Besettelse og åndsutdrivelse

TV-dokumentaren lørdags kveld om bakgrunnen for skrekkfilmen "Exorsisten", vekker tanker. En 13-åring i Maryland lekte med et åndebrett (ouija) sammen med tanta. Da hun døde kom det en merkbar uro over hele huset og gutten ble mentalt forstyrret og voldsom. Lege og andre kunne ikke finne noe galt verken med gutten eller huset, og til slutt ble et par katolske prester tilkalt. Disse hadde erfaring i åndeutdrivelse (exorsisme), og strevde i flere uker før den besatte gutten ble fri demonene. Dette hendte i 1949 og gutten lever i dag et vanlig godt arbeidsliv, men ønsker å være anonym. Den ene presten hadde ført nøyaktig loggbok over opplevelsene disse ukene, og forfatteren William Peter Blatty ble overbevist av de mange vitnene om at disse hendelsene var reelle, og skrev en bok om dette i 1971. Boka ble filmatisert i 1973 (og igjen i 2000) og verdensberømt i årene etterpå. - I TV-programmet står to psykiatere fram og kunne fortelle at det var hjernen vår som kunne bringe fram besettelsesliknende tilstander, inkludert senger og andre møbler som rører på seg og voldsom styrke hos den besatte, uten inngripen av demoner utenfra. Denne "forklaring" synes svært usannsynlig og minner meg om Faraos trollmenn sine undergjerninger på Moses' tid. Det er bare så utrolig at en psykiater skal føle seg forpliktet til å eliminere både Gud og demoner fra tilværelsen, og begrense den til det hans fem sanser kan oppfatte. Gamle Ivar Aasen såg litt lenger: "Det vesle vitet det når ikke langt, ei tru må stydja oppunder."