Shuva Israel - Esekiel 36-37

"Herren skal løfte et banner for folkene, samle de fordrevne av Israel og føre sammen de spredte av Juda fra de fire verdenshjørner" (Jes 11:12). Dette profetordet er grunnlaget for Shuva Israel (Israels omvending/tilbakeføring), en organisasjon leda av den amerikanske jøden Eliezer Braun som kom til Israel i 1983 med sin familie og har viet sitt liv og virke til å hjelpe tilbakevendte jøder med hus og mat og det de ellers måtte trenge til. Organisasjonen har innsett at Israels sanne venner er nettopp de evangeliske kristne, og ber dei om hjelp til å bygge opp landet. Vi hørte en svært inspirerende og delvis frustrert Eliezer i pinsemenigheten Salen i Flekkefjord søndags kveld, tolka av ei likeså taletrengt Anita Apelthun Sæle. Kvifor skal Israel bli hata av araberne og alle andre? Kvifor skal det vere så vanskelig for journalistene å fortelle sannheten om urolighetene i Midt-Østen? Gud vil gripe inn i denne uryddige situasjonen i dag, det ser vi spesielt fra Esekiel 36 og 37: Fienden har ropt til dere, sier Herren: "Ha-ha! De gamle haugene er blitt vår eiendom." Men, "folkeslagene skal kjenne at jeg er Herren, når jeg gjennom dere viser meg hellig for øynene på dem. Jeg henter dere --- samler dere. Dere skal få bo i det landet jeg ga fedrene deres. Dere skal være mitt folk og jeg skal være deres Gud!" Vår respons til dette er bare eitt ord: Amen!

26.okt: Snø og vinterdekk

Vel, vi visste at vinterten stod for døra - og så kom den altså med noen få cm med nysnø, temperaturen litt under null om natta, og skifte til vinterdekk. Det siste hadde vel ikkje vore nødvendig enda, men eit par planlagde turer til Gyland denne helga gjorde at vi fant det best å vere godt skodde - vi skal på bedehusbasar lørdag og i barnedåp søndag. Lørdagen vart ein strålande soldag, og siste dagen med sommertid, i denne omgangen.

"Tordenskjolds soldater" eller "Gideons 300"

Storsamling på bedehuset 27.01.2011, med middagsmåltid og andakt.

Vi hadde misjonsmøte på bedehuset i går kveld. Ove Sandvik talte evangelist (1 Joh 2:1-2) til ein fin venneflokk, det var misjonsinformasjon og ei stor misjonsgave. Så minna eg om at på siste søndagsmøte vart det sagt at Jesu ord om å gjere alle folkeslag til disipler, inkluderte også nordmennene. Nå hadde vi behov for noen til å hjelpe til med "storsamlinga" på bedehuset noen gonger i året, torsdag ettermiddag kl. 16.30-18.00, for å nå desse som ikkje kjem på vanligte møter. Men misjonsvennene er jo alt opptatt med foreninger, kjøkkenteneste, julemesser og møteveker - korleis kunne desse få bli bedt om å ta på seg meir? Vel, det var faktisk ein som var villig, velsignet vere han for det! Gud hadde ikkje bruk for ei hær på 32.000 soldater, men sa til hærføreren Gideon: "Med desse 300 menn vil eg berge dykk!" (Dom 7:7). Historien om "Tordenskjolds soldater" holder ikkje alltid, men det gjer "Gideons 300" - for Gud gjekk med, og går med. Måtte den samme Herren også styrke vårt pågangsmot og våre hender i dag, og vår tillit til han!

Ei "langhelg" med møter

Indremisjonen og Misjonssambandet har nå si felles møteveke fra torsdag til søndag, med Henning Persson (se foto) som taler. Han er fra Lyngdal, tømmermann og varm og personlig forkynner. Det er gode møter, med gode sangkrefter kvar kveld ("Ljos", Bente Brogeland, "Vokal" og Musikklaget), og bevertning. Henning preika om Marta og Maria og deira møte med Jesus: Marta var ei god misjonskvinne, men arbeidet og aktivitetene hindra henne fra nærheten til Jesus. Fredag talta han om det håp og den arven som venter på oss, ut fra 1.Pet.1. Han talte personlig og fra hjerte - og budskapet gjekk til hjerte også. Sjølv leda eg møtet fredag og hadde åpning ut frå Salme 68: 32 (Etiopia) og v.35 ("Gi Gud makt!"), og så las eg litt frå det lange brevet frå Ellen og Bent om deira arbeid i Øst-Etiopia. Bjørg stelte med maten og kaffen. Jo, me har mange aktiviteter innimellom - det vert sikkert ikkje mindre neste veke heller. Men gjennom dette får me tru at me også er redskaper for Gud og Guds rike.

