Påskebrev i dødsskyggen

Me nærmer oss palmesøndag og påskeuka. Dramaet som førte til langfredag og påskemorgen kommer kanskje litt i bakgrunn for vår egen angst for korona-epidemien, karantene og einsomhet for mange. Noen spør også: Kvar er Gud i alt dette vonde? Kanskje husker du også på Jesu rop på korset: «Min Gud, min Gud, kvifor har du forlatt meg?»

Det er Salme 23 som eg er blitt minna om dei siste dagene, vers 1 og vers 4. Salmen er full av liv og håp, og likevel er «dødsskyggen» tatt med - nesten som me i dag føler at koronaens dødsskygge som har lagt seg over verden. Men Herren har noe å sei oss, nemlig at han er med også i dalen som kjennes mørk og vond! I Salme 44:20-25 føles denne dødsskyggen så grusom at ein skulle tru at Herren hadde sovna, skjult seg og glømt menneskenes nød og trengsel. Men likefullt er han, Herren, vår omsorgsfulle hyrde! Ein hyrde ser til oss, leder oss, gir oss nytt liv, tar bort frykten, trøster, og gir oss ei framtid.

Me finner det samme i historien om Hagar i 1.Mosebok 16:7-14, ho er i sin ytterste nød i ørkenen. Så kommer Herrens engel til henne med hjelp og trøst, og i undring setter ho dette navnet på Gud: «Han som ser meg!» Dette navnet på Gud vart også levande for Abraham litt seinare, 22:11-14. Det gjelder også for oss i dag!