Timoteos, motløs menighetsleder

 

Apostelen Paulus reiste mye og hadde oftast noen med seg. På ei av reisene til Lystra fant han den kristne ungdommen Timoteos (Apg 16) og tok seg av han som sin egen sønn. Seinare grunnla Paulus ein kristen forsamling i Efesos (Apg 19), og satte Timoteos til å bygge opp menigheten der, selv om han enda bare var ein ungdom (1.Tim 1:3ff og 4:12). Etter  fem år, ca år 67, finner me Paulus som fange i Roma, og ein motløs Timoteos i Efesos. Apostelen skriver da ein nytt brev til Timoteos, det siste før han sjøl blir henretta i 67/68. Det er eit sterkt personlig brev som også har veldig mye å seie oss i dag om vår teneste i forsamlinga der  me har vårt liv og virke.

Som kristne har me fått Guds Ånd, som gir kraft, kjærleik og visdom, og slett ikkje motløshet (1:7). Me blir gjerne utsatt for lidelse, men Jesus vil ta seg av oss - det er Paulus viss på (1:12). Nåden i Jesus Kristus skal styrke både han og oss til å bringe evangeliet videre (2:1-2), også i vanskelige og ville tider - slike som også me merker i dag (3:1-5). Ånden virker konkret ved Guds Ord i Skriften, til opplæring, tilrettevisning, veiledning, oppdragelse og utrustning til teneste (3:15-17). Oppgaven er klar: Forkynn Ordet ... tal til tukt og tal til trøst  ... bær lidelsene, gjer din gjerning som evangelist og fullfør din teneste! (4:2-5). Kva tid er tenesta vår fullført, ved 70-årsalderen? Eller 80? Eller når kroppen vår er utslitt og «tiden er inne da jeg skal bryte opp» (4:6-7)? Apostelen Peter er også ivrig i din forkynnelse, like til han blir henretta i Roma: «Jeg mener det er riktig å holde dere våkne ved å minne dere om dette, så lenge jeg bor i dette teltet - som snart skal tas ned.»(2.Pet 1:13). Måtte Herren gi oss nåde til å halde fram i tenesten så lenge Han og forsamlinga vår kan bruke oss!