Gud på en vond dag.

Vi snakker ofte om at Gud er med oss, når vi opplever gode dager. Det kunne vi med rette si under dette cruiset vårt til Nordkapp i juli, med skoleskipet GANN. For det var virkelig en flott tur både når vi tenker på sjøgangen, sol og lette skyer, alle utfluktene, tjenestevillige mannskap, 250 gilde medpassasjerer, og fleire bokhyller i salongen "Nordkapp" - det veit jeg vel for jeg las fire av bøkene!  Jeg hadde jo kryssa polarsirkelen fleire gonger, men ikke på cruise, så jeg våget meg til å bli "døpt" av havguden Neptun da han stakk innom. Jeg fikk ei øse kaldt vann i nakken og noen merker i fjeset. Fryktelig syn. Og med i dette var også et sertifikat undertegnet av både kaptein Berge og Neptun.

Men så kom fredagen, den kvelden vi var på konsert i Ålesund nydelige kirke i en fantastisk jugendstil. Vi hadde bare 15-20 minutter å spasere tilbake til skipet, men det hadde begynt å regne og jeg gikk fort. Fortauet var litt vått og glatt, og jeg snublet og falt forover.

Det gjorde vondt i heile meg. Brillene min ble klemt mellom huden og fortauet, fikk riper og ble skikkelig deformert. Ansiktet ble opprevet av sår, og venstra handa forstuet. Vi kom heim på søndag og mandag sendte jeg melding om dette til reiseforsikringen og avtalte tid hos optikeren i Flekkefjord.
Men hvor var Gud da dette hendte. Jo, i teksta vår under morgenandakten fikk vi dette ordet: "Du ser både ulykke og sorg, du ser det og tar det i din hånd. Den vergeløse kan overgi seg til deg for du er den farløses hjelper!" (Salme 10:14 og 17). Hele salmen er verdt å lese. Gud var der nemlig. Brilleglasset gikk ikke i stykker, jeg brekte ikke noen bein i kroppen, sår blir legt også på en gammel mann. "Hva de hjelpeløse lengter etter, hører du, Herre!" Så kan jeg si det samme som den gamle gudsmannen: "Du, Herre, er min tilflukt." (Salme 91:9) Amen.