grápson ὃ βλέπεις γράψον εἰς βιβλίον

10 mai 2021

Tegn for Jesu Gjenkomst

 


Jesus talte mye om dei siste tidene og sin gjenkomst, det ser me særlig i Matt 24 og Luk 21. Disiplene hadde venta at Guds rike skulle koma synlig, dei var lei av å vera bare ein del av Romerriket. Etter mange tegn beskrevet i Luk 21:7-33, avslutter Jesus med det viktigste, v.36: «Våk, be om kraft til å bli ståande når Menneskesønnen kjem.» På samme vis understreker han det viktigste i Apg 1:6-8: Da disiplene fekk høyre at Den hellige Ånd skulle koma spurte dei om det var da Jesus ville «gjenreise riket for Israel». Han svarte at dei skulle ikkje spørre om «tider og stunder som Far har fastsett», men deira oppdrag var å vera Jesu vitner «i Jerusalem og like til jordens ende.»


Betyr det at me skal la dette emnet ligge? Nei, Jesus har sagt så mykje at me forstår at hans gjenkomst er viktig, for da er trengselstiden slutt og dei truande skal settes fri, «forløsningen» er nær, Luk 21:28. Men før gjenkomsten, endetida, vil det komme tegn som me skal merke oss.

Ulf Magne Løvdahl har skrive boka «55 endetidstegn: Jesus kommer snart». Der blander han sammen stort og smått i den siste utviklinga her i verda og setter det inn i eit skjema: bortrykkelsen 1.Tess 4:16-18 (og Gog-krigen Åp 20:8, Esek 39:11-13), trengselstiden Matt 24:21 (som ender i Harmageddon Åp 16:16 og dommen over folkeslagene), Jesu gjenkomst Åp 19:11 og tusenårsriket Åp 20:4(som ender i Gog/Magog, Satan løses, den store hvite trone Åp 20:11), og så himmelen Åp 21 (og helvete). Rekkefølgen av desse hendinger er uviss.

Paulus skriver slik i 2.Tim 3-4: Det skal komme «vanskelige/ville tider» (3:1), forfølgelse og forførelse (3:10-13, 4:1-5). Jesus nevner i Matt 24 falske messiaser, falske profeter, forførelse, stor trengsel, angst, tegn i sol og måne. Når han snakker om fikentreet og andre tre i Luk 21:29f så kan det bety Israel og dei andre nasjonene.

Me seier det gjerne slik at tegnene skjer i naturen (sol og måne, jordskjelv), i folkehavet ( utvikling, umoral, abort, ødeleggelse av ekteskapet, fornektelse av Skaperen), og i menigheten (Ånden i virksomhet, misjonens arbeid, forkynning, men også falsk lære, myter, religion uten kraft). Og me kunne også legge til at Israel fekk igjen sitt land, og vil til slutt komme tilbake til Gud, Rom 11:25-27.

Kva gjer me så i ventetida?
  • Holder oss våkne og i bønn. Luk 21:34-36; Kol 4:2
  • Tar vare på kvarandre i forsamlinga. Rom 15:7; Heb 10:25; 3:12-13
  • Gjer folkeslaga til Jesu disipler ved dåp og opplæring. Matt 28:18-20

06 mai 2021

Bjørgs dag

 Bjørg hadde bursdag i går, 79 år, og synest sjøl at det er utrulig. Eg er enig, men ho har fått gjort mye i livet og fortsetter dag for dag på samme vis. Det vert mindre av helse og hjelp for andres sjukdom nå, men   eg må jo tilstå at eg bruker av hennes kunnskap og snillhet rett som det er.


Eg spanderte velsmakende lunch på oss begge på den nyåpna Englekafeen midt i byen: salat med kylling. Fin plass, god mat. Og Bjørg hadde sjølsagt laga bursdagskake, den begynte me på til ettermiddagskaffen, og så kom Johannes og Gry til kvelds, med smørbrød og kake igjen, og prat. Ein hyggelig dag som det var godt å vera inne i, ute var det kald regnluft og sur vind.Kaka er verdt å omtale. Den har ikkje fått navn, men består av knust havrekjeks, dynka i eplejuice, med krem, store blåbær og deilige jordbær. Nam nam.

Ein ikkje uvanlig lidelse er blitt meg til del. For ti dager siden fekk eg svært vondt i venstre side, omkring hofta, vanskelig å finne plassen, særlig ille om morgenen når eg nesten ikkje fekk på meg strømpene.Var hos legen, men me fant ikkje ut av det. Eit par dager etter var det vonde lokalisert til lysken, og ved hjelp av nettet fant eg fram til det eg trur er den rette diagnosen: artrose, slitasjegikt i hofta, den er ikkje vond når eg ligger i senga eller går tur, men bare når eg bøyer og strekker meg. Så vil den gradvis bli verre, samme kva stilling eg har, inntil eg må ta operasjon og skifte ut den vonde hoftekula mi. Akk ja. 

03 mai 2021

Utburd var et barn som ble båret ut av heimen og satt ut i skogen for å døy.

 


Dette forteller de gamle norrøne sogene om, og det kunne skje på grunn av fattigdom og sult, på grunn av æresbegrepet, eller fordi det var misdannet eller fordi det var jente. Det var husbonden som bestemte til liv eller død når det nyfødte spedbarnet ble båret fram for han. Men slikt ble det slutt på da kristenretten ble vedtatt av Olav den hellige på Moster i 1024, og innført i landet ved Gulatingsloven. Kristenretten verna om både ekteskapet og spedbarnet.

Til alle tider har kvinner blitt gravide på uønska vis, ved voldtekt eller ubetenksomhet, eller ved mangel på prevensjon. Men fosteret er ikke bare en celleklump ekstra i magen på mora, det har livsvern (rettsvern) som kom til uttrykk ved at provosert abort og barnedrap ble straffet med harde fengselsstraffer så sent som i kriminalloven av 1842, da dødsstraffen for dette ble avskaffet. Kampen om kvinners rett til selvbestemt abort startet i 1913, og førte fram til abortloven av 1978. Da fikk kvinner rett til selvbestemt abort innen 12.svangerskapsuke.

Tv-programmet Debatten 29/4 viste klart hva stilling de politiske partiene KrF, H, Ap og SV har til selvbestemt abort i dag. KrF vil helst sett at abort ikke ble utført i det hele tatt, dersom ikke medisinske årsaker eller voldtekt lå til grunn. Begrunnelsen er at et foster har livsvern (rettsvern) som et lite menneske allerede fra unnfangelsen. At kvinna kan ta selvbestemt abort før uke 12, er nærmest en politisk nødløsning. Ap ønsker selvbestemt abort fram til uke 18, og SV helt til uke 22 - da fosteret er klart levedyktig utenom livmora.(Se fosteret på Dagens framside) Da blir ikke fosteret sett på som person med livsvern (rettsvern) før det er født. Hedenskapets holdning da mannen bestemte over liv og død for det lille mennesket, er nå blitt erstattet med kvinnens (moras) rett til å ta det ufødte liv. Men i dagens VG ser vi at «feminister gikk sterkt imot SVs program» om å legge ned abortnemndene og la mora bestemme alene over fosterets liv fram til uke 22. Nemndene hadde nemlig vært til stor støtte for mange kvinner i ei vanskelig tid.

De kristne vil alltid støtte seg til det kong David uttrykker slik i Salme 139: «Herre, du ransaker meg ... din høyre hånd holder meg fast ... for du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle mine dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før en av dem var kommet.»