grápson ὃ βλέπεις γράψον εἰς βιβλίον

21 april 2020

Vår 13-års bryllupsdag



I dag, 21.april 2020, feira me vår 13-års bryllupsdag med ein to timers tur til Høgåsen. Me kjørte 3 km, gjekk opp ved Springvann på ein svært knudret sti med trerøtter, og rusla ned att ein annen sti i retning av Nygård - totalt vel 5000 skritt. Ein god kaffepause fekk me sjølsagt med på veien. Nydelig sol og blå himmel, litt vind utpå dagen. 13 år er ikkje så lang tid for eit ekteskap, men likevel mykje å takke både Herren og kvarandre for. I ei koronatid der me ikkje ser vennene me ellers er sammen med på møter og i foreninger, er det ekstra gildt å få vera to sammen.



15 april 2020

Hvorfor var det ingen som advarte?


Det er Arnstein Fedøy som bruker denne overskriften på sitt innlegg i Dagen 15.april: «Hvorfor var det ingen som kom med en advarsel om kommende koronatider, hvorfor ble de kristne så overrasket over de plutselige endringer dette gav, og hvorfor formidles ikke bærende tro og håp?»
I den første kristentid i Romerriket leser vi om profeten  Agabos (Apg 11:27-30),  som forutsa at «en stor hungersnød skulle ramme hele verden, den kom under keiser Claudius (41-54 e.Kr.). Da ble disiplene i Antiokia (Syria) enige om at hver av dem skulle gi så mye han kunne avse, for å hjelpe de av søsknene som bodde i Judea (Israel)». De kristne husket på Jesu ord om kommende kriger og fryktelige rykter, hungersnød og jordskjelv, forfølgelse og hat og lovløshet (Matt 24:4-13). Dagens aviser bekrefter dette. Men «den som holder ut til enden, skal bli frelst ... Menneskesønnen (Jesus) skal komme og samle sine utvalgte ... Så våk da! For dere vet ikke hva tid deres Herre kommer!»
    Ingen gudsmann advarte oss om at en pandemi ville inntil i dag ha tatt 126000 liv over hele jorda. Noen har i ettertid tenkt at dette var Guds straffedom over folkets synder, som vi nødig vil bekjenne: Abort og seksuell frigjøring, og at vi i de siste tiårene har unnlatt å formidle den kristne tro videre til den oppvoksende slekt. Vi har tvert om foretatt en meningsløs likestilling mellom vidt forskjellige verdier, holdninger og religioner. Bibelen kaller dette for synd.
    I avisene er det mange som har kommet med analyser om forandringer i samfunnet og vårt personlige levevis, etter alt vi har gjennomgått under denne krisen. Noen har kanskje til og med blitt mer «religiøse». Men koronapandemien bør vi først av alt se på som et kall til omvendelse og en mulighet for frelse. Pandemien vil ende, og kanskje får vi en ny påminnelse om at det er ikke vi som styrer med alt som skjer. Guds nåde er ennå ikke slutt, heldigvis, selv om vi vet at den dagen vil komme da menneskene vil måtte rope forgjeves. Men i dag gjelder dette: Nåde betyr at Gud tar imot deg i sin kjærlighet - på grunn av Jesus - om du føler på angst, tvil, forlatthet, synd eller frykt for hva morgendagen vil bringe.
                  (Tobias Salmelid, Flekkefjord, sendt til avisen Agder 15/4/20)

13 april 2020

Hvor skal mi hjelp komme fra?


«Mi hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.»

Det var pastor Egil Svartdal som siterte Salme 121 i samband med gudstenesten på radioen 2. Påskedag. Han fokuserte på Jesus, slik det står i Heb 12, på «han som har fått all makt i himmel og på jord, på han som har lova å vera med alle dager inntil verdens ende.»(Matt 28:18-20).




Er han med i ei koronatid også? Når folk døyr omkring i alle verdens land fordi dei er blitt angrepet av eit virus? Me hadde det jo så inderlig godt i landet vårt, gode lønninger og butikkene fulle av mat, eit helsestell som andre bare kan drømme om, forberedt på alt av ulykker og krig. Trodde me. Bare ikkje på Covid-19, på ei tid med stengte gudshus, stille bygater uten mennesker, einsemd for mange gamle, barn og ungdommer uten skole, og permitterte arbeidere.



