Fra gjøkunge og sidevogn til bruksbil

Redaktør Tarjei Giljes artikkel om NLM i Dagen 4.okt., «Fra gjøkunge til sidevogn», var interessant. Uttrykkene skrev seg fra NLMs hovedstyreformann Lars Gaute Jøssang i 2009 og i dag. Saken er aktuell igjen ved at NLM skal drøfte opprettelsen av et trossamfunn på ledersamlinga 10-12.okt og senere på Generalforsamlinga i juli 2015. Det er enda godt at frykten for gjøkungen i NLM-leiret er blitt forlatt av de fleste. Men hva så med sidevogna til NLM-motorsykkelen, hva er den egentlig brukbar til? En god bruksbil har jo alltids plass til litt ekstra lass, og meir stødig i ukjent terreng.

ImFs etablerte trossamfunn er blitt et ubetydelig register for noen få, og dette skulle altså bli et mønster for NLM? Dette passer ikke med vår virkelighet. De lokale misjonsforsamlingene i NLM er blitt mange, og de vil fortsatt kunne vokse innenfor den strukturen NLM har i dag. Alt synes å ligge til rette for et skifte fra «NLM-organisasjon» til «NLM-trossamfunn/kirke», der medlemmene i forsamlinger, store og små foreninger, og enkelte misjonsvenner kunne bli registrerte om de ønsker det. Dette ville bli et godt alternativ til det nåværende – ofte passive – medlemskapet i Dnk. I andre verdensdeler har vi samarbeid med kirker, ledet av en formann som kalles «president» dersom han er valgt på åremål, eller «biskop» dersom han skal stå til pensjonstida. Fordelen for NLM å bli registrert som et trossamfunn vil bli at misjonsvennene får navn av å være kirkemedlemmer og kan få den omsorg og ordning som de har rett på. Hva da med misjonsmottoet og engasjementet som alltid har bundet de ulike «sambandittene» sammen til pågangsmot og offervilje? Jeg tror at dette arbeidet vil fortsette som før, på samme vis som NLMs barnehager, skoler, leirarbeid etc. Vi har alt å vinne ved å bli registrert som et «lavkirkelig» trossamfunn, men kanskje en del å tape på den usikre «ukirkelighet» vi lever i nå - om vi etablerer et trossamfunn eller ikke. (Tobias Salmelid)