Amerikanaren me møtte

Det var ikkje store opplevelser og severdigheter me var på jakt etter desse tre vekene i USA, men å treffe slektningar og besøke amerikanarar som var bevisste om sin norske arv. Også andre amerikanarar traff me på, og alle gav oss det samme inntrykk av hjelpsomhet, gjestfrihet og sosial glede. Ukjente mennesker i bil som kjørte framom, vinka til oss. Kom dei gåande - noe som skjelden hendte, ropa dei "Hi!" til oss. Dei var nyskjerrige og spørrande på ein omtenksom og omsorgsfull måte. På dei store gjennomfartsveiene - slike som Norge med sin natur og veibyggingstempo berre kan drømma om - kjørte dei fort og fint. Men kom dei til eit veikryss på mindre veien, var dei svært forsiktige. Sjølv etter 45 timer på landeveiene såg me aldri ei bilulykke. Amerikaneren bruker ikkje kniv under middagsmåltidet, berre gaffel. Og det ser ikkje ut som om han kan drikke vatn uten isbiter i glasset. Kaffekopper såg me ikkje, kaffen og anna drikke vart servert i store krus som dei kalla "mug". Han klaga over dyre bensinpriser, $ 2,50 pr. gallon (4 liter), og vart litt forskrekka over dei norske prisane. Lite veit dei om andre land i verda, men det landet besteforeldra kom frå, hadde dei besøkt leire gonger. Og amerikansk uttale er jo ikkje heilt det samme som engelsk, bror min bodde nå nær byen Oswego [aswegå] og tremenningen Frederick hadde etternavnet Fosdal [fasdel]. Dei helsa på oss og kvarandre med ein liten klem, og klappinga under sang og tale tok ingen ende. Vår statskyrkjeordning uten misjonsavdeling og våre bedehus og sjølvstendige misjonsorganisasjoner og forkynnarar var det svært vanskelig å forklare slik at dei forstod det. Men dei var interesserte i korleis me hadde arbeidt på misjonsfeltene i Etiopia og Tanzania, og lurte på korleis Bjørg og eg hadde møtt kvarandre og stifta ein heim sammen. (Bildet er eit typisk foto frå ferda vår, her er me sammen med Bjørgs tremenning Jim Borrud og hans nederlandsk-ætta kone Gerda).