Eg såg på ein TV-utgave av Agatha Christie «The Pale Horse» forrige veke, på norsk hadde krimdramaet fått tittelen «Den fjerde rytter». Merkelig oversettelse, tenkte eg, før eg fant på å slå opp i siste bok i Bibelen, Åp. 6:7-8, «Da Lammet brøt det fjerde segl ... så jeg en gulblek hest. Rytternes navn var Døden, og dødsriket fulgte med ham. De fikk makt over fjerdedelen av jorden, så de kunne drepe med sverd, hungersnød og pest og ved jordens ville dyr.» Opp gjennom folkenes historie har nok denne rytteren fare forbi mange gonger, ikke tilfeldig, men når Lammet - med si allmakt brøt seglet. Nei, ikkje prøv å forstå dette, det er nemlig ikkje du, men Gud, som er Herre over det skapte. Derfor kan me også gå til han både med pest og frykt og piler (Salme 91:3-6), og me kan bryte ut : «Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til!»



Kanskje kan denne corona-pandemien lære oss noe, at alt ligger ikkje i våre hender. Noe uforutsett kan dukke opp, noe som dei såkalte stormaktene ikkje rår med og ikkje har planer for. Det har vore pandemier tidligere, det fekk folk til å rope til Gud i si nød. Me takker Herren for dei gode dagene me får, la oss også takke fordi han høyrer ropene våre i tunge dager. Me kan rope til Herren «fra dypet» i visshet om at han «løyser oss ut»!(Salme 130). Og så kan me trøste kvarandre med at dette vonde vil ta slutt, det skal bli godt igjen!  Har så eg og du lært noe av denne vonde tida?

11 april 2020

Påskebrev om vår levande Frelser



Me var sammen med Israel-venner på sightseeing i Jerusalem 2017. Fredag 29.sept. satt me ved «gravhagen» (Gordons Golgata), og eg vart bedt om å ha andakt der ved den tomme grava. Eg siterte det Johannes skreiv om ei ny grav i ein hage like ved staden der Jesus var blitt korsfesta (19:41-42), der la dei den døde kroppen hans etter å ha salva han og svøpt han i linklær. Så kom fleire kvinner til grava «på den første dag i uken da solen gikk opp» (Mark 16:1-2), og dei vart møtt av engler som sa: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han har stått opp!» (Luk 24:5-10).
Grupper av kristne turister stod nærmest i kø for å gå ned og sjå inn i grava som om dei ville overbevisa seg om at den virkelig var tom. Dei fekk sannsynligvis også høyre at denne gravhagen var egentlig «oppdaga» av general Charles Gordon i 1867, men at Jesu grav trulig er å finne i byen der den første «gravkirken» vart reist allerede i år 335.
    Kva betydning har så dette for oss? Ingen ting! Ei utgravd og tom grav forteller oss ingen ting i dag. Frelseren Jesus er jo her! Han lever! Det var i ei grav dei la kroppen hans, men han stod opp igjen frå dei døde. Etter at denne oppstandelsesdagen var over, var det ingen av disiplene som hadde noen interesse av å sjå grava igjen. Det var hardt å tru at oppstandelsen var virkelig, men synet av den oppstandne overbeviste alle (Luk 24:38-48; 1.Kor 15:3-8,17,20).
    Oddvar Søvik har i boka «Derfor tror jeg» gått gjennom alle tenkte og konstruerte motbevis om Jesu oppstandelse, men må likevel avvisa dei alle fordi dei historiske bevis for oppstandelsen er så mye sterkere. Oppstandelsen var selve grunnlaget for at kristentrua fant inngang mellom alle religionene i Romerriket (Apg 10:38-43; 17:16-31). Og fordi han er oppstanden, kan me møte han i dag. Han såg folkemengden og «fikk inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjetere»(Matt 9:36, 14:14, 15:32). Han møter oss på samme måte i dag, og har medfølelse med våre skrøpeligheter, vår koronafrykt og vår einsemd. Me har ein levande Frelser som me kan gå til med alt. Amen.

