Guds klinkekule - i menneskers hender

Vi satt og høyrde TV-debatten i gårkveld om biskoppene som ikkje ville at vi skulle bore etter olje i nord, av hensyn til det globale miljøet her på jorda vår. Det er jo sant at jorda er gitt til menneskene for at vi skal ta vare på den - det er lagt ned i sjølve skaperordninga. Og så har Vårherre skapt oss med den innsikten og arbeidsevnen som var nødvendig for at vi skulle utvikle alle dei muligheter som skaperverket har å by oss. Dette kan vi gjere uten å gå veien om Bibel og kyrkje. Det virker derfor litt rart at biskoppene kjemper for miljøet når vi ser den lunkne kampen dei ellers fører mot dei antikristelige kreftene vi har i samfunnet vårt - desse åndskreftene som gjer seg utslag i abortinngrep og nye lover om ekteskapsordning og pengestøtte som blir tatt frå våre frivillighetsorganisasjoner.


Tankane går til Erik Byes tankevekkande dikt om "Vår Herres klinkekule" (1985), denne som blei borte for han:

Det var vår egen Jord som var blitt borte,
og marken lå der nattekald og våt.
Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte,
men jeg kan ikke minnes om han gråt.
Og vi som av den lille jord er båren
og tror at intet teller uten den,
får drømme at Han leter mer i morgen
og håpe at Han finner oss igjen.

C. S. Lewis kaller jorda "den tause planeten", for det er ikkje Guds representant som styrer her lenger. Vi får bare tru at dei nødrop som blir sendt til Gud frå hans "vektere" her på jord, blir høyrt og besvart av himmelens og jordas Herre (Jes. 62:6-7)