Bokens plass

”Det er ingen ende på de bøker som skrives, og mye gransking gjør kroppen trett. Dette er summen av alt du har hørt: Frykt Gud og hold hans bud!” Dette bibelsitatet fra Forkynneren 12:12 kom til meg ved lesingen av omtalen av Karl Ove Knausgårds siste bok Min kamp 6. Han avslutter boken med et angrende (?) ”det jeg har skrevet må jeg leve med” og ”nå skal jeg virkelig nyte tanken på at jeg ikke lenger er forfatter.” (Walgermo i Vårt Land 17.11.11). Han har gått altfor langt i å tøye grensene for ytringsfriheten og andres privatliv. Men den sjølbiografiske boka i seg selv har absolutt sin plass i menneskenes historie. I de gamle bibelbøkene er det oftest Herren selv som forlanger av sine profeter at hans ord skal bli skrevet ned. Moses gjorde det, 2. Mos 17:14, og Jeremia ved sin skriver Baruk, Jer 36:1-4, og apostelen Johannes i Åpenbaringen 1:11. Men vi ser også at mennesker med en spesiell historie ønsket det samme, Job 19:23: ”Om bare mine ord ble skrevet ned, om de ble ført inn i en bokrull!” Kunnskapen om gammel historie skriver seg ofte nettopp fra samtidige, selvbiografiske bøker og fortellinger. Både jødedommen og kristendommen og islam er bokreligioner.
Noen skrifter er blitt kanonisert, anerkjente som hellige, d.v.s. som inspirert av Gud selv. De er ikke menneskers tale om og erfaringer med Gud, men Guds tale til menneskene. Guds muntlige kommunikasjon med menneskene – gjennom hans talerør, profetene - ble etter hvert avløst av det skrevne ord. Fortellingen om kong Josjia i 2 Kg 22:10-15 er typisk: Kongen tok Guds ord på den gjenfunne bokrullen svært alvorlig, sammen med øvstepresten Hilkia og profetinnen Hulda, ca. år 620 f.Kr. Det samme gjorde alt folket da Ezra og de andre prestene las fra lovboken og forklarte hva ordene betydde, ca. år 450 f.Kr., Nehemja 8:1-12.
I dag er det ingen ende på all bokskriving, det er sant. De kristne er blitt kalt leserfolket, og da er det ikke bare Bibelen som blir lest men også annen oppbyggelig litteratur – slike bøker som hjelper oss i vår kristne tro og gjerning. ”Men slutter kristne å lese kristen litteratur, er det krise”, skriver Dagen i november 2011, og tilføyer: ”Når forlagene er ute på stevner og festivaler er ikke vår stand i konkurranse med det som forkynnes. Vi er en forlenget arm av forkynnelse. Det er viktig at lekfolket leser” – og det gjelder både teologiske bibelbøker og kristne fortellinger og romaner.