10 april 2020

Påskebrev om kva det kostet



Naglet til et kors på jorden
Henger under vredens torden
Himlenes Herre og Guds Sønn.
Selv den eviggode Fader
Ham i kvalen forlater,
Hører ei hans angestbønn.

Å, la aldri noensinne,
Korsets tre meg gå av minne,
Som deg, frelsens fyrste, bar!
Men la kors og død og smerte
Tale, rope i mitt hjerte
Hva min frelse kostet har! (Sangboken 671)

Benkene står tomme i kyrkjene i dag på grunn av virusfaren, ein svart duk dekker alteret, og lysene der er ikkje tente - det er langfredag! «Min Gud, min Gud, kvifor har du forlatt meg?» lyder det frå han som henger på korset, og vrir seg i dødssmerte inntil den niende timen (kl 15): «Det er fullbrakt». Da rivnet forhenget i tempelet i to, fra øverst til nederst ... men da offiseren og folkene hans, de som holdt vakt over Jesus, så jordskjelvet og det som hendte, ble de grepet av stor frykt og utbrøt: «Sannelig, han var Guds Sønn!» (Matt 27:51-54).

Ein dømt forbryter må sone for sin forbrytelse, det vil seie at han må dekke over forbrytelsen ved å yte noe, ved eit offer. Jødene hadde lært dette gjennom sin lange historie, øverstepresten gjekk aldri inn i det aller helligste uten blod. Jesus vart offerlammet (Joh 1:29), som øversteprest bar han sitt eige blod inn for Guds ansikt og kjøpte oss fri for evig (Heb 9:12ff). Han betalte prisen for å kjøpe oss fri, han var «løsepengen» (Matt 20:28). Derfor kan me i dag med frimodighet gå inn for Guds ansikt, fordi Jesu offer sona våre synder. I tillit til Jesus kan me komme slik som me er i all vår skrøpelighet og likevel halde urokkelig fast på håpet (Heb 10:19-23). Dette er langfredagens budskap til oss i dag. Amen.

09 april 2020

Påskebrev om fotvask


Det er skjærtorsdag og me husker at det lite brukte ordet «skjær» betyr rein, som om det var nyvasket. Dagens fortelling finner me i Joh 13, og dette hendte like før påskehøgtida:

Jesus reiste seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar eit linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet. Han kommer til Simon Peter, som sier: «Herre, vasker du mine føtter?» Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden». «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er alt rene - på grunn av det ordet jeg har talt til dere (15:3). .... Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. (13:13-15)».
Hva betyr så dette for oss i dag?
Først av alt skal me få leve i tillit til Jesus og hans budskap, Joh 14:1-6. Han har bore våre synder og gjekk i døden for dei, Jes 53:5. Joh 1:29 omtaler Jesus som «Guds lam som bærer bort verdens synd.» «Gjeldsbrevet mot oss slettet han, ... han tok det bort fra oss da han naglet det til korset», Kol 2:14.
Ein kristen er erklært rettferdig, frikjent, fordi Jesus ordna opp hans sak. Men han oppdager snart at i dagliglivet har han lett for å søle seg til med stygge tanker, uforstandige ord og mangel på gode gjerninger. Han kan få gå til Jesus med dette, bekjenne si synd og bli reinvaska igjen, 1.Joh 1:8-9 og 2:1-2.
I tillegg til dette taler Jesus om at me skal vaske kvarandres føtter, formane og trøste ein bror eller ei søster som er skrøpelig og engstelig. Jesus gav dei eit nytt bud om å elske kvarandre. Dette budet er så markert at på engelsk kalles skjærtorsdag «Maundy Thursday», ordet «maundy» kommer frå den latinske oversettelsen av Bibelen, der ordet «mandatum» betyr bud, befaling. I denne tunge tida med frykt for virus og einsemd og usikker framtid, kan det vera godt å ta Kongens kloke og omsorgsfulle ord til seg: «Det beste vi kan gjøre er å være til for hverandre. Se hverandre, huske å gi hverandre de gode ordene. Og bære hverandre om det trengs.»

