grápson ὃ βλέπεις γράψον εἰς βιβλίον

26 mars 2020

Bøker som har forma mitt liv (2)

Ein av interessene mine har vore menneskenes opprinnelse i følge Mosebøkene og i følge den vitenskaplige litteraturen. Her las eg dei bøkene eg kunne komme over, dei som var villige til å forene og forklare ulikhetene. Det gjelder bøkene til Kjell J. Tveter og John C. Lennox og andre, ikkje alle like overbevisende. Den siste og beste boka i så måte er Oddvar Søvik: «Derfor tror jeg» (2019). Sjøl har eg gått så langt at eg har skrive eit manus om «Adams forfedre og tida fram til Noah», ca. 5000-3000 f.Kr., men ingen forlag har vore villig til å trykke den. Eit kort manus der «erkeengelen Rafael forteller» har eg også skreve, det var han som kom og rørte i vannet i Betesta-dammen. Den kjente forskeren Karen Armstrong har skreve den leseverdige «Historien om Gud, i jødedom, kristendom og islam», her har ein setning satt seg fast hos meg: «Det er forskjell på overbevisningen om et sett av læresetninger og den tro som gjør det mulig for oss å sette vår lit til dem. Jeg var fullstendig overbevist om Guds eksistens og andre læresetninger, likevel kan jeg ikke si at disse religiøse syn gav meg noe tillit til at livet her på jorden var godt og velsignelsesrikt.»
    Det er sjølsagt slik at kvar periode i livet mitt har hatt sine bøker eg har vore spesiell opptatt av. Nett nå har eg studert dei nylig utkomne bøkene «Sapiens» og «21 Lessons» av den israelske ateistiske professoren i historie, Yuval Noah Harari. Professor Sverre Bøe ved Misjonsskolen på Fjellhaug si bok om den «Røde tråden i Johannes Åpenbaring», har eg lest to gonger med interesse. Bøker om Israel og jødene har eg ofte vore opptatt av, f.eks. Amok Oz: « En fortelling om kjærlighet og mørke», Geraldine Brooks: «Bokens folk», T.Noraberg: «Eliezer Ben Jehuda» (som gjenskapte hebraisk), Montefiores monumentale verk om «Jerusalem». Eg har også skreve eit uferdig manus om rabbien som slapp den første steinen i fortellinga i Joh 8:1ff og vandra kvilelaust omkring i Midt-Østen inntil han møtte Jesus som frelser.
    I ei særstilling står den velbrukte boka av K. G.»Bibel-ordbok» som står i hylla både i stova og på kontoret. For ikkje å snakke om «Tanums store rettskrivningsordbok». «Pilgrims Vandring» har eg lese og brukt mye, likeeins C. Fr. Wisløff: «Jeg vet på hvem jeg tror». Nevil Shute sine bøker leser eg gjerne om igjen. 
   Eg er nesten altlesande, krim og spenning, Hoem-bøker, gode kristelige fortellinger, m.fl., men slike leser eg fort og gløymer fort. «Fantomet» har i dei siste 70 årene vore min favoritt-tegneserie, men «Professoren» er heller ikkje så verst. Dag Hammerskjølds ord i «Veimerker», har eg på ein måte gjort til mine egne: «Umerkelig styres våre fingre slik at det dannes et mønster når tråden slås inn i veven. Noen la skyttelen i din hånd. Noen hadde satt opp veven.»
   Eg har ikkje nevnt Bibelen, «alt som før er skrevet der, er skrevet for at vi skal lære av det, og ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir» (Romerbrevet 15:4). Ellers er det oftast slik at me tar til oss dei bibelversa som taler mest til oss i vår spesielle situasjon. I ei tid med koronasmitte og frykt for sjukdom, har eg både sendt og mottatt løftet i Salme 91:4-6: «Under hans vinger kan du søke ly. Hans trofasthet er skjold og vern. Du skal ikke frykte for redsler i natten, for piler som flyr om dagen, for pest som farer fram i mørket, for plage som herjer ved middagstid!»

