Alderdommen kommer ikkje aleine.

Eg snakka med min gamle misjonærkollega Olav (88) i telefonen i går, han er svært skrøpelig, men fekk likevel sagt at "ukrutt forgår ikkje så lett". Stemmen er dårlig, føtter og rygg vil ikkje bera han, mykje stell og hjelp frå andre er nødvendig. Han bur i ein eldrebolig. Kva så med kona, Hildur (88)? Ho hadde jo brekt eine lårhalsen tidligare, men nå hadde ho falt og brekt den andre også - og blitt overført til ein sykeheim. Det er vondt å bli gamal når så mange ting skal følge med årene. Far min var 83 då han døydde, eg blir 83 om få måneder. Mor vart utslitt då ho fylte 77.

  Apostelen Paulus skriver: "Å leve er for meg Kristus, og å dø er ei vinning ... Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men for deres skyld er det mer nødvendig at jeg fortsatt får leve." (Fil 1:21-24). Og apostelen Peter former det på denne måten: "Jeg mener det er rett å holde dere våkne ved å minne dere om dette, så lenge jeg bor i dette teltet (=kroppen). For jeg vet at mitt telt snart skal tas ned, det har vår Herre Jesus Kristus latt meg vite."(2.Pet 1:12-15). Begge ble henrettet i Rom i år 64.

  Eg drømte at eg stod i stova til Tønnes og Addie i Florida, sammen med guttane mine - me har jo planlagt tur til Tønnes sin 80-årsdag 1.desember. Og så sa eg til bror min: "Me er jo begge to klar over at dette er siste gong me ser kvarandre, kroppene våre minner oss om det stadig vekk. Takk for desse 80 åra me fekk ha sammen!" Då stod tårene i augo mine.

  Eg har levd mitt liv, og i det siste blitt minna om at kroppen er skrøpelig. Men eg kan enda bli brukt til noe, både på kjøkkenet sammen med mi omsorgsfulle kone Bjørg, og på bedehuset og i misjonsarbeidet som eg har vore knytta til siden eg tok til på NLMs misjonsskole Fjellhaug i 1953. Måtte Herren fortsatt velsigne mine dagar og år. Eg er takksam for livet eg har fått.