En fryktelig 17.mai uten feiring og fest?

Jeg har nettopp lest en rystende bok, Bernard Malamud: Mannen fra Kiev (1966), om jøden Yakov som ble holdt i pinefullt fengsel beskyldt for å ha drept en gutt og tappet blod av ham for å blande med mel og bake mazza (påskebrød). Yakov var uskyldig. Men i årevis fabrikerte fordomsfulle myndigheter bevis mot ham mens folkets antisemittisme truet med pogromer. Boken slutter da rettssaken mot ham endelig skal begynne, med usikker utgang.

Vi feirer 17.mai med jubel og takk til Gud for frihet og fedreland. Men verden i dag – inkludert vårt kjære Norge – ser enda ikke ut til å ha kvittet seg med sine hatske fordommer mot jødene. De skal ikke få glede seg i fred i sitt gudgitte og nyvunne fedreland. Er det virkelig bare fortsatt lidelse med usikker utgang de har i vente? Og det profetiske ordet i Johannes Åpenbaring – som også gjelder for oss? “Folkene spottet himmelens Gud, og samlet seg til strid mot de helliges leir og den elskede by (Jerusalem). Men ild falt ned fra himmelen (Gud) og fortærte dem!” (16:11, 20:8-9)