistorie.

 På ein fin vinterdag i adventstida fekk eg besøk av ein god venn og medarbeider frå vårt felles bedehus. Han kom med ein bukett tulipaner og eg diska opp med eplekake og kaffe. Vi vart sitjande i samtale i to og ein halv time. Han hadde vansker med noe av vår praktiske tilrettelegging av vår felles tru. Det gjaldt "tenestedelinga" som vert praktisert av NLM og ImF, og bokstavelig tolking av bibelfortellinger som ikkje kan foreinast med naturkunnskapen vi har i dag.
  Ei sak er vi samde om: Full tillit til Bibelen som Guds Ord, det skal ikkje bortforklarast eller omtolkast. Samtalen vår gjaldt den praktiske forståelse av Ordet i dag.
  Vi har laga ordet "tenestedeling" for å tilpasse oss det Paulus skriv om at "ei kvinne skal ikkje undervise eller bestemme over mannen"(1. Tim 2:14) og "ho skal tie og ikkje tale når menigheten samlest" (1.Kor 14:34). Dette vert forstått slik i NLM og ImF, og også i andre organisasjoner og kyrkjer, at ei kvinne skal ikkje ha noen eldstefunksjon, eller vera forsamlingsleder eller forsamlingslærer. Desse oppgavene er også alltid tillagt menn i dei apostoliske menighetene. Forøvrig kan ei kvinne forkynne og vitne og drive anna virke i forsamlinga, slik også Det nye testamentet beskriver.
  I samtalen vår vart vi stort sett einige om at å drive med sjelesorg og diakonalt arbeid var ei sak for både menn og kvinner i forsamlinga, men å definere lærestykker og administrere sakramentene, var mannens oppgave dersom han var valgt til det av forsamlinga. I samband med etablering av ei bedehusforsamling er det bibelsk og naturleg at denne får eit styre av både menn og kvinner, og eit eldsteråd.

Korleis skal vi forstå fortellingene i menneskenes urhistorie (Gen 1-8) om skapelsen og dei første menneskene i lys av vår kunnskap i dag om naturhistorie og menneskenes utvikling? Dette er ei sak som eg satte pris på å samtale om, og som eg har grunna mykje på sjøl. Vi var samde om at å halde fram bibelfortellinganes bokstavelige ordlyd, og ein skapelse på 6 dager for 6-7000 år siden, ville ikkje vere rett i forhold til vår kunnskap i dag, og overfor dagens skoleelever.
  Urhistorien er blitt gjenfortalt frå generasjon til generasjon og til sist skreve ned med det ordforråd og bildebruk som dei gamle hebreerne hadde å uttrykke seg med. Gud sjøl brukte det språket dei forsto, naturligvis, og det samme gjorde Jesus nokre tusenår seinare. Også vi bruker vårt dagligdagse bildespråk når vi seier at "sola gjekk ned", "himmelen er blå og skyfri", og "det er nymåne i kveld". Vi veit at det har vore ei utvikling i naturlivet, også urhistorien taler om det med sine bilder om ei skaperveke der alt levande og synleg er inkludert. Det vert understreka at det var Herren som stod bak det heile, uten å utbrodere alle detaljene om korleis han gjorde det. Vi seier med rette at kvart menneske - på samme måte som alle andre livsformer - er ein del av Guds skaperverk, men vi veit også at vi er eit resultat av våre forfedres samleier. Dei menneskeliknande skapninger som vandra omkring for 10000 år siden, har vi bare funne beinrester og grottemalerier etter. Men vi trur at på ein bestemt dag såg Skaperen at ein skapning hadde utvikla seg slik at han kunne ta kontakt med denne på eit språk skapningen forstod. Denne skapningen kalte han "Adam", som betyr menneske på hebraisk. All skapning som Gud har skapt, er komme frå jord og blir til jord att. Men bare mennesket av alle  Guds skapninger er seg bevisst at han blir til støv når han døyr, og bevisst om at han har kontakt med ein Herre - kva han enn måtte kalle han i dei ulike religionene omkring i verden - som er både hans dommer og hans frelser.