Ein kveldsprat om å leve i nærkontakt med Gud

Det var lørdagskvelden, 11.oktober. Bjørg hadde lest litt frå Rita Aasens bok "Han bærer meg. Opplevelser med Jesus i hverdagslivet." Boka har mange fine fortellinger om korleis Gud hadde høyrt hennes bønnesukk: Ein gong mangla ho toalett til campingvogna dei hadde kjøpt, det vart lagt fram for Gud, og litt etter kom nok penger til nødvendig utstyr. Ein anna gong hadde familien bruk for eit langt skohorn, ba om det, og fekk det etter tre veker.
Eg måtte nesten le: "Me ønsker jo å vera nær Gud i bønnene våre, men ber jo ikkje om toalett og skohorn." Likevel, eg bladde litt i boka og las også Oddvar Søviks forord der han siterer 1.Krøn 28:20: Vær frimodig og sterk, gå til verket! Vær ikke redd og mist ikke motet! For Herren Gud er med deg. Han vil ikke slippe deg og ikke forlate deg før du har fullført alt som skal gjøres i Herrens hus. Sant nok, me har opplevt mange små kvardagsvelsignelser. Og noen store, som då Herren høyrde bønnene for svigerdattera mi og reiste henne opp igjen etter ein svært alvorleg nyrebekkenbetennelse.
Men nødbønna min om å få att hørselen synest eg ikkje er blitt besvart, etter halvannet år har eg stadig vondt av mangel på hørselkontakt  med dei andre kring bordet, også etter at eg har fått høyreapparat.
Lovnadsorda tar me likevel til oss, i takksemd til Gud, sjølv om me ikkje har dei samme opplevelsene som Rita til dagleg. Vår bønn er at Herren må vise oss sine velsignelser og at me får oppleve tillit til hans ledelse i kvardagen. Han gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke (Jes 40:29-31). Herrren skal alltid lede deg og mette din sjel i det tørre landet. (58:11). Amen.