24 mars 2020

Bøker som har forma mitt liv (1)



Det er Forkynneren Salomo som skriv at «det er ikke ende på de bøker som skrives», men nett foran står det om han at han var med og ga folket kunnskap: «Han grunnet og gransket og formet mange ordspråk. Forkynneren la vinn på å finne gode ord og vendinger og skrev ned det som er rett og sant» (Forkynneren 12:9-13).
Har du lest min sjølbiografi «Med skrivekløe» (2011) så forstår du at bøker har betydd svært mye i livet mitt. Eg var elev i barneskolen på Risnes i 10-14-års alderen og lånte bøker i skolebiblioteket for første gong. Heime hadde me bare to bøker, Bibelen og Rosenius (Husandaktsbok), begge med gotisk skrift som eg lærte ganske fort. Eg gløymer ikkje dei første bøkene eg las: Robin Hood, Tsarens kurér (Jules Verne), Robinson Crusoe (Daniel Defoe) og Ivanhoe (Walter Scott). Og så fekk to bøker til jul, Stifinneren og Hjortedreperen (J. F. Cooper). Eg er blitt 83 år og husker bøkene ennå.
   Det er klart at leksebøker i både barneskolen og dei to åra på realskolen betydde svært mye for meg, dei ga nødvendig kunnskap for livet. Men eg husker dei ikkje spesielt, likevel. Unnataket var at i siste året på barneskolen fekk me ei lita, men grundige og klar bok om norsk grammatikk. Boka var ein augeopnar for meg og betydde mye for å lære grammatiske språk eg seinare kom borti, tysk og amharisk m.fl.
  Seks år på Fjellhaug misjonsskole var ei svært god tid for bøker, og særlig bøkenes bok. For meg personlig var det rektor Øivind Andersens forelesninger i Romerbrevet og dogmatikk/troslære som betydde mest både på Fjellhaug 1953-59, og seinare i bibelundervisning både i Etiopia 1961-93 og på møter i heimlandet. 
   Men misjonsskolen hadde eit bibliotek som eg saumfar meir enn ein gong. Der vart eg for første gong kjent med C. S. Lewis gjennom boka «Djevelen dypper pennen». Hans bøker (sjå foto) er seinare blitt gjennomlest mange gonger og har sin faste plass i bokhyllene mine: Narnia-bøkene, dei teologiske og apologetiske bøkene og «reisebøkene» til Mars og Venus. Joy Davidman og hennes ekteskapbok «Mrs. Lewis» var svært interessant.
Eg kjøpte ei spesiell bok mens eg var misjonsstudent: «Worlds in Collision» av Immanuel Velikovsky, 1950, ein vitenskapsmann som såg på Bibelen som ei sann historiebok. Dette var ei interessant bok og vart for meg eit emne som har opptatt meg gjennom alle år. Rosenius og Ludvig Hope sine mange skrifter treng eg neppe nevna, dei bøkene betydde mye både for meg personleg og for mitt arbeid som forkynner.

23 mars 2020

I skyggen av koronasmitten.





Sjefredaktør Baquet i New York Times skrev nylig om hverdagsgleder i ei alvorlig tid, og dro frem et stykke av den kjente professor og forfatter C. S. Lewis (1898-1963): «Om å leve i atomalderen». Lewis (foto) var ateist og mente at naturen var alt som fantes, at livet var uten mening, og at døden var slutten på alt. Men så ble han overbevist om at Gud fantes, og som kristen skrev han dette tankevekkende stykket om å leve med en stadig trussel om atomkrig, ulykker, pest og kreft: « Vi er allerede dømt til døden, og er blitt minnet om dette gjennom krig og sykdom ned gjennom historien. Døden er ikke bare en risiko, men et sikkert utfall. Men la atombomba (og vi kan legge til i dag: koronaviruset) når den kommer, finne oss i arbeid med meningsfulle og gode ting: be og arbeide, undervise og lytte til musikk, passe barna våre og prate med venner. La oss ikke stue oss sammen som forskremte sauer. Grusomme ting kan ødelegge oss, men la de ikke dominere sinnet vårt.» Alternativet for Lewis, og for alle kristne, er at det fins noe meir enn bare naturen, Gud har gitt oss et meningsfylt liv med håp også etter døden. Journalist Tore Hjalmar Sævik, som skrev om dette i avisa Dagen 23.mars, legger til: « Det gir oss ein tryggleik å tenkje at om vi lever eller døyr, så høyrer vi Herren til. Det hindrar at vi vert lamma av frykt i den situasjonen vi er i nå, og frigjer oss til teneste for andre.».(Trykt i avisen Agder, 25.mars 2020, Flekkefjord)