Videre med evangeliet

Overskriften er tittelen på et 346-siders festskrift for misjonslederen Egil Grandhagen som fyller 65 år. Boka innleder med en meget oversiktelig og interessant  ”portrettskisse ved 65-årsjubileet”, skrevet av Hans Aage Gravaas. Her får vi lese både om Grandhagens innsats som generalsekretær i Misjonssambandet i 19 år, 1982-2001, og om hans personlige tanker og gjøremål. For øvrig er det 30 skribenter som har større eller mindre innlegg i boka, og ca. 330 navn er oppført i tabula gratulatoria. Vi finner missiologiske artikler med historisk og bibelteologisk innhold. Forfatterne kjenner sitt stoff og skriver fagartikler for de spesielt interesserte. Men innimellom finner vi analyser av bibelske tekster som går rett til hjerte, bl.a. om Timoteus, om nattverden, og om å nå samfunnet vårt i dag med evangeliet. Jeg har lest gjennom boka. Den vil ikke bli noen folkelesning, men den gir oss et godt innblikk i mangfoldet i misjonsarbeidet.

Døyperen Johannes som forbilde på ein "sambanditt".

Ja, dette meinte Lars Gaute Jøssang, formann i Misjonssambandets hovedstyre, i sitt profilforedrag på Øye bedehus 6.oktober. Oppdratt i bibelordet, kalla av Gud til i ydmykhet og frimodighet å nå menneskene med budskapet om synd og nåde, leda av Ånden og ikkje av dagens materialisme. Er vi tru mot dette kallet til å nå dei unådde i dagens situasjon, slik våre misjonsfedre ("sambandittane", "kinesarane") gjorde det i 1891? Jøssang kom i sin timelange tale inn på foreningene, emissærane, forsamlingsbygging, skulearbeidet, det allmenne prestedøme og tilhøva til Den norske kirke. "Kven er vi og kva vil vi?" var emnet for foredraget, og dei nesten 30 som var samla på Øye, fekk grei orientering om NLM. Etter kaffen kom det fram i samtalen at noen satt igjen med saker dei var spesielt opptatte av: Korleis formidla til dei unge i dag at dei bør gå aktivt inn i NLM? (Kjell Svindland). Korleis ordner vi oss med systematisk bibelundervisning og bevisstgjering av å tilhøyre ein menighet? (Tobias Salmelid). Savnet av åndelig leder/eldste i vår forsamling, ikkje berre styreleder, vart også påpeika (Aslaug Barøy?). Ellers vart det gitt uttrykk for takksemd over den bibelske forkynninga, vennesamfunnet og tenesta som vi får stå i gjennom Misjonssambandet.

"Eg veit kvar eg går hen, men har ikkje lyst til å dra dit ennå"

For fire år siden vart Grete Kristiansen angrepen av kreft, i forrige veke måtte ho gje opp livet, 45 år gammel, og forlate mann og tre barn. Gravferda var i dag. Den store kyrkja i Flekkefjord var fullsatt, også på galleriet. Grete var ein god kristen, livsglad (sjå overskrifta), "hypersosial", korsanger, hjelpepleier, hjertemenneske. Både faren Olaf Thormodsæter og ei venninne bar fram lyse og gripande minner. Det vart lest frå Forkynneren 3:1-4: "Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen:  en tid til å føde, en tid til å dø -- en tid for å sørge, en tid for å danse. Alt skapte han vakkert, hver ting har sin tid. -- Gud har gjort det slik for at mennesket skal ha ærefrykt for ham." Pastor Madsen i Metodistkirken talte over fortellingen om då Jesus stilte stormen på Genneseretsjøen, etter å ha sovet i båten, Mark 4:35ff. I livets stormvær er Jesus med, selv om han ikkje alltid truer stormer og bølger. Vi kan stole på han også når vi ikkje ser hans undergjerninger eller forstår det som hender med oss. Også då er vi i Guds hand. Det visste Grete, og fekk sovna inn i tillit til sin frelsar. Vi er under samme vilkår som ho var i, korleis ville vi kunne greie å møte kvardagens vansker og den sjukdