Hvorfor er ikke jeg katolikk?

Dag Øivind Østereng (47) er kjent som nykonvertert katolikk etter en tidligere tilknytning til Misjonssambandet og etter å ha vært prest i Den norske kirke i mange år. Boka hans, Fra Luther til Peter (2017), er en grundig forklaring på den pilegrimsreisen som førte han bort fra Ludvig Hopes kirkesyn, og gjennom mange års kamp mot Dnks biskoper. Han tok ingen nye steg på trosreisen videre før han ble overbevist om det Bibelen lærte.

  Espen Ottosen sier at han har "forståelse for deler av kritikken Østereng retter mot Hopes kirkesyn. Men jeg mener han legger for stor vekt på kirken som en synlig størrelse med en fasttømret struktur. Han stiller ikke et eneste kritisk spørsmål til dagens katolske kirke, og forsvarer både paven, helgenpåkallelsen og skjærsilden"(Utsyn 15/17).

  Østereng har mye godt å si om NLM og sin bestefar Øivind Andersen som ga ham den samme formaning Paulus hadde gitt sin medarbeider Timoteus: "Gi akt på deg selv og på læren." Han understreker at det allmenne prestedømme er benevnelsen på det kristne livet slik det leves i forhold til Gud og nesten. Utgangspunktet for kirken og hvordan den skal organiseres, derimot, grunner seg på Kristi utsendelse av apostlene og på deres lære og formaninger.

  Helhetsinntrykket av boken i Ottosens anmeldelse synes jeg er for negativt. Boken gir nemlig ikke bare "en interessant forklaring av og forsvar for Østerengs overgang" til katolsk tro. Den får også leseren til å tenke gjennom sitt eget ståsted i lys av Guds Ord: Hvorfor er ikke jeg selv blitt en katolikk? Jeg er utmeldt av Dnk, og innmeldt i "NLM-trossamfunn", mer på grunn av min lojalitet til NLM - etter 64 års virke i misjonsorganisasjonen - enn på grunn av den overbevisningen som Bibelen gir meg. Er kirkesyn og forsamlingstanke virkelig bare et adiaforon?