21 mars 2020

Ein fredag i koronatida



Sola hadde alt vist seg då me åt frokost. Som vanlig hadde eg kokt kaffe og dekka kjøkkenbordet då Bjørg kom. Me fekk med oss nyhetene som dreidde seg om økonomien og nye tiltak i samband med koranasmitten. Ikkje alle tiltaka var gilde, men såg ut til å vera nødvendige. «Ta dykk av kvarandre!» vart sagt fleire gonger. Som vanlig tok me oss god tid til å prate sammen, ha andakt ut frå Kvalbein bok «Trygg», og bestemte kva som skulle gjerast når eg hadde bladd gjennom avisene. Det nydelige varme vêret måtte brukast. Dei store gulvteppene tok eg ut og banka støvet av. Alle andre tepper måtte også ut før eg støvsuga. Bjørg hadde ukas husvask, støvet skulle bort, gardinene i soverom og på bad skulle vaskast.
På onsdag hadde me hatt vårt første komitémøte i forsamlingsutvalget, på Skype. Dette var me mykje opptatt av og eg var ein tur over brua med eit av papira som ein av dei andre komitémedlemmene ikkje hadde fått med seg. Eg henta poteter og skrella dei mens Bjørg fann fram grønnsakene og kjøttkaker til middagen. Etter ei middagskvile tok me oss ut. Her er svært lite folk i gatene, ein sop-i-hop-bil hadde reingjort fortauene, dei fleste butikkene ser stengte ut. Me kjørte opp til Søyland, der me budde for tre år siden, og gjekk den «store runden» på fin skogsvei, 5300 skritt på 60 minutter (se foto frå turen). Stien starter ganske bratt, men var stort sett turr. Kaffen og Bjørgs boller smakte herlig då me kom heim att. Nå kunne eg ta meg tid til å løyse dagens to kryssord (Agder og Vårt Land). Me var også ein tur til Coop og gjorde ukas handel. Som pensjonister har me det godt også i denne vonde tida. Ordføraren vår er i karantene, også noen av barnebarna mine må halde seg i ro. Møter er det jo ikkje, framtidige samlinger er avlyst, og me veit ikkje kor lenge denne koranatida vil vare. Ingen veit det. Statsminister Erna gjer ein svært god jobb og hadde nettopp ein følsom og oppmuntrende tale til nasjonen.
I morgen er det lørdag, Bjørg har sitt program klart: På formiddagen skal ho steike pannekaker, det har ho ikkje gjort på lenge for det har helst gått i lapper. Så skal dei to gamle damene i etasjen under oss få god kaffemat. Bjørg har også kjøpt inn litt til Sigrid på aldersheimen, ho må ta ein tur dit med det. Og etter lørdagsgrøten vil ho kjøre opp til Nedland med blomster på eit par graver der. Kva eg skal? Jo, eg skal ordne med noen klær, ta ein tur over bruene og opp til Trellebakken, tilsaman knappe 2000 skritt - eg har gått den byturen mange gonger. Og så skal eg sjølsagt løyse kryssordene i Dagen og Vårt Land, det gler eg meg til. Me har nettopp fått ei omsorgsfull helsing frå Misjonssambandet, der me blir minna om Salme 4:9, «I fred vil jeg legge meg ned og sove. For du, Herre, du alene lar meg sove trygt.» Amen!

17 mars 2020

«Mine tanker og bønner er hos dere alle"

«Mine tanker og bønner er hos dere alle. Sammen skal vi klare å komme oss gjennom det som ligger foran oss. Nå er det særskilt behov til å vise hverandre tillit.» Kongens budskap på TV2 søndags kveld.

