Ninive, byen og budskapet

Ninive var hovedstaden i det assyriske verdensriket og lå ved den østlige bredden av elva Tigris i Mesopotamia. Byen er svært gammel, grunnlagt av Nimrod (Gen 10: 8-11) kanskje ca 2500 år f.Kr. Det er vanskelig å finne en rett tidsregning. Etter den hebraiske Bibelen var storflommen i året 1656 etter Adams skapelse, eller 2350 år f.Kr. Den greske oversettelsen setter storflommen til ca. 2260 etter Adam, det samme sier den jødiske historieskriveren Josefus. Flere mener at storflommen kom ca. 3100 f. Kr. Den store Kheopspyramiden regner en var ferdigstillet ca år 2580 f.Kr. Nimrod var sønn av Noas sønnesønn Kusj av Kams slekt,  en velkjent jeger, "sagnkonge" og hersker over både Babel og Akkad og Assur (Mik 5:5 kaller Assur "Nimrods land"). Koranen omtaler han ikke, men islamsk tradisjon nevner han som "Namrud ibn Kan'an", en tyrannisk hersker som bygde et tårn for å styrte Allah, og lot seg selv ære som gud.

Landskapet Mesopotamia mellom flodene Eufrat og Tigris har hatt mange riker opp gjennom tidene. Det var der Babels tårn sto (Sinearlandet) og gudsfrykten til Noah og sønnene Sem, Kam og Jafet forsvant i slektsleddene etterpå. Det er nok litt av bakgrunnen for at Tarah, av Sems slekt, dro ut fra Ur i Kaldea i sør, til Harran som lå lenger nord. Der befalte Herren Abram (Abraham), Tarahs sønn, å vandre videre til landet Kana'an: "Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse for alle slekter på jorden." (Gen 12:1-5). Patriarkene Abraham, Isak og Jakob levde der ca. 1800-1700 f.Kr. Det var omlag på den tiden den kjente Hammurabi var konge i Babel, ca. 1792-1750 f. Kr.

Adad-nirari III var konge i Ninive 811-783 f.Kr, og byen hadde vakse seg stor og mektig og hovmodig. Da var det at Herren sendte sin budbærer til byen for å refse den og gi den muligheter til omvendelse. Det var profeten Jona ("due") som motstrebende gikk til dette hedningefolket han sikkert fryktet, som den eneste hedningemisjonæren i GT. Han var fra Gat-Hefer, og hadde også kommet med et budskap frå Herren mens Jeroboam II var konge i Israelsriket 787-747 f. Kr. (2. Kong. 14:25). Jeroboam var en flink krigskonge, men gjorde det som ondt var i Herrens øyne.

Profeten Jonah (Yunus) er også nevnt i Koranen (Sura 37:139-148): "Og se, Jona ble virkelig sendt for å advare, men han flyktet på et skip, ble forkastet ved loddkasting, slukt av en fisk, og hadde han ikke prist (Allah) hadde han blitt værende der i buken, Vi så til ham da han var syk og fikk et tre til å vokse over ham, og Vi sendte ham til flere enn hundre tusen, og de trodde, derfor gav Vi dem ro for en stund."

Jesus nevner både Jona og Ninive i Matt 12:40-42 ("Jona-tegnet"). Både kongen og folket i Ninive, 100 000 hedninger (Jona 4:11) som ikke visste forskjell på rett og galt, angret (midlertidig) sine synder og ble tilgitt av Herren.

Boken om Jona inneholder ikke profetens taler slik som de fleste profetbøkene i den gamle pakts bøker (GT/TaNaCH), boken er beskrivelsen av et oppdrag Herren sendte denne profeten for å utføre. Han skulle dra til storbyen Ninive og forkynne Herrens straff over byen på grunn av folkets synder og blodige misgjerninger. Dette forteller oss i klartekst at Guds lover, bud og omsorg gjelder ikke bare hans eget folk, men også andre. Mens andre profeter av og til mislikte oppdraget de fikk, og sa klart fra om det (Moses, Jeremias), så valgte Jona ein annen utvei. Han dro ned til havnebyen Jaffa, kom seg om bord eit Tarsus-skip som skulle langt vest, og bort fra Herren. Gud sendte en storm for å stoppe skipet mens den trette profeten sov under dekket.

