Mine lånte dager

Dette er overskriften på avsnittet i Jobs bok 14:1-10 i Bibelen. Job er ille plaget av sykdom og kjenner seg avvist og foraktet av mennesker og forlatt av Gud: ”Mennesket, født av en kvinne, lever kort og er fylt av uro. Det spirer og visner … likevel holder du (Gud) øye med det, du stevner meg for din domstol! Når menneskets dager er fastsatt … la det da glede seg ved sine lånte dager. For et tre finnes håp. Blir det felt, vokser det opp igjen … om røttene i jorden blir gamle, så spirer det igjen ved eimen av vann, setter skudd som et nyplantet tre. Men når mannen dør, er det ute med ham; når mennesket går bort, hvor er det da?” Disse ordene kom til meg da vi felte tuntrærne våre i dag. Men skulle virkelig menneskets sjebne være verre enn bjørkas? Nei, sier Job senere i denne boka: ”Fremdeles har jeg et vitne i himmelen, én i det høye som taler min sak (16:19). Jeg vet at min gjenløser lever! Når huden er revet av meg, og kjøttet er borte, skal jeg se Gud.” (19:25f) Skulle et trett og mismodig menneske lese dette, så ta med ordene i Job 35:13-14: ”Det er løgn at Gud ikke hører, at Den veldige ikke ser. Selv når du sier at du ikke ser Ham, ser Han din sak. Bare vent på Ham!”