Bursdag i ei koronatid

Bursdagen 10. mars 2020

Tid kommer og tid går. Bror min i Florida ringte for å gratulere meg: «kor mange år har det blitt nå?» spurte han. Han visste nok betre, me hadde jo vore i hans 80-årsdag 1.desember! Dagens første gratulasjon kom frå den pensjonerte metodistpresten, som kalla meg «broder», etterpå sendte ein av lederne i indremisjon meldinga «grattis, unge mann!». Det er kjekt med helsingar frå venner, frå misjonærer og familiemedlemmer. Ekstra gildt var det med besøk av Arne, Kristen med Elin og Andreas, og Bjarne. Eg fekk ein teknisk ting eg aldri hadde brukt før, ein ChromeCast som overfører bl.a.  bildene mine frå mobilen til TV-skjermen. Eg måtte sjølsagt ha hjelp til å installere den, men alt fungerte! Blomster kom også, og viktigst av alt, noen gode small-talks! Og så Bjørgs innsats på kjøkkenet! Ribbe med alt tilbehør til middag og to gode kaker til kaffemat. Det smakte herlig. Det er godt me har sengeplass til overnattinger.

  Bjørg var på legekontoret og spurte etter vaksine mot lungebetennelse, det kunne vore svært aktuelt for oss gamle etter som koronavirusen griper om seg time for time. Men, nei, heile landet var utsolgt for denne vaksinen. Eg fekk eit løftesord i Ettårsbibelen for dagen: «Kast på Herren det som tynger deg. Han skal holde deg oppe!»(Salme 55:23).

Korona-tider.

Folk reagerer på mange ulike måter når dei møter noe uventa og stressande. Noen ser realitetene i denne pandemien og gjer det beste i ein vanskelig situasjon. Det gjer godt for oss alle å sjå kor sindig vår statsminister opptrer og snakker: «I denne tida skal me ikkje ta på kvarandre, men ta vare på kvarandre!» Me lytter til TV-sendingene og leser lokalavisen, prøver å være oppdatert best me kan. Nå skal eg bare nevne tre aktuelle måter å forholde seg på:

   Mange klager dukker opp: «For lite - og kanskje for sent» er redaktørens overskrift i sin leder i avisen Agder. Tiltak etter tiltak blei ramsa opp og kritisert. Myndighetene starta for seint med sine tiltak, dei var for små og med mange regionale forskjeller. Etterpåklokskap er enkelt å ty til, men kvifor ikkje heller sjå alt som blir gjort i dag, og takke myndighetene for deira forsøk på å få ein oversikt i ein svært vanskelig situasjon som forverrer seg frå dag til dag?

   Andre presser fram sine økonomiske utsikter i ei tid då me alle er nødt til å ofre. Det er det typiske Lo- norske krav om at eg må ha mitt, alltid meir og meir, stønad og sykepenger og aldri føle at eg kanskje kunne greit meg med litt mindre. Det vert vanskelig for dei som er avhengig av passasjerer til fly og buss, og kunder i forretningene. Me skjønner problemet når likvide midler slutter å komme inn. Men la oss alle delta i denne store «dugnaden» best me kan. Regjeringa vil finne ordninger som sikkert vil hjelpe, men la oss unngå masing i tid og utid.

   Gud har også blitt dratt inn i dette. Han er jo i alt, kva vil han så lære oss her? Jo, han er suveren, han gir oss både liv og død. Han straffer oss neppe med dette korona-viruset, men Bibelen forteller om sjukdom som kan bety at Guds navn skal bli prisa. Jesus lærte oss det i samtalen han hadde om den blindfødte, Joh 9. Og Salme 107 er å bli klok av: Vonde ting, både sjukdom og sorg og vansker av alle slag, kommer oss i møte på vår livs vandring, ofte sjølforskyldt. Midt i dette kan me likevel rope til Gud og klage vår nød, og han har lova lytte til våre skrik og bønner, og så får me noe å takke han for. Så håper me at Herren kan gje oss grunn til å prise han også for desse vonde tidene.