«Shabbat Shalom»

Vi kjørte rundt Gamlebyen, på utsiden av den 4 km lange muren fra 1541, fredag ettermiddag. Klokka nærma seg 16.00, da sabbatsaften tar til. Zionporten og Jaffaporten hadde vi lagt bak oss, sammen med byens kjente landemerke, det 45 meter høye Citadellet (tårnet tilhører festningen som Herodes den store oppførte i år 25 f.Kr.). Vi farer framom tusenårig historie i stein. Utenfor Nyporten, Damaskusporten og Herodesporten var der svært mange folk og biler. Politiet var på plass, også ein TV-reporter med sitt kamera – i tilfelle det skulle hende noe. Muslimene var nemlig nett ferdige med sin fredagsbønn, de startet kl. 12.00, og de kunne lett ha blitt opphissa til et sammenstøyt. Men alt så heldigvis fredelig ut. Vi kjørte videre, sabbatsroen så ut til å legge seg over gatene, trafikken hadde stilna. Vi kjørte videre forbi Løveporten og den igjenmurte Gyldne port til vi fant en parkeringsplass ved Møkkporten. 

Der hadde vi godt utsyn over hele Oljeberget til venstre for oss. Like etter vi var kommet innenfor muren bar det gjennom en kontroll av damevesker og jakker før vi ganske fort nådde den store plassen foran Vestmuren («Klagemuren»). Denne vestlige muren rundt tempelplassen imponerer med sine store steiner fra Herodes den stores tid, den er 48 m lang og 18 m høy. Siden 7.juni 1967 har jødene strømmet til denne Muren for å be, kvinnene til høgre og mennene til venstre. Familier kom med sabbatskledde barn, ortodokse jøder med sine spesielle hatter og svarte frakker, unge jenter og kvinner med sjal, og ungdommer ellers med sine obligatoriske kipaer på hodene. Vi kom ut på en forhøyning av plassen, der hadde vi god oversikt over den litt lågere delen nærmest Muren. Mennene fant fram sine «siddur» (bønnebøker) og begynte å be ved Muren, andre ordnet med stoler og lesepulter omkring på plassen. Hele tiden strømmet folket til. Ei gruppe soldater med geværet over skulderen, kom til et område på plassen som sikkert var reservert for dem. Offiseren hilset dem med et stort rop: «Shabbat Shalom!», og fikk den samme hilsenen tilbake. Så tok de armene om hverandres skulder mens de dansen i ring og sang. Det var ei jubelsang, med takk for den Gudgitte sabbaten de nå gikk inn i. Ansiktene strålte av glede. De unge kvinnene hadde også startet med ringdans og jubelsang. Og folk fortsatte å strømme til. Det begynte å mørkne og kjølig vind gjorde at vi tok på heimveien igjen. Vi hadde vært med på noe stort, en Gudgitt tradisjon som har bundet jødene sammen til sin Gud og til hverandre i tusener av år.