- "Skal du ikke stå opp og kalle på din Gud for å stoppe stormen?!"

- "Nei, jeg er ikke på talefot med han nå og prøver å flykte fra ham."

Mannskapet fann etter hvert ut at en eller annen Gud måtte ha noe uoppgjort med en av passasjerene eller matrosene, og de kastet lodd om hvem det kunne være. Loddet falt på Jona og de forlangte en forklaring av ham, hvem han var og hva folk han tilhørte.

- "Jeg er hebreer og frykter Herren, himmelens Gud, som har skapt både havet og det tørre landet. - Løft meg opp og kast meg i havet, så vil det slutte å rase. For jeg vet at det er min skyld at denne sterke stormen har rammet dere."

  Mannskapet lempet Jona på havet, og stormen stilnet. Dette grep dem mye og de begynte å frykte hebreernes Gud meir enn noen annen.

  Herren ville ikke trekke tilbake budskapet sitt, Jona ble slukt av et stort sjødyr eller fisk. Han var ved bevissthet slik at han fikk rope på Herren i sin nød, og ble berget ved at fisken spydde profeten opp på land den tredje dagen. Vi hører sjelden at Gud bruker dyr i sine undergjerninger, men det hender, bl.a. Bileams esel. Jona takkebønn til Herren ender med ordene "Det jeg har lovet, vil jeg holde. Frelsen kommer fra Herren!" (Jon 2:10). Han hadde fått oppleve det samme som profeten Amos: "Når løven brøler, hvem blir ikke da redd? Når Herren Gud taler, hvem blir ikke da profet?"(Am 3:8) Den samme kallskrisen ble Jeremia til del:"Du lokket meg, Herre, og jeg lot meg lokke. Du ble for sterk for meg, og vant. Jeg sa: Jeg vil ikke tenke på ham. Aldri mer skal jeg tale i hans navn! Da var det som om det brant en ild i mitt hjerte."(Jer 20:7-9).

  Herren fornyet sitt budskap og kall til Jona, som dro til den store byen med større frimodighet og lydighet enn før. Midt i byen, kanskje på byens største torg, forkynte han Herrens straff. Befolkningen skulle få 40 dager for å gå i seg selv, dersom de skulle bli berget. Herren hadde bestem seg, men var også villig til å angre sin bestemmelse dersom situasjonen ble forandret. Dette ser vi også da Sodoma og Gomorra ble ødelagt. Dersom det da hadde vært 10 rettferdige i byene, ville de ha blitt spart. Vi kjenner til flere av Ninive sine guder, men ikke hvordan de stilte seg til Herren, himmelens og jordens skaper. Jonas skikkelse og budskap kom i alle fall med en slik tyngde at folket angret sine levemåter og viste det ved å kle seg i sekkestrie og gå inn i en streng faste. Til og med kong Adad-nirari gjorde det samme i håp om at hebreerguden kanskje ville "holde tilbake sin brennende vrede, så vi ikke går under."

  Gud så at de vendte om fra sin ondskap, og da angret han den straffen han hadde bestemt, og folket ble berget. Siste delen av profetboken setter ikke Herrens utsending i et gunstig lys: Det viste seg at han var meir opptatt av omsorg for seg selv enn for folket, og ble irettesatt av Herren. Men Herren hadde altså likevel brukt ham! Både Herrens vrede over synd, hans anger når situasjonen forandrer seg, og hans bruk av en skrøpelig budbærer, alt dette finner vi igjen i Herrens handling med folkeslagene ned gjennom tidene.

Kong Sankerib (2.Kong 19:36) gjorde byen til Assyrias hovedstad ca 700 f.Kr. Han førte også en stor hær mot Juda, der den gudfryktige kong Hiskia regjerte 725-697 f. Kr. Ved et inngrep fra Herren ble assyrerhæren slått, Jerusalem ble berget, og kong Sankerib flyktet tilbake til Ninive.

Assyrerkongen Sankerib regjerte 704-681 f.Kr. , kong Asarhaddon 681-669, og Kong Assuribanipal regjerte 669-626 f.Kr. Asarhaddons store bibliotek er svært kjent, med 20.000 leirtavler med kileskrift, bl.a. om skapelsen (Enuma Elish) og Gilgamesh-eposet om syndefallet , gull og sølv og vakre ting (Nah 2:10).

