Påskebrev om kva det kostet

Naglet til et kors på jorden

Henger under vredens torden

Himlenes Herre og Guds Sønn.

Selv den eviggode Fader

Ham i kvalen forlater,

Hører ei hans angestbønn.

Å, la aldri noensinne,

Korsets tre meg gå av minne,

Som deg, frelsens fyrste, bar!

Men la kors og død og smerte

Tale, rope i mitt hjerte

Hva min frelse kostet har! (Sangboken 671)

Benkene står tomme i kyrkjene i dag på grunn av virusfaren, ein svart duk dekker alteret, og lysene der er ikkje tente - det er langfredag! «Min Gud, min Gud, kvifor har du forlatt meg?» lyder det frå han som henger på korset, og vrir seg i dødssmerte inntil den niende timen (kl 15): «Det er fullbrakt». Da rivnet forhenget i tempelet i to, fra øverst til nederst ... men da offiseren og folkene hans, de som holdt vakt over Jesus, så jordskjelvet og det som hendte, ble de grepet av stor frykt og utbrøt: «Sannelig, han var Guds Sønn!» (Matt 27:51-54).

Ein dømt forbryter må sone for sin forbrytelse, det vil seie at han må dekke over forbrytelsen ved å yte noe, ved eit offer. Jødene hadde lært dette gjennom sin lange historie, øverstepresten gjekk aldri inn i det aller helligste uten blod. Jesus vart offerlammet (Joh 1:29), som øversteprest bar han sitt eige blod inn for Guds ansikt og kjøpte oss fri for evig (Heb 9:12ff). Han betalte prisen for å kjøpe oss fri, han var «løsepengen» (Matt 20:28). Derfor kan me i dag med frimodighet gå inn for Guds ansikt, fordi Jesu offer sona våre synder. I tillit til Jesus kan me komme slik som me er i all vår skrøpelighet og likevel halde urokkelig fast på håpet (Heb 10:19-23). Dette er langfredagens budskap til oss i dag. Amen.