Påskebrev om eit «kirkelig» NLM

Like før påske kom bladet vårt Utsyn med eit større stykke om NLM, «Fortsatt lavkirkelige?», skrevet av Espen Ottosen. Fleire sider av denna saka kom greit fram gjennom intervjuene med både lavkirkelige og høykirkelige, og i samband med bruken av ordet «gudstjeneste» om bedehusmøter søndag formiddag. Tendensen i NLM er klar, organisasjonen «beveger seg i en kirkelig retning» (Kenneth F. Ellefsen), men dette kan for noen betyr «en fremmed møteform som kan legge en demper på hjertespråket og nådegavene» (Ove Sandvik).

Kristendommens utvikling i landet vårt førte til at bedehusbevegelsen vart født. Nådegavene, misjonsoppdrag, vekkelsen og vennesamfunnet vart understreket. Misjonsorganisasjonene vart etablerte. Det meste av dette voks fram «i kyrkja, men ikkje under kyrkja» (Ludvig Hope, 1923). Då misjonærane kom ut på misjonsfeltene og kristenflokkene vaks der, vart etablering av menigheter prioritert, med sine eldster og diakoner. Dette vart sett på som like så nødvendig i Kina og Afrika som det hadde vore for Paulus i kristenflokkane i Romerriket, 1.Kor, kap 11-14; Tit 1:5 og 3:4-8. Men me såg det ikkje som nødvendig for sendemenigheten heime i Norge, her kunne me greie oss med meir eller mindre skjulte nådegaver lokalt når me bare hadde eit fast hovedstyre å halde oss til.

I dag, etter 150 år, ser mange også i NLM at spredde vennesamfunn er ikkje det samme som menigheter. Behovet for ein «kirkelig» ordning også på bedehuset, har vakse fram, særlig mellom ungdommene; dei gamle greier seg oftast med «det gamle». Men på bedehuset har me dessverre utvikla noen «fyord» ved omtale av saker som mange ser på med uvilje og mistenksomhet: kirke, kirkelig, liturgi, prest, kirkenattverd, gudstjeneste, menighet, etc. Men det er vel ikkje slik at Den norske kirke har einerett på desse uttrykkene? Dei første kristne vart tidlig opptatte med menigheter (kunne gjerne oversettes med forsamlinger), konkret åndelig lederskap, og liturgiske ordninger i form av bønner og ritualer. Dette er videreført i kirkene omkring i verden, både evangeliske, katolske og ortodokse. Så lenge vennesamfunnet på bedehuset var seg bevisst å vera ein del av den lokale kirkelige menigheten, kunne vennene der konsentrere seg om å bygge opp forsamlinger i Kina og Afrika, og ikkje tenke på sin egen bedehusforsamling.

Men når kontakten med den lokale kirken svekkes, er bedehuset blitt nødt til å finne sine egne ordninger. Det begynte med den såkalte «frie nattverd» i 1913, i seinare tid har dåp og konfirmasjon komme til. ImF og NLM kom med sine «trussamfunn» i 2015, men disse er jo ingen erstatning for den lokale kirkelige menigheten. Nå var ikke veien lang for mange bedehusvenner før dei begynte å etablere egne bedehusforsamlinger eller misjonsforsamlinger (Randaberg 1998, Stavanger 2000). Lederne i NLM oppfordra til å starte og bygge slike forsamlinger. Men ein forsamling må ha ein forsamlingsleder (prest, forstander, pastor), eit styre, to eller tre kalte eldster til å ta hand om sakramentene, og noen («diakoner») til å ta seg av andre tenester i bedehusflokken. «Gud vil ikke uorden» skriver Paulus, 1.Kor 14:32, og legger fram forskrifter om «hvordan en skal ferdes i Guds hus, som er den levende Guds tempel» (1.Tim 3:15). Liturgi («leitourgia») er den offentlige teneste for og med Guds folk i menigheten, brukt bl.a. om gudstenesta i Antiokia og om givertenesta, 2.Kor 9:12. Meir eller mindre faste ritualer er nødvendig for at menigheten skal kunne kjenne seg igjen og delta på møtene, og for at ikkje ein møteleder skal kunne lede møtet slik han sjøl tilfeldigvis finner for godt.

Uttrykket «kirkelig» bør ein kunne bruke som benevnelse for det synet at bedehusvennene er seg bevisste at dei utgjer ei forsamling, ein menighet. «Høykirkelig» betyr vel at pastoren (presten) gjer alt under gudstenesten (leser skriftorda, styrer forbønn og trusbekjennelsen, leder dåp og nattverd, m.m.), mens «lavkirkelig» betyr at ein av styremedlemmene leder, ein annen har eit vitnemål, ein skriftlesning, tale eller forbønn. Men desse uttrykka er ikkje nødvendig å bruke, begge er jo uttrykk for bevisstheten om at forsamlinga er ein ordnet menighet, ei misjonsforsamling, kanskje med ulike ordninger for gudstenesta.

Det kan føles som noe fremmed for barnet når det blir ein ungdom og får spesielle rettigheter og plikter, men det er jo i virkeligheten det einaste naturlige. Slik også når ei venneforening eller misjonsforening går over til å bli ei forsamling. Korkje nådegaver eller misjonsoffer forsvinner i forsamlinga. (Tobias Salmelid)