På ukjent vei - med frimodighet

Våre veier er vanligvis oppførte på kartet, og vi ser etter veiskilt og antall km når vi kjører - for å komme vel fram. Men vi har en annen vei, en livsvei, som er ukjent. Den måles i minutter, dager og år - og her kjenner vi ikke veilengden og hva som vil møte oss i neste øyeblikk. Når kong David ber om ledelse på livsveien, Salme 25:4-8, blir han samtidig minnet om sine mistak og synder. Jeg kjenner meg igjen i denne salmen. Hvordan kan jeg da fortsette på denne veien, i høve til Gud og medmennesker som jeg møter? Når motstand og gamle vonde minner dukker opp, i tillegg til menneskefrykt og svakhet? Apostlene har et svar på dette, de la det fram for Herren og ba om frimodighet - og fikk det. På gresk er frimodighet uttrykt med ordet parresia som betyr frihet til offentlig tale, se Apg 4:29-31 og Efeserbrevet 6:19-20. Frimodigheten vår kan jeg ikke finne i min egen historie og erfaring, men i Jesu gjerning og død for mine synder. Og den frimodigheten i Jesus gir oss (bønnens) adgang til Gud i tillit, Ef 3:12. Ved den kan vi komme fram for nådens trone for å finne hjelp i rette tid, Heb. 4:16. Ved den kan vi stå fram i menigheten vår med vitnesbyrd og bekjennelse, Heb 10:19ff. Og ved den kan vi frimodig møte Herren på dommens dag, 1 Joh 4:17. Vissheten om at Jesus gjelder i mitt sted for Gud, gir meg frimodighet til å skrive disse linjene her ...