Har flertallet alltid rett?

 "Flertallets tyranni beskriver et samfunn der beslutninger tatt av et flertall, fremmer interesser som er langt unna interessene til enkeltindivider og minoritetsgrupper" (Wikipedia). Saka blir omtalt alt i 1788 av John Adams, og av Henrik Ibsen i dramaet En folkefiende.
  Vi har det godt i Norge og føler oss frie. Demokratiet vårt står sterkt, stortingsrepresentantene har vi selv valgt, ikke sant? Er det dermed sagt at våre lover er til det beste for hele samfunnet, også for minoritetsgruppene? Jon Kvalbein skriver om en totalitær liberalisme i Dagen 18/8/15: "Toleranse var tidligere forstått som evne og vilje til å tåle meninger som man selv på det sterkeste forkastet, og samtidig kjempe for motpartens rett til å hevde dem. Med tiden er toleranse blitt et krav om at man bør stille seg nøytral i alle spørsmål som gjelder tro og moral. Den som hevder at noe er absolutt sant og rett, blir ikke akseptert fordi han diskriminerer dem som mener noe annet, sies det." Helsepersonell får vansker med å la seg styre av sin samvittighet når det gjelder abortsaker, for abort er jo for lengst blitt anerkjent som lovlig. Nå er samkjønna parforhold blitt anerkjent som ekteskap og kan ganske snart inngås i kirken. Prester kan jo reservere seg mot dette, sies det. Men hvor lenge går det før det blir forlangt at prestens samvittighet må justeres etter kirkens lover og ikke etter Guds Ord i Bibelen? Vi ser det i seniorprest Knut Sand Bakkens innlegg om En land og kronglete vei! (Agder 13/04/16), der han roser seg av å være på flertallets side når det gjelder kirkens velsignelse av homofile "ekteskap", og samtidig omtaler de andre - de bibeltro - som "trange småborgerlige miljøer på Agder". Jeg er redd det blir svært trange tider for slike miljø, med liten respekt og toleranse.