Bøker som har forma mitt liv (2)

Ein av interessene mine har vore menneskenes opprinnelse i følge Mosebøkene og i følge den vitenskaplige litteraturen. Her las eg dei bøkene eg kunne komme over, dei som var villige til å forene og forklare ulikhetene. Det gjelder bøkene til Kjell J. Tveter og John C. Lennox og andre, ikkje alle like overbevisende. Den siste og beste boka i så måte er Oddvar Søvik: «Derfor tror jeg» (2019). Sjøl har eg gått så langt at eg har skrive eit manus om «Adams forfedre og tida fram til Noah», ca. 5000-3000 f.Kr., men ingen forlag har vore villig til å trykke den. Eit kort manus der «erkeengelen Rafael forteller» har eg også skreve, det var han som kom og rørte i vannet i Betesta-dammen. Den kjente forskeren Karen Armstrong har skreve den leseverdige «Historien om Gud, i jødedom, kristendom og islam», her har ein setning satt seg fast hos meg: «Det er forskjell på overbevisningen om et sett av læresetninger og den tro som gjør det mulig for oss å sette vår lit til dem. Jeg var fullstendig overbevist om Guds eksistens og andre læresetninger, likevel kan jeg ikke si at disse religiøse syn gav meg noe tillit til at livet her på jorden var godt og velsignelsesrikt.»

    Det er sjølsagt slik at kvar periode i livet mitt har hatt sine bøker eg har vore spesiell opptatt av. Nett nå har eg studert dei nylig utkomne bøkene «Sapiens» og «21 Lessons» av den israelske ateistiske professoren i historie, Yuval Noah Harari. Professor Sverre Bøe ved Misjonsskolen på Fjellhaug si bok om den «Røde tråden i Johannes Åpenbaring», har eg lest to gonger med interesse. Bøker om Israel og jødene har eg ofte vore opptatt av, f.eks. Amok Oz: « En fortelling om kjærlighet og mørke», Geraldine Brooks: «Bokens folk», T.Noraberg: «Eliezer Ben Jehuda» (som gjenskapte hebraisk), Montefiores monumentale verk om «Jerusalem». Eg har også skreve eit uferdig manus om rabbien som slapp den første steinen i fortellinga i Joh 8:1ff og vandra kvilelaust omkring i Midt-Østen inntil han møtte Jesus som frelser.

    I ei særstilling står den velbrukte boka av K. G.»Bibel-ordbok» som står i hylla både i stova og på kontoret. For ikkje å snakke om «Tanums store rettskrivningsordbok». «Pilgrims Vandring» har eg lese og brukt mye, likeeins C. Fr. Wisløff: «Jeg vet på hvem jeg tror». Nevil Shute sine bøker leser eg gjerne om igjen. 

   Eg er nesten altlesande, krim og spenning, Hoem-bøker, gode kristelige fortellinger, m.fl., men slike leser eg fort og gløymer fort. «Fantomet» har i dei siste 70 årene vore min favoritt-tegneserie, men «Professoren» er heller ikkje så verst. Dag Hammerskjølds ord i «Veimerker», har eg på ein måte gjort til mine egne: «Umerkelig styres våre fingre slik at det dannes et mønster når tråden slås inn i veven. Noen la skyttelen i din hånd. Noen hadde satt opp veven.»

   Eg har ikkje nevnt Bibelen, «alt som før er skrevet der, er skrevet for at vi skal lære av det, og ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir» (Romerbrevet 15:4). Ellers er det oftast slik at me tar til oss dei bibelversa som taler mest til oss i vår spesielle situasjon. I ei tid med koronasmitte og frykt for sjukdom, har eg både sendt og mottatt løftet i Salme 91:4-6: «Under hans vinger kan du søke ly. Hans trofasthet er skjold og vern. Du skal ikke frykte for redsler i natten, for piler som flyr om dagen, for pest som farer fram i mørket, for plage som herjer ved middagstid!»