I dag, mandag 16/3, skulle me hatt mannsforening (bibelgruppe)på bedehuset her i Flekkefjord. Møtet vårt ble avlyst pga den generelle faren for koronaviruset. Bedehuset, som så mye anna i byen, erstengt; me skal nemlig ikkje sette oss sjølve eller andre i unødig smittefare. Men Guds Ord er ikkje sperra inne. La oss derfor sjå kva søndagstekstene har å seie oss.
Søndag 22/3 er «Maria budskapsdag». Fortellingen har sikkert Lukas fått direkte frå Maria, Jesu mor (Luk 1:26-38). Hendelsen var profetert mange hundreår tidligere (Jes 7:10-14), og brukt som grunnlag for Paulus si lære om frelsa ved Jesus Kristus (Gal 4:4-7).
Dette ufattelige under er blitt kalt «inkarnasjonen», som betyr at Gud vart menneske, at han i Sønnen Jesus tok på seg våre menneskelige kår her i verden, fra fødsel til død. Derfor bekjenner me at Jesus er både sann Gud og sant menneske. Årsaken til at Gud gjorde det slik var at bare eit syndfritt menneske kunne sone for menneskenes skyld og synd, derfor måtte han sjøl komme til jord for å bli født som eit sant og syndfritt menneske. «Ordet (=Sønnen, Jesus) ble kjød (=menneske) og tok bolig iblant oss»(Joh 1:14). «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne Sønnen, som er Gud, og som er i Fars favn, har vist oss hvem han er.»(Joh 1:18). Les også 1.Johannes brev 2:1-2, «Jesus Kristus, den rettferdige (=den syndefrie), er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.»
Maria priste Gud for det under han gjorde, det skal også me gjere! (Tobias)

14 mars 2020

Bursdag i ei koronatid

Bursdagen 10. mars 2020

Tid kommer og tid går. Bror min i Florida ringte for å gratulere meg: «kor mange år har det blitt nå?» spurte han. Han visste nok betre, me hadde jo vore i hans 80-årsdag 1.desember! Dagens første gratulasjon kom frå den pensjonerte metodistpresten, som kalla meg «broder», etterpå sendte ein av lederne i indremisjon meldinga «grattis, unge mann!». Det er kjekt med helsingar frå venner, frå misjonærer og familiemedlemmer. Ekstra gildt var det med besøk av Arne, Kristen med Elin og Andreas, og Bjarne. Eg fekk ein teknisk ting eg aldri hadde brukt før, ein ChromeCast som overfører bl.a.  bildene mine frå mobilen til TV-skjermen. Eg måtte sjølsagt ha hjelp til å installere den, men alt fungerte! Blomster kom også, og viktigst av alt, noen gode small-talks! Og så Bjørgs innsats på kjøkkenet! Ribbe med alt tilbehør til middag og to gode kaker til kaffemat. Det smakte herlig. Det er godt me har sengeplass til overnattinger.
  Bjørg var på legekontoret og spurte etter vaksine mot lungebetennelse, det kunne vore svært aktuelt for oss gamle etter som koronavirusen griper om seg time for time. Men, nei, heile landet var utsolgt for denne vaksinen. Eg fekk eit løftesord i Ettårsbibelen for dagen: «Kast på Herren det som tynger deg. Han skal holde deg oppe!»(Salme 55:23).


Korona-tider.

Folk reagerer på mange ulike måter når dei møter noe uventa og stressande. Noen ser realitetene i denne pandemien og gjer det beste i ein vanskelig situasjon. Det gjer godt for oss alle å sjå kor sindig vår statsminister opptrer og snakker: «I denne tida skal me ikkje ta på kvarandre, men ta vare på kvarandre!» Me lytter til TV-sendingene og leser lokalavisen, prøver å være oppdatert best me kan. Nå skal eg bare nevne tre aktuelle måter å forholde seg på:
   Mange klager dukker opp: «For lite - og kanskje for sent» er redaktørens overskrift i sin leder i avisen Agder. Tiltak etter tiltak blei ramsa opp og kritisert. Myndighetene starta for seint med sine tiltak, dei var for små og med mange regionale forskjeller. Etterpåklokskap er enkelt å ty til, men kvifor ikkje heller sjå alt som blir gjort i dag, og takke myndighetene for deira forsøk på å få ein oversikt i ein svært vanskelig situasjon som forverrer seg frå dag til dag?
   Andre presser fram sine økonomiske utsikter i ei tid då me alle er nødt til å ofre. Det er det typiske Lo- norske krav om at eg må ha mitt, alltid meir og meir, stønad og sykepenger og aldri føle at eg kanskje kunne greit meg med litt mindre. Det vert vanskelig for dei som er avhengig av passasjerer til fly og buss, og kunder i forretningene. Me skjønner problemet når likvide midler slutter å komme inn. Men la oss alle delta i denne store «dugnaden» best me kan. Regjeringa vil finne ordninger som sikkert vil hjelpe, men la oss unngå masing i tid og utid.
   Gud har også blitt dratt inn i dette. Han er jo i alt, kva vil han så lære oss her? Jo, han er suveren, han gir oss både liv og død. Han straffer oss neppe med dette korona-viruset, men Bibelen forteller om sjukdom som kan bety at Guds navn skal bli prisa. Jesus lærte oss det i samtalen han hadde om den blindfødte, Joh 9. Og Salme 107 er å bli klok av: Vonde ting, både sjukdom og sorg og vansker av alle slag, kommer oss i møte på vår livs vandring, ofte sjølforskyldt. Midt i dette kan me likevel rope til Gud og klage vår nød, og han har lova lytte til våre skrik og bønner, og så får me noe å takke han for. Så håper me at Herren kan gje oss grunn til å prise han også for desse vonde tidene.

