I skyggen av koronasmitten.

Sjefredaktør Baquet i New York Times skrev nylig om hverdagsgleder i ei alvorlig tid, og dro frem et stykke av den kjente professor og forfatter C. S. Lewis (1898-1963): «Om å leve i atomalderen». Lewis (foto) var ateist og mente at naturen var alt som fantes, at livet var uten mening, og at døden var slutten på alt. Men så ble han overbevist om at Gud fantes, og som kristen skrev han dette tankevekkende stykket om å leve med en stadig trussel om atomkrig, ulykker, pest og kreft: « Vi er allerede dømt til døden, og er blitt minnet om dette gjennom krig og sykdom ned gjennom historien. Døden er ikke bare en risiko, men et sikkert utfall. Men la atombomba (og vi kan legge til i dag: koronaviruset) når den kommer, finne oss i arbeid med meningsfulle og gode ting: be og arbeide, undervise og lytte til musikk, passe barna våre og prate med venner. La oss ikke stue oss sammen som forskremte sauer. Grusomme ting kan ødelegge oss, men la de ikke dominere sinnet vårt.» Alternativet for Lewis, og for alle kristne, er at det fins noe meir enn bare naturen, Gud har gitt oss et meningsfylt liv med håp også etter døden. Journalist Tore Hjalmar Sævik, som skrev om dette i avisa Dagen 23.mars, legger til: « Det gir oss ein tryggleik å tenkje at om vi lever eller døyr, så høyrer vi Herren til. Det hindrar at vi vert lamma av frykt i den situasjonen vi er i nå, og frigjer oss til teneste for andre.».(Trykt i avisen Agder, 25.mars 2020, Flekkefjord)