08 april 2020

Påskebrev om bønnetimen



Redaktøren av Agder dekte heile forsida av dagens avis med denne oppmuntringa: «Ta vare på kvarandre! Det kommer til å gå bra til slutt!» Ein eldre Afrika-misjonær helsa oss med: «Herren gir ditt folk kraft. Herren velsigner sitt folk med fred.» (Salme 29:11). I visshet om at dette holder, går me til Han i bønn.

Apostlene Peter og Johannes gjekk opp til tempelet, til ettermiddagsbønnen ved den niende timen (Apg 3:1), det var sikkert blitt ein vane for dei. På bedehuset her i Flekkefjord har 10-12 av oss gått til «bønnerommet» (foreningsrommet) ved den femte timen (kl. 11) kvar onsdag, for å be sammen. Me kan ikkje møtast slik i dag, men me kan vera sammen kvar for oss likevel. Bønneemnene dukka opp som «meldinger» på nettet allerede i går: Forbønn på grunn av langvarig sjukdom, takkebønn for ein vellykka operasjon, savnet nå i desse koronatider da me ikkje ser kvarandres ansikt. Bønn for misjonær Jorunn i Etiopia om at ho må få ta avskjed med dei kristne etter 60 år i landet, og komme seg vel heim att. Bønn for vår egen statsminister at ho og medarbeidarane må få visdom til å handle rett i ei svært vanskelig tid. Takkebønn fordi koronavirus ikkje har komme til byen vår ennå, så langt me veit. Me ber for alle våre kjære at dei må komme nærare Herren, at ingen av oss må rope forgjeves til vår Gud. Me legger alle i vår «bedehusforsamling» fram for Gud. Så takker me for at me skal få feire påsken også i år, og minnest at «Jesus ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige» (Rom 4:24-25). Amen. (Tobias Salmelid)

07 april 2020

Påskebrev om eit «kirkelig» NLM

Like før påske kom bladet vårt Utsyn med eit større stykke om NLM, «Fortsatt lavkirkelige?», skrevet av Espen Ottosen. Fleire sider av denna saka kom greit fram gjennom intervjuene med både lavkirkelige og høykirkelige, og i samband med bruken av ordet «gudstjeneste» om bedehusmøter søndag formiddag. Tendensen i NLM er klar, organisasjonen «beveger seg i en kirkelig retning» (Kenneth F. Ellefsen), men dette kan for noen betyr «en fremmed møteform som kan legge en demper på hjertespråket og nådegavene» (Ove Sandvik).

