Ønske om forbønn: Lær meg å kjenne dine veie, og gå dem trøstig skritt for skritt.

Når me ser tilbake, ser me at Herren har vore med og styrt skritta våre. "Det var ein styrelse i det", sa mor og sikkert mange med henne. Me har mykje å takke for! Men i dag ser me ikkje alltid denne styrelsen. Eg vert lei meg når eg ser at styrken er redusert på grunn av alder og meir eller mindre kronisk sjukdom. Kroppen tvinger fram kontinuerlig behandling, og tvilen på egen brukbarhet og på Guds inngrep sniker seg fram. Så er me litt i denne stillingen i dag: Kvar går så vår vei? Kva har Gud planlagt? Greier me å halde fram i arbeidet på Gjenbruksbutikken? Og kva med virket vårt på Bedehuset og mellom innvandrarane? Da Moses stod framfor eit mykje større problem enn vårt, og la det fram for Herren ("hvis det er slik at eg har funne nåde for dine augo, så vis meg nå din vei ..."), fekk han dette løftet: "Mitt ansikt (=Eg sjølv) skal gå med, og eg vil la deg få ro." (2.Mosebok 33:12-17). Veien er ikkje alltid like klar og rett, men det er løftet: "Og Gud makter å gi dere all sin gave (egentlig: nåde) i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har nok av alt, ja, har overflod til all god gjerning!" (2.Korinterbrevet 9:8)