Under beleiring

Jødene kom heim etter 70 års fangenskap i Babel. Dette er særlig omtalt i bøkene Esra og Nehemja i Bibelen. De kom heim til Jerusalem i puljevis i årene 538-515 f.Kr. (da "det andre tempelet" ble reist), 458 f.Kr. (da fornyelsen av loven og Gudstenesten ble ordnet ved Esra), og i 444 f.Kr. (da Nehemja oppmuntret folket til å gjenreise murene kring Jerusalem). Arbeiderne  fikk da virkelig kjenne at de var under beleiring, de måtte nemlig vokte muren både dag og natt, og holde redskapet i eine handa mens de hadde våpenet i den andre (Neh. 4:16-23).

  Også i dag er det jødiske folk under beleiring i sitt eget land Israel. Me merka lite til det da me kom til flyplassen Ben Gurion utenfor storbyen Tel Aviv. Det var ingen visum eller kontroll, turbussen stod klar, og den kunnskapsrike og trivelige svensk-israelske guiden Stefan losa oss nordover til kibbutzen Mizra der gjestehuset og god middag stod klar. Slik fortsatte turen. Me såg ingen ting til steinkasting, stridighet og vrange soldater. Men me kunne ikkje anna enn legge merke til den store forskjell det var mellom bustadene til israelerne og palestina-araberne, og jødenes trang etter å skogkle landskapet. Vakttårn med soldater fortalte oss at landet var infiltrert av fiender. På Hermon-fjellet måtte me passe på å ikkje ta bilder som viste dei israelske observasjonspostene og dei syriske fjella bortenfor. Ikkje langt unna låg ein utkikksplass der me såg ut over Metulla og over til Libanon. Noen hadde planta eit svart IS-flagg ikkje langt unna. I Jerusalem var det politi og soldater over alt, også ved "stasjonene" på Via Dolorosa, og i kvite politibiler ved jødenes helligste plass, Vestmuren. Ein palestiner med arbeidspass til Israel, drap tre soldater ved ein kontrollpost ikkje langt frå det me skulle passere. Dette førte til ei spenning som hindra oss bl.a.. å besøke Sykar/Sikem, for "bussen vår har ikkje skuddsikre vindusglass" som guiden sa det. Gjennom Betlehem gjekk vegen delvis i tunnel og delvis med murer på begge sider, av samme grunn.

  "Me legg vind på å minnast dei som har kjempa for landet vårt" vart det sagt i samband med besøk på Holocust-museet Yad Vashem. Jødenes liv og død under siste verdskrigen var fryktelige opplevelser, levandegjorde for oss gjennom utallige foto og videoglimt. Eit anna krigsminne var rekkene med stridsvogner brukt i krigene 1948, 1967 og 1973, og ein mur der navnene på over 4950 falne soldater var innskrevet. På det kjente sykehuset Shaare Zedek i Jerusalem, der eg sjøl hadde fått påvist blærekreft i desember 2014, måtte dei ransake hver ambulanse som kom inn for å forsikre seg om at ingen hadde våpen. Operasjonssaler og lager av blod og medisiner lå to etasjer under bakkenivå. Særlige foranstaltninger var gjort med tanke på mulige gassangrep. Ennå er mykje unevnt:  Guiden kunne fortelle sjølopplevde og dramatiske krigshandlinger som ga både han sjøl og oss tårer i augo. Me vart sterkt rørt!

  Er kristne turistar så ferdige med "beleiringa" så snart me har komme heim att? Opplevelsene me hadde vil ikkje gå i glemmeboka med det første. Men det er ei Anna "beleiring" eg tenkjer på nå. Apostelen Paulus skriver om den i Efeserbrevet 6:11-13. "Ta Guds fulle rustning på slik at dere kan stå imot djevelens listige knep. For vår kamp er ikkje mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt." "Vær edru og våk", skriver apostelen Peter i det første brevet sitt, 5:8, "deres motstander djevelen går omkring som en brølende løve, for å finne noen å sluke. Stå ham imot, faste i troen!" Det ser ut til at beleiring alltid har fulgt Guds folk her i verden.