Der var store palasser med flotte relieffer av krigsbilder, løver og andre dyrebilder med vinger, store templer for guddommene Ishtar (som den babylonske kong Hammurabi var beskytter for) og Nebo (guden Nabu, for visdom, skrivekunst og litteratur). En kanal på 80 km førte drikkevann inn til byen. Bymuren hadde en lengde på omkring 12 km.

Ninive ble rasert og ødelagt fullstendig av kongen over mederne og babylonerne, Nebopolasser, den 10.august 612 f.Kr. Dette var oppfyllelsen av profetien talt av Nahum (3:8-11), en gang mellom No-Amons (Thebes) fall år 663 og Ninives fall . Nahum betyr "trøsteren", fra landsbyen Elkosj, kanskje det nåværende El-Kauze eller Kfer Nahum. Den apokryfiske boken Tobias 14:4 sier også at Nahums profeti vil bli oppfylt. Det var assyrerkongen Assuribanipal som hadde tatt den egyptiske byen No-Amon, han er kalt "den store og berømte Asenappar som førte bort folkeslag", i Esra 4:10.

Nahum var samtidig med profetene Habakkuk og Sefanja. Den gudfryktige Josjia var konge i Judariket 639-609 (2. Kong 22), og Neko farao i Egypt 610-595 (2. Kong 23:29; Jer 46:2)

Boken til profeten Nahum består stort sett i domsord - som er kalt "syner" - over byen Ninive, men sier samtidig mye om Herren: "Herren er en nidkjær Gud, og tar hevn over motstanderne. Han er sen til vrede, hans makt er stor, han unnlater ikke å straffe." (Nah 1:2-3). Men dette står ikke i motsetning  til "Herren er god, et vern på nødens dag. Han tar seg av dem som søker tilflukt hos ham."(1:7). Det ser ut som om Herren har tillatt at andre folkeslag har plaget Juda for deres synders skyld, men "om jeg har plaget deg, Juda, skal jeg ikke plage deg mer. For nå bryter jeg åket og tar det av deg." (1:12-13). "For Herren gjenreiser både Jakobs storhet og Israels storhet, fordi røverne tok rov og ødela vinrankene deres"(2:3). Det åket som lå over Juda, var Ninive, "den blodige byen, full av svik og full av plyndring"(3:1). Nå skal folket si: "Ninive er ødelagt, hvem synes synd på henne?" "Du konge av Assur, folket ditt er spredt, ingen samler dem inn. Det er ingen helbredelse for sammenbruddet, du er alvorlig såret. Alle som får høre om deg, klapper i hendene. For hvem har ikke gang på gang blitt rammet av din ondskap?"(Nah 3:7,18-19).

  Det står ikke direkte hvordan Nahum ellers forholdt seg til synet og domsordene han hadde mottatt, men sannsynligvis gjorde han det samme som profeten Habakkuk fikk ordre om å gjøre: "Skriv synet tydelig på tavler så det blir lett å lese!"(2:2). Det samme fikk profeten Jeremia høre (30:2).

  Profeten Sefanja, som levde på samme til som Nahum, profeterer det samme som han: "Han løfter hånden mot nord, han ødelegger Assur. Han gjør Ninive til ødemark." (Sef 2:13). Men han legger til at Herrens store dag kan bli en bitter dag også for Israels folk: "Jeg løfter hånden mot Juda, mot alle som bor i Jerusalem. Jeg utrydder fra dette stedet den siste rest av Baal, og avgudsprestenes navn." (Sef 1:4).

  Profeten Habakkuk, som virket på samme tid, sier ingenting om Ninive, men hans budskap er like fullt at "i vrede tramper du (Herre) folkeslagene ned, du drar ut for å frelse ditt folk, for å frelse din salvede" (Hab 3:12-13).

Nebukadneser var konge i Babel 604-562 f.Kr., da Jerusalem falt i 587. Kyros var konge i Persia 559-529, da jødene fikk reise heim etter det babylonske fangenskapet, 538. Dette kan vi lese om i bøkene etter Esra, Nehemja og Daniel. Disse tre bøkene hørte med til "Skriftene" i den hebraiske Bibelen. (Dette er litt av det eg studerer på i ledige stunder, Tobias Salmelid)