Om NLM og menigheten. Takk for innlegg av Fjellhaug-lærere. .

Utviklinga i folkekirken (Dnk) gir grunn til både bekymring, kritikk og utmeldelse. Men i stedet for å bruke all tid på det, ville det vært bedre å satse på våre egne bedehusforsamlinger. I denne forbindelse vil jeg takke for innlegg av Fjellhaug-lærerne Arne Redse (AR) og Kenneth Ellefsen (KE), og avdøde Øivind Andersen (ØA).
   ØA sier i sin Troslære s.292-299: Menigheten er "de helliges samfunn" (jfr. 3.trosartikkel og 1.Kor 1:2) på et sted, et samfunn som konstitueres og ytrer seg i forkynnelse av Ordet, bruk av dåpen og nattverden, og bekjennelsen. Til ulike tjenester i menigheten kaller Herren selv gjennom menighetens behov eller på menighetens initiativ forskjellige nådegaver, evner og anlegg, i et ordnet forhold - som lemmene på kroppen.
    Ludvig Hope vektla "kyrkja som Guds folk, kvar dei så er, eit åndssamfunn - utan spørsmål om kyrkjeorganisasjon eller misjonsselskap" (Lekmannsmøtet i Bergen 1932). Men det var nok klart for både Hope og ØA at en tilfeldig samling av kristne ikke uten videre kunne kalles en menighet. Ordningene som ØA nevnte, hører også med. Det var nettopp dette som var hovedsaken for KE å få fram i sitt innlegg i Dagen  24/5, og som tilsynelatende ble misforstått i motinnleggene 2/6 og 9/6.
  I et oppklarende brev til meg 9/6 legger KE vekt på at de troende må bevisstgjøres om sitt medlemskap i den lokale misjonsforsamling (menighet). Menighetene burde så ha blitt innmeldt i NLM trossamfunn. Men nå tar ikke trossamfunnet imot menigheter, bare personlige medlemmer. Uansett så er det medlemskapet i den lokale bedehusmenigheten som bør styrkes, ikke medlemskapet i NLM trossamfunn.
  Det samme er sterkt understreket av AR i en  lang og grundig artikkel i siste nummer av Fjellhaug-tidskriftet  Innsyn: Allerede nå opptrer NLM som et kirkesamfunn (trossamfunn) ved å innsette forsamlingsledere og ordne med tjenester som er felles for alle "misjonsfellesskap" (misjonsarbeid, skoler, liturgi for kirkelige handlinger, etc).
  I Ap.gj. og brevene i NT er det den lokale menighet som er omtalt, ikke noe fellesskap av menigheter. ØA nevner at de enkelte menigheter likevel godt kan organisere seg i forhold til hverandre i et "kirkefellesskap" ved at de kaller felles tjenere og gir dem tilsynsmyndighet over menighetene. Dette kan også ordnes med et råd (konferanse, kirkemøte) som er valgt av menighetene. Det viktigste er likevel at hver menighet er mest mulig selvstendig, så langt dette er mulig i deres forhold til fellesskapet.
  Konklusjonen må bli at NLM bør styrke sine bedehusforsamlinger som frittstående menigheter i NLM trossamfunn. Disse forsamlingene er jo allerede innmeldt i NLM som "misjonsfellesskap". I dag er NLM en organisasjon der de fleste medlemmene også er passive medlemmer av den lokale Dnk-menigheten. Men på sikt kan NLM kanskje bli et eget kirkesamfunn, også juridisk, med egne lokale menigheter.