Kristendommens utvikling i landet vårt førte til at bedehusbevegelsen vart født. Nådegavene, misjonsoppdrag, vekkelsen og vennesamfunnet vart understreket. Misjonsorganisasjonene vart etablerte. Det meste av dette voks fram «i kyrkja, men ikkje under kyrkja» (Ludvig Hope, 1923). Då misjonærane kom ut på misjonsfeltene og kristenflokkene vaks der, vart etablering av menigheter prioritert, med sine eldster og diakoner. Dette vart sett på som like så nødvendig i Kina og Afrika som det hadde vore for Paulus i kristenflokkane i Romerriket, 1.Kor, kap 11-14; Tit 1:5 og 3:4-8. Men me såg det ikkje som nødvendig for sendemenigheten heime i Norge, her kunne me greie oss med meir eller mindre skjulte nådegaver lokalt når me bare hadde eit fast hovedstyre å halde oss til.
I dag, etter 150 år, ser mange også i NLM at spredde vennesamfunn er ikkje det samme som menigheter. Behovet for ein «kirkelig» ordning også på bedehuset, har vakse fram, særlig mellom ungdommene; dei gamle greier seg oftast med «det gamle». Men på bedehuset har me dessverre utvikla noen «fyord» ved omtale av saker som mange ser på med uvilje og mistenksomhet: kirke, kirkelig, liturgi, prest, kirkenattverd, gudstjeneste, menighet, etc. Men det er vel ikkje slik at Den norske kirke har einerett på desse uttrykkene? Dei første kristne vart tidlig opptatte med menigheter (kunne gjerne oversettes med forsamlinger), konkret åndelig lederskap, og liturgiske ordninger i form av bønner og ritualer. Dette er videreført i kirkene omkring i verden, både evangeliske, katolske og ortodokse. Så lenge vennesamfunnet på bedehuset var seg bevisst å vera ein del av den lokale kirkelige menigheten, kunne vennene der konsentrere seg om å bygge opp forsamlinger i Kina og Afrika, og ikkje tenke på sin egen bedehusforsamling.
Men når kontakten med den lokale kirken svekkes, er bedehuset blitt nødt til å finne sine egne ordninger. Det begynte med den såkalte «frie nattverd» i 1913, i seinare tid har dåp og konfirmasjon komme til. ImF og NLM kom med sine «trussamfunn» i 2015, men disse er jo ingen erstatning for den lokale kirkelige menigheten. Nå var ikke veien lang for mange bedehusvenner før dei begynte å etablere egne bedehusforsamlinger eller misjonsforsamlinger (Randaberg 1998, Stavanger 2000). Lederne i NLM oppfordra til å starte og bygge slike forsamlinger. Men ein forsamling må ha ein forsamlingsleder (prest, forstander, pastor), eit styre, to eller tre kalte eldster til å ta hand om sakramentene, og noen («diakoner») til å ta seg av andre tenester i bedehusflokken. «Gud vil ikke uorden» skriver Paulus, 1.Kor 14:32, og legger fram forskrifter om «hvordan en skal ferdes i Guds hus, som er den levende Guds tempel» (1.Tim 3:15). Liturgi («leitourgia») er den offentlige teneste for og med Guds folk i menigheten, brukt bl.a. om gudstenesta i Antiokia og om givertenesta, 2.Kor 9:12. Meir eller mindre faste ritualer er nødvendig for at menigheten skal kunne kjenne seg igjen og delta på møtene, og for at ikkje ein møteleder skal kunne lede møtet slik han sjøl tilfeldigvis finner for godt.
Uttrykket «kirkelig» bør ein kunne bruke som benevnelse for det synet at bedehusvennene er seg bevisste at dei utgjer ei forsamling, ein menighet. «Høykirkelig» betyr vel at pastoren (presten) gjer alt under gudstenesten (leser skriftorda, styrer forbønn og trusbekjennelsen, leder dåp og nattverd, m.m.), mens «lavkirkelig» betyr at ein av styremedlemmene leder, ein annen har eit vitnemål, ein skriftlesning, tale eller forbønn. Men desse uttrykka er ikkje nødvendig å bruke, begge er jo uttrykk for bevisstheten om at forsamlinga er ein ordnet menighet, ei misjonsforsamling, kanskje med ulike ordninger for gudstenesta.
Det kan føles som noe fremmed for barnet når det blir ein ungdom og får spesielle rettigheter og plikter, men det er jo i virkeligheten det einaste naturlige. Slik også når ei venneforening eller misjonsforening går over til å bli ei forsamling. Korkje nådegaver eller misjonsoffer forsvinner i forsamlinga. (Tobias Salmelid)

06 april 2020

«Vær sterk i denne tid» Svein Ellingsen 1929-2020

  • Eg vart kjent med salmedikteren og kunstneren Svein Ellingsen då eg arbeide som redaktør for Lundes Sang- og salmeleksikon i 1997. Hans liv og diktning gjorde eit sterkt inntrykk på meg. Eyvind Skeie skreiv salmedikteren biografi i 2009 og nevner spesielt at dikteren mistet son sin ved ei ulykke. Like etter kom dåpssalmen «Fylt av glede over livets under», ei av Ellingsens 150 salmer.

  • I Salmeboken finner me svært mange av salmene hans, men bare fire av dei er komme med i Sangboken. Bedehusforsamlinga kjenner lite til melodiene og derfor er hans salmer sjelden sunget. Eg skulle ønske at dei vart tekne i bruk mykje meir, særlig nr 411 og 501. Her skal eg bare minne om det første tankevekkende verset i desse salmene:

  • Gjennom denne dagens timer
  • Er det noen som vil merke
  • Om jeg følger Kristus efter
  • Eller søker egne veier,
  • Om jeg er min egen herre,
  • Eller lever som en kristen. (Nr 501)

  • Vær sterk, min sjel, i denne tid
  • Når du har tungt å bære
  • Hold ut i prøvens stund og lid
  • De døgn du går i lære.
  • En dag til slutt
  • Blir mørket brutt
  • Av lyset fra Guds fremtid. (Nr 411)

