Familien fra Eden

 

«Boken er min forståelse av de gamle fortellingene», skriver forfatteren Magne Strandengen. Som kilde bruker han Bibelen, boken om Jubileene, Jashers bok (Den rettskafnes bok, som er nevnt i Josva 10:13, 1.Sam 1:18, 2.Tim 3:8), bøker av den jødiske historikeren Flavius Josefus, og i tillegg er han innom bøkene til Immanuel Velikovsky (som også har fascinert meg), jødiske tradisjoner m.m. Over alt understreker Strandengen sin tillit til Genesis, de første fortellingene om menneskenes 6-7000 årige historie, og han formidler denne tilliten også til leseren.

Boken interesserer meg veldig fordi jeg har arbeidet med urhistorien i fleire år. Forfatteren regner ikke bare med at Gud skapte de første menneskene Adam og Eva, men også hvordan han skapte dem, slik det står i 1.Mosebok. Han regner tilsynelatende ikke med muligheten av at Gud skapte de første menneskene ved å velge ut et par av Homo-Sapiens-skapningene, selv holder jeg denne mulighet åpen. Forøvrig holder han seg mye til de utførlige nedtegnelsene i de jødiske skriftene i tillegg til Bibelen, og det er interessant. En kuriositet: Han oppgir Emzara som navnet på Noahs hustru, jeg har lest at hun hette Naama, sikkert på grunn av forskjellige jødiske tradisjoner. Det var ukjent for meg at de gamle stammene valgte en «hersker», først Henok, deretter Metusjalah; og at fyrsten Nimrod forsøkte å reise Babels tårn og at han stod Abram etter livet i Ur slik at han måtte flykte til Karan. Jared, far til Henok, betyr blomsten «rose» og «nedstigning» av engler (vektere). Det hebraiske ordet for slange, nachasj, brukes både i Gen 3:1, og Jes 27:1 og i Jobs bok.

Forfatteren har sine egne løsninger på problem i urhistorien. Gen 6:1-5 forteller om «gudesønner som tok menneskedøtre til koner» og fikk barn med dem, disse ble kjemper. Dette er nærmere omtalt i detaljer i Henoks bok (ikke i Bibelen) som sannsynligvis ligger til grunn for at apostelen Judas (i Bibelen) omtaler det i brevet sitt. Forfatteren nevner ikke at dette kunne være «heltekonger i urtiden» (Leif Mickelsen), men skriver en del om kjemper som dukker opp i folkesagn og historier om jotner og troll og greske giganter. «Gudesønner» kan bety engler, men også mektige mennesker med autoritet.

Han angriper «uniformitetsteorien» (troen på at naturkreftene og forandringer på jorden alltid har vært slik de er i dag, med eventuelle gradvise forandringer i styrke) og regner i stedet med at jorden har gått gjennom store omveltninger og katastrofer - slik Velikovsky har beskrevet det i boka «Worlds in Collision». Velikovsky omtaler en mulig kollisjon mellom jorden og Venus, mens Strandengen regner med flere mulige planetkollisjoner som m.a. har ført til at jordas avstand til sola er blitt forlenget. Dette igjen har ført til at en menneskealder på f.eks. 900 år (Adams alder :930) før storflommen, kanskje vil svare til 150 år (Abrahams alder: 175) for menneskene som levde etterpå. Selv stusser jeg over denne forklaringen på menneskenes lange alder, men har ikke noen bedre forklaring. Strandengen regner med at storflommen kom 1656 år etter Adams skapelse (Gen 5), men omtaler ikke den greske bibeloversettelsen (LXX og Josefus) som regner med 2262 år.

I omtalen av storflommen skriver forfatteren om planetkollisjoner, vann «over hvelvingen», om en mulig «Saturn-ring» om jorden, og «kilder fra det store dyp»(Gen 7:11). Før var det ikke høye fjell, men store omveltninger i denne tiden presset dem opp. Hele tiden regner han med at storflommen er årsaken til mange omveltninger i jordens geologi og biologi, dette er usikkert. Det hebraiske ordet «erets» er brukt både om jorden som helhet (Gen 1:1) og om det landområde som folk bor på, f.eks. dagens «Erets Israel».

Forfatteren drøfter «Ur i Kaldea», på hebraisk «‘Ur-Kasdim», Abrahams fødeby (Gen 11:28), og mener at Abraham var fra byen Ur ved Karan, og ikke fra «Ur-Nammu» helt i sør Mesopotamia. Karavaneveiene gikk fra Babylon til Petra, og fra Baghdad til Damaskus, mens Abraham dro fra Karan til Kanaan. (Den rettskafnes bok 8:33-36).

Interessant er det også at forfatteren tar med de mange forsøk på å finne deler av Noahs ark (hebraisk «tebah») i og omkring fjellet Ararat. Trestykker fra båten kan være funnet, men det er ikke bevist. I boka er det også tatt med hvordan etterkommerne etter Sem, Kam og Jafet fordelte seg i landområdene omkring. Dette er omtalt i Gen. 10 og i gamle jødiske skrifter. Heyerdahl har det med i boka «Jakten på Odin», og Josefus i «Den jødiske oldtid».