Tanker ved opning av eit bedehusmøte

Når me kommer sammen til møte -  slik som nå, kveld etter kveld - så har me nok lett for å bli passive. Me sit jo her og lytter, men heller ikkje meir. Det er taleren som "har Ordet", og lederen, og sanggruppa. Det er så greit å få ta imot budskapet om at alt er ferdig, det er nok det som Jesus gjorde. Me har fått kvila i Guds ord i Heb.10:18 (synda er tilgitt, det trengst ikkje meir offer) og 10:19 (har fått frimodighet til å gå til Gud med alt). Dette er nok til å leve på og døy på. Også når hjertets følelser og tanker vert tunge og mørke, kan me likevel stemme i: Salige visshet, Jesus er min! Men dermed er ikkje alt sagt. Bibelavsnittet fortsette med ein forsiktig anklage over vår passivitet, 10:23-25: La oss ikkje tie, men halde fast på vår bekjennelse - bekjennelse i ord og liv om at Jesus er vår Herre. La oss ha omtanke for kvarandre, oppgløde kvarandre, oppmuntre kvarandre. Noen har kanskje bruk for deg!  La oss ikkje halde oss borte frå forsamlinga vår (Her er brukt eit skjeldent ord, "episynagogè", som ikkje betyr menighet, men sammenkomst). Og la oss gjere dette nå så mykje meir fordi me veit at DAGEN nærmer seg, den dagen då Jesus kjem att for å dømme levende og døde. (Nattverdsangen vår, nr. 565, minner oss nettopp om dette).

Kom søsken. la oss haste!Vår livskveld kommer nær.
Vi alt vil fra oss kaste, som hindrer sjelen her.
Kom, la oss fatte mot, i Åndens kraft å vandre
til himlen med hverandre! Så blir vår utgang god.

De sterkere de svake, skal hjelpe trofast frem.
så ingen går tilbake, men sammen alle hjem.
Så fremad, la enhver, seg selv for intet akte,
og kun deretter trakte, at Gud ham allting er!