02 mars 2020

Gledelig barnebarn-samling på "Mesob" i Oslo



Det heile var farfars ide. Eg hadde nemlig lenge følt det vondt at mine barnebarn på Austlandet liksom var "utenfor rekkevidde". Noen hadde vore innom Flekkefjord, dei fleste ikkje. Dei var opptatt med studier og arbeid og familieliv. Og eg sjølv følte at avstanden til deira hybler i hovedstaden vart svært lang og kronglet. Så la eg dette fram for Bent, vår gode vert og hjelpemann i området, og lurte på om eg kunne få hjelp til å kalle sammen noen barnebarn til ei samling på ein etiopisk restaurant i Oslo. Jo, Bent ville støtte forslaget, og så blei skuddårsdagen 29.april 2020 bestemt som møtedag på "Mesob". 
   Eg hadde mange tanker og noen våketimer i forkant av samlinga, og mange bønner for mine barn, barnebarn og oldebarn. Bent og Ellen var vertene våre, og Bent kjørte Bjørg og meg til restauranten i god tid denne lørdagen. Me fekk eit par bord, Isak frå Eritrea diska opp, og så begynte dei innbudte å komme. Ole Tobias var med oss, Aurora med samboeren Erik og hans datter Eira kom, dei nygifte Andreas og Hildegunn kom fra Kristiansand, og dei nyforlovede Tomas og Amalie. Så kom Maiken fra sin leilighet og Martha etter ei nattevakt. Brødrene Harald og Gunnar var på plass ganske snart, og så dukka Marie opp etter ein togtur sammen med treåringen Johannes fra Kviteseid, mitt oldebarn. Benedicte og Jarl Andre hadde fått influensa og kunne ikkje komme, men tiåringen deira, mitt første oldebarn Oscar, hadde onkel Bent fått med seg.
   Me var 19 i tallet da eg ønska alle velkommen, ba om Herrens velsigning over samlinga vår, og hadde ein liten tale for "hedersgjesten" Bent som alltid var tenestevillig vert og sjåfør for Bjørg og meg og alle mine barnebarn og deira familier. Eg hadde med ei ny Afrika-bok til han som gave. Så kom Isak med fire store fat med indjera og wott (bejeainet), etter ei stund måtte han komme med fire nye av samme slag. Alt smakte svært godt. 
   Eg fekk også høve til å minne dei om kong David som var ein mann etter Guds hjerte, men han synda svært mot Herren i samband med Uria og Batseba (1.Kongebok 15:5) - så bekjente han sin synd og fekk tilgivelse. Denne tilgivelsen er ikkje bare noe me har bruk for i samlivet oss imellom, men også i vårt forhold til Herren.  - Etter eit par timer var slektsmiddagen vår ferdig, me hadde ete godt, prata sammen og smilt til kvarandre og var takksamme. Så tok me farvel og dei yngre drog til sine andre oppgaver og avtaler for kvelden. 
   Søndag kjørte Bent oss til toget, og me kom vel heim att kl. 23 om kvelden. Då hadde me vore på helgetur i 60 timer, var trøtte og takksamme. Måtte Herren bevare alle, både dei som fekk vera med oss denne lørdags ettermiddag, og dei som var heime - både i innland og utland! (Foto avTobias og Bjørg sammen med noen av slakta, fotograf: Bent))