Endelig frelse for alle?

(Glimt fra mannsmøtet Tonstadli)

Den kjente lekmannshøvdingen Ludvig Hope sa en gang da han åpnet et møte: "Eg er komen her for å fortelja dykk vegen til himmelen, for vegen til helvete kjenner de jo frå før." Men i dag er universalismen meir kjent i mange kretser. Noen universalister sier: "Alle døpte er jo kristne!" Andre holder fram at vi er alle skapt av Gud og dermed Guds barn: "Gud er jo kjærlig og miskunnsam og vil ikke at noen skal gå fortapt, så derfor er der ingen fare ..." Men Guds Ord sier noe annet. Jesus gråt over Jerusalem fordi han ville samle folket der for å frelse dem, men de ville ikke. Helvete er en grufull tilstand borte fra Gud, og det er bare Gud som kan kaste noen i helvete - som egentlig er forberedt for djevelen og hans engler, ikke for mennesker. Men når noen vender seg fra Guds vei og ikke vil la seg frelse, da kan selv Gud ikke tvinge dem inn i himmelen. Mennesket er jo gitt en fri vilje. Frelsesveien er klart omtalt og beskrevet i Guds Ord, slik vi finner den illustrert i fortellingen om den rike mannen og Lasarus. Hva hjelper det med dåpsattesten dersom jeg lever sammen med en annen enn den jeg er døpt til? Det er som om en mann kom ut av kirken med vielsesattesten i hånden, men forlot sin brud med det samme for å gå til en annen kvinne. Vi har heller ingen rett til å omtale alle døde som om de "nå er hjemme i himmelen", også i begravelse må vi peke på hva Gud sier i sitt Ord.

Et skamfullt Jesus-vitne

(Glimt fra mannsmøte Tonstadli)

Anders Olsen fortalte om en ungdom som var blitt alvorlig sjuk. Legen sa at sjukdommen ville bryte han ned litt etter litt, først ville han bli sengeliggende, så ville han miste førigheten i lemmene og muligheten til å snakke, Da gutten ble sengeliggende bad han mora gå og kjøpe et Jesus-bilde som han kunne ha på veggen. Mora gjorde det, men bildet var av et moderne slag som gutten ikke kjente. Mora måtte gå en gang til for å finne et av de gamle bildene der Jesus står for døra og banker. Han visste nemlig at snart ville han også miste talens bruk, og når noen av de ufrelste kameratene kom innom ville han vitne for dem ved å peke på Jesus. Og så la Anders til: "Denne gutten visste han bare hadde kort tid igjen å leve, men ville vitne om sin frelser til det siste. Sjølv merker jeg hvor ofte det er vanskelig for meg å folde hendene til bønn foran matpakken i lunchpausen på jobben. Jeg skammer meg ved å vise meg som et Jesus-vitne i hverdagen ..."

Bibel 2011 - Les den!

I dag lanseres Bibelselskapets nye bibeloversettelse! Ordene er nye, innholdet det samme. Den forrige oversettelsen av 1978 var litt for fri i forhold til grunnteksten, derfor kom Norsk Bibel 1988 og Bibelen Guds Ord 1997 som en reaksjon. Den nye oversettelsen, Bibel 2011, har gått tilbake til en mye meir ordrett oversettelse - så langt det lar seg gjøre. Alle desse tre Bibel-utgaver er trofaste mot grunnteksten, men den nye her har beholdt mindre av det gamle "bibelspråket". Mitt råd til deg er dette: Kjøp den nye oversettelsen! Les den, og du vil bli en fornya bibelleser og få en ny forståelse av mange avsnitt av Guds Ord. Du vil oppleva at Gud taler på vårt språk. Jeg ble ekstra glad over å se oversettelsen av 2. Tim 3.16: Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd.

Kreft i Guds hand

Nei, overskrifta er ingen trykkfeil. Eg hadde vore på MR-undersøkelse og fekk svar av i dag: Kreften min, som eg ikkje har ofra korkje tanke eller bekymring i dei siste fire åra, siden eg slutta med hormonbehandlingen, hadde utvikla ein begynnande spredning til lymfene. Ingen ting skulle gjerast med dette i første omgfang, men dersom blodprøvene viste at det var nødvendig i framtida, laut eg til med behandling igjen. Eg kjenner meg frisk og har det godt med mine og i det arbeidet eg står i som pensjonist. Men diagnosen indikerer kanskje ei forandring i planlegging og tanker. Kreftforeningen har som merke ein stilisert rosett. Eg foretrekker bildet som står i dette blogginnlegget (fotograf Marion Haslien), det passer betre med løftet frå Salme 31:16: I Di hand er mine tider, også framtida. Kvifor eg skriv dette? Jo, fordi det var ei hending i livet mitt som ville bli skrevet ned. Av samme grunn som eg skreiv om kreften i boka mi, "Med skrivekløe i misjonærbagasjen." Nå er eg, med både kreften og framtida forøvrig, i Herrens hand. DET gir frimoldighet og glede og takk.

Quo vadis, Norge?

Hvor går du hen, Norge, med din rødgrønne regjering ved roret? VG har undersøkt hvordan søknader fra bibelskoler og friskoler blir behandlet i departementene og diskriminert i forhold til andre skolesøknader. Det skal svært lite til før den rødgrønne regjeringa "lukter kristenmannsblod" og lukker livssynsskolene ute fordi de ikke har "dokumentert tilstrekkelig samfunnsbehov". Utenriksministeren forstår etter hvert hva religionene og gudstro betyr for folk omkring i verden, der er rart at denne forståelsen mangler så totalt i regjeringa vår. - Et afghansk-iransk ektepar hadde flykte til Norge for å få sin frihet. Her hadde de blitt døpte kristne og deltatt i menighetslivet. Nå blir de nektet opphold fordi UDI/Une ikke har tillit til deres tro og vil sende dem tilbake. De har derfor valgt å flykte fra Norge for å finne et annet, kristent land som er villig til å ta imot dem. Quo vadis, Norge?
Høstfarger møter oss over alt nå. Forholdene i Midt-Østen enda meir fastlåst. Det er ikkje rart at mange kristne lurer på om den store GUDS HØST nærmer seg. - Og midt i alt dette går livet sin gang. I dag fyller yngstegutten min 43 år (Geir Tore i Nairobi) og oldebarnet 2 (Oscar i Oslo), slekt følger slekt ...

Sol ute, sol inne ...

Jo, me fekk tre dager med sol. Men tåka her i Flekkefjord gjorde at sola vart berre synlig på ettermiddagen. Det har ikkje vore nok solvarme til at tomatene våre vart røde, sjølv om dei stod på verandaen og fekk stell av beste slag. Men godvêret prøvde me å utnytta kvar dag, både ved å slå plenen og gå tur. På fredag var eg med ein nabo opp mot Høgfjell (bildet), ellers tok me den vanlige "runden" vår med kaffe og lapper som "nistemat". Herlig. Etter bedehusets samlingsfest og bedehusbasaren har menighetslivet vårt på Bedehuset tatt seg opp igjen og komme inn i dei tradisjonelle banene med foreninger, sangkorøvelser og sangoppdrag utenom byen, misjonsmøter og styremøter. Og ei bønn om at Herrens velsigning og ledelse i det me held på med.