Fokus på forsamlingen
Det var fagdag på Kvinatun denne lørdagen. Emnet var "Kjennetegn på en fungerende forsamling", og talerne var Runar Landro (pastor i ImF-forsamlinga Fredheim, Sandnes) og Erik Furnes (gen.sekr. i ImF). Av de kanskje 30 som deltok var også tre fra NLM i Flekkefjord. Landro (på talerstolen) understreket at det var Jesu kirke/menighet det gjaldt (Mt 16:18), og det var Guds frelsesplan som skulle forkynnes. Jesus hadde ikke kalt oss til å holde møter, slik det oftest kom fram i årsmeldingene, men til å gjøre alle folk til disipler.
Furnes minnet oss om hvordan Paulus var villig til å gi livet sitt for det arbeidet han stod i, og hadde vært som en mor for menigheten i Tessalonikia (1.Tess 2:1-7). Vår foreningsform var naturlig i misjonsarbeidet da det startet, selv om det ikke hadde spesiell støtte i NT. Hvordan passer det inn i dagens situasjon? Dagens situasjon er nemlig ikke lik gårsdagens! Det kan gjerne være berikende å ha flere organisasjoner med møter i samme bedehus, men da er det også fare for at det åndelige ansvaret blir pulverisert. Furnes nevnte også forskjell på mannens og kvinnens tjenester i forsamlingen, og at det var ei samvittighetssak om en ville bli stående i Dnk eller melde seg inn i f.eks. ImFs trossamfunn.
Landro holdt fram disse kjennetegn på en fungerende forsamling: Tjenende lederskap, nådegavene i funksjon, omsorg og sosialt ansvar, et personlig gudsliv viktigere enn de rette læresetningene, bevissthet om sendelse (Jesus ble sendt til jorda, disiplene hans ble sendt ut, vi er også sendt til menneskene omkring oss, og sender selv ut forkynnere og misjonærer). Når vi kommer sammen er det for å oppbygge hverandre gjennom undervisning, personlig erfaring og lovsang. Regelmessige møter er nødvendig for fellesskapet. Tjenlige strukturer må til for at forsamlingsarbeidet kan bli organisert og nådegavene komme til sin rett. "Indremisjonen var fra gammel tid en fellesnevner for venneflokken på bedehuset, slik fungerer det ikke lenger."
Vi er takksamme for kunnskapen og den rike oppbyggelsen vi fikk gjennom talerne, men flere av lederne i bedehusforsamlingene ga uttrykk for at de hadde behov for enda mer praktisk hjelp og tilrettevisning lokalt.
Furnes minnet oss om hvordan Paulus var villig til å gi livet sitt for det arbeidet han stod i, og hadde vært som en mor for menigheten i Tessalonikia (1.Tess 2:1-7). Vår foreningsform var naturlig i misjonsarbeidet da det startet, selv om det ikke hadde spesiell støtte i NT. Hvordan passer det inn i dagens situasjon? Dagens situasjon er nemlig ikke lik gårsdagens! Det kan gjerne være berikende å ha flere organisasjoner med møter i samme bedehus, men da er det også fare for at det åndelige ansvaret blir pulverisert. Furnes nevnte også forskjell på mannens og kvinnens tjenester i forsamlingen, og at det var ei samvittighetssak om en ville bli stående i Dnk eller melde seg inn i f.eks. ImFs trossamfunn.
Landro holdt fram disse kjennetegn på en fungerende forsamling: Tjenende lederskap, nådegavene i funksjon, omsorg og sosialt ansvar, et personlig gudsliv viktigere enn de rette læresetningene, bevissthet om sendelse (Jesus ble sendt til jorda, disiplene hans ble sendt ut, vi er også sendt til menneskene omkring oss, og sender selv ut forkynnere og misjonærer). Når vi kommer sammen er det for å oppbygge hverandre gjennom undervisning, personlig erfaring og lovsang. Regelmessige møter er nødvendig for fellesskapet. Tjenlige strukturer må til for at forsamlingsarbeidet kan bli organisert og nådegavene komme til sin rett. "Indremisjonen var fra gammel tid en fellesnevner for venneflokken på bedehuset, slik fungerer det ikke lenger."
Vi er takksamme for kunnskapen og den rike oppbyggelsen vi fikk gjennom talerne, men flere av lederne i bedehusforsamlingene ga uttrykk for at de hadde behov for enda mer praktisk hjelp og tilrettevisning lokalt.
posted by Tobias at
4/11/2015 06:37:00 p.m.
2 Comments:
Takk for referat fra møte. Det er nok flere ting jeg stusser på av det som kommer fram her. Vil nevne to ting:
1. «Jesus hadde ikke kalt oss til å holde møter, slik det oftest kom fram i årsmeldingene, men til å gjøre alle folk til disipler.» Forstår ikke denne motsetningen. Vi har våre møter for at Guds barn skal bli bevart og kalt til tjeneste, og for at nye skal bli med på himmelveien.
2. «kjennetegn på en fungerende forsamling: Tjenende lederskap, nådegavene i funksjon, omsorg og sosialt ansvar, et personlig gudsliv viktigere enn de rette læresetningene, bevissthet om sendelse» Her mangler hovedsaken. «Vi forkynner Kristus korsfestet». Luther sa: «Forkynnelsen er det viktigste i gudstjenesten. Det er bedre å utelate alt annet enn å utelate Guds Ord.»
By
Ove Sandvik, at 11 april, 2015 22:45
Takk for ein god "Nlm-kommentar", Ove. Landro hadde lest mange årsmeldinger om at "møtevirksomheten som tidligere år", uten at det stod noe om undervisning og dåp og slikt som hørte med i Jesu misjonsbefaling. Ditt tillegg om Guds Ord i forsamlinga, trenger eg nok ikkje kommentere, men Ordet henger ikkje i lufta straks ein kommer innenfor bedehuset. Noen låser opp døra, må kalle forkynner, stå fram med budskapet, kort sagt: administrere møtene, ordne med sang, musikk, kaffe - og "kalle fram" nådegavene. Ein menighet/forsamling i NT-sammenheng består ikkje bare av ein venneflokk som lytter til forkynnelsen, det ser me klart frå Paulus sine brever. NB: referatet er ikkje fullstendig, innleggene til Landro og Furnes hadde heller ikkje med alt som kunne seiast om ei bedehusforsamling. ... Tobias
By
Tobias, at 12 april, 2015 09:24
Legg inn en kommentar
<< Home