  • I Herre Krist, vårt lys på jord,
  • Møt dem som ennå ikke tror,
  • Og la dem ved din Ånd bli ført
  • Dit hvor ditt gledesbud blir hørt (Nr 45)

  • Nå tenner vi vår adventskrans,
  • Adventskrans.
  • Vi gleder oss i lysets glans,
  • Lysets glans. (Nr 616)

03 april 2020

Påskebrev om den blodige Frelseren


Eg har sett filmen «The Passion of the Christ» og den gjorde eit sterkt inntrykk. Jesus blei ført fra den eine blodige fornedrelse til den andre, inntil han utåndet på korset der blod og vatn rann ut etter etter det siste spydstikket. Palmesøndag og påsken nærmer seg. Me får ikkje møte andre og feira påskehøgtida sammen i år, på grunn av koronasmitten. Men den rødfarga koronaen - tornekransen - Jesus bar, skal me ikkje gløyma.
Teksta for palmesøndag er Joh 12:12-24 om Jesu inntok i Jerusalem, og Jesus taler til grekerne som ville treffe han, og sa: «Dersom ikkje kveitekornet faller til jorden og døyr, vert det bare dette eine kornet. Men dersom det døyr, bærer det rikt frukt.» Eg skal ikkje understreka misjonsperspektivet i dette, som Paulus nevner i epistelteksta i Ef 2:12-28. Men blodet og døden fører oss tilbake til den andre leseteksta, 2.Mosebok 12:21-28, der Herren sjølv innstiftet påskemåltidet med orda: «når han ser blodet på dørstolpene skal han gå forbi døren og ikkje la ødeleggeren (den straffende engelen) slippe inn i huset for å slå dere.» I v.13 seier Herren det slik: « Blodet skal vera det merke som viser kva hus dere er i. Når eg ser blodet, vil eg gå forbi.» Den siste setningen lyder slik på hebraisk: vupasachti, og fra det kommer ordet pesach som me har forandra til påske på norsk. Det betyr altså «forbigang».
Det var til minne om påsken i Egypt at Jesus og dei mange andre samla seg i Jerusalem for å ete påskelammet. Lammet skulle slaktes og etes, blodet skulle renne. Men for oss gjelder ennå i dag orda av apostelen Peter, 1.brev 1:18-29, «dere er kjøpt fri ... ved Kristi dyrebare blod.». «Med sitt eige blod gjekk han inn i helligdommen en gang for alle for å kjøpe oss fri for evig», Heb. 9:12. Han rei inn i Jerusalem for å feire påsken, men det var han sjøl som var påskelammet. Hosianna!

Påskebrev i dødsskyggen


Me nærmer oss palmesøndag og påskeuka. Dramaet som førte til langfredag og påskemorgen kommer kanskje litt i bakgrunn for vår egen angst for korona-epidemien, karantene og einsomhet for mange. Noen spør også: Kvar er Gud i alt dette vonde? Kanskje husker du også på Jesu rop på korset: «Min Gud, min Gud, kvifor har du forlatt meg?»
Det er Salme 23 som eg er blitt minna om dei siste dagene, vers 1 og vers 4. Salmen er full av liv og håp, og likevel er «dødsskyggen» tatt med - nesten som me i dag føler at koronaens dødsskygge som har lagt seg over verden. Men Herren har noe å sei oss, nemlig at han er med også i dalen som kjennes mørk og vond! I Salme 44:20-25 føles denne dødsskyggen så grusom at ein skulle tru at Herren hadde sovna, skjult seg og glømt menneskenes nød og trengsel. Men likefullt er han, Herren, vår omsorgsfulle hyrde! Ein hyrde ser til oss, leder oss, gir oss nytt liv, tar bort frykten, trøster, og gir oss ei framtid.
Me finner det samme i historien om Hagar i 1.Mosebok 16:7-14, ho er i sin ytterste nød i ørkenen. Så kommer Herrens engel til henne med hjelp og trøst, og i undring setter ho dette navnet på Gud: «Han som ser meg!» Dette navnet på Gud vart også levande for Abraham litt seinare, 22:11-14. Det gjelder også for oss i dag!