Musikklagsøvelse og himmellengsel

Det var mandag 20.april, øvelseskveld for musikklaget. Lederen Olaf hadde ført kona si, Astrid, til grava fire dager før. Vi lurte på om sørgetida ville annullera øvelsen, eller legge ein tung stemning over tonene. Men slik vart det ikkje.

- Det har vore ei spesiell veke for meg, sa Olaf då vi var samla. - Midt i sorg og savn har eg i undring sett kor stor venneskare eg har. Over hundre stod utanfor det overfylte Søyland kapell og slapp ikkje inn på gravferdsdagen. Helsinger har varma meg gjennom blomster, kort, sms og mail og gode handtrykk. Ettersom Astrid var ein trufast medlem av musikklaget gjennom mange år, vil vi gjere slik vi har gjort før: Vi reiser oss og minnest henne.

- Ho døydde 6.april. På hennes kalendar for den dagen står Joh. 11:25: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg skal leve om han enn dør! Disse Jesu ord har betydd mye for meg denne veka, det var jo også dette bibelverset pastor Madsen brukte under gravferdstalen.

- Eg føler det mest naturlig at vi i dag begynner øvelsen vår med å stemme i denne sangen frå heftet vårt:

I jordens natt blant skyggene i gruset,

jeg ofte tenker på Jerusalem.

Jeg tenker på det rike Faderhuset

og gripes av en lengsel mot mitt hjem.

Der brister ei en streng som her på jorden,

der toner jubelsangen alltid klar,

Jerusalem, mitt skjønne hjem,

i tro jeg dine porter skuet har.

Øvelsen tok til, vi skulle ha programmet klart til møtet lørdag på Eie. Med et karakteristisk glimt i auga retta Olaf på tonetrykket i ei verslinje: - Sjå på koret Det største over alt, det største over alt, er at Gud gjennom alt har meg kjær. Her trur eg ikkje vi skal leggje trykket bare på ordet "Gud", men betone ordene "Gud gjennom alt"!

Vi kjørte heim att etter sangøvelsen med ein takk til Gud som hadde gitt Olaf slik nåde i sorga at den kunne bli til velsigning for oss andre også.

'