grápson ὃ βλέπεις γράψον εἰς βιβλίον

28 desember 2020

Med gråten i halsen gikk vi hjem igjen.


 

Vi hadde sett filmen «Den største forbrytelsen» på Spira søndags kveld. Den dramatiske og følelseslada filmen bygger på Marte Michelets bok med samme navn, om ofre og gjerningsmenn i det norske holocaust - da 529 norske jøder ble samlet inn 26. november 1942 og transportert fra Oslo med lasteskipet Donau for å drepes i Auschwitz. Vi følger jødefamilien Benzel og Sara Braute og sønnene på deres ferd mot døden. Hva galt hadde de gjort? De ble henrettet fordi de var jøder! Norge hadde lagt grunnen til dette ved grunnloven 1814-51 som forbød jøder å komme til riket. Tyske soldater ordnet med henrettelsene i 1940-45 fordi de lystret sin fører og sine offiserer. Men det var nordmenn som registrerte sin jødiske naboer i 1942 og fikk dem arrestert og sendt i døden. Gå og se filmen og la gjerne tårene renne! Også i dag får både israelske og norske jøder kjenne hatet gjennom FN-resolusjoner og overgrep. 

Kanskje er det på sin plass å huske Arnulf Øverlands sine ord fra 1937:

«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå og glemme!»

13 desember 2020

Barnet i krybben - som lider på korset

 


Me lyser opp i heimen vår med julelys av alle slag, med krybbe der babyen Jesus ligger og foreldra og vismennene og hyrdene er på plass. Så fekk me denne julegaven i adventstida: Jesu ansikt, der han henger på korset, malt av ein kjent maler i Telemark, Reidar Holbrek (81), med tittelen «Jes. 53:3-7». Tankane mine går til sangen Jan Byfuglien skreiv i 1979 (Sangboken 150):

Du ser kanskje Jesus som barnet i krybben,
Og hyrder på marken og vismenn på kne.
Med stjerner som stråler og engler som synger,
Gir stemningsfull glede og budskap om fred.

Men har du sett Jesus som lider på korset,
Som soner for din skyld, som lindrer din nød;
Og har du sett Jesus som står opp av graven,
Gir håp om et nytt liv og seier over død?

Den siste boka eg nettopp las er «Noe å tro på - en filosofs tanker om tro i vår tid», av Henrik Syse (2011). Han avslutter boka si slik: «Jeg tør påstå at et liv og et samfunn uten religiøsitet, uten åpning for guddommelighet, åndelighet og religiøse ritualer og tradisjoner, faktisk mangler en dimensjon som gir mening, orientering og berikelse til det å være menneske. Ja, et slikt liv og et slikt samfunn lukker ute en sentral del av den virkeligheten vi faktisk befinner oss i. Derfor håper jeg at du som allerede har en religiøs tro, vil bruke mer tid på å bevisstgjøre deg den, glede deg over den, føle deg trygg på den, og hente trøst i den. Jeg håper at du som som synes at religion er noe rart og unødvendig, og kanskje noe farlig, kan se at den kan oppleves som en kilde til visdom og innsikt. Og så håper jeg at alle de som er nysgjerrige og søkende, opplever at den tradisjonelle troen på Jesus fra Nasaret faktisk er verdt å se på igjen - og kanskje til og med tar seg en tur innom en kirke for å undersøke den nærmere.»

Eg får lyst til å gjere sangerens ord til mine:
«Å, tenk at det var for meg, at Kristus på korset hang.
No ser eg den livsens veg, no syng eg den nye sang.
Ein fallande , feilande syndetræl
Då føddest på ny ved Guds kjærleiks eld.»
(Dore Lavik, 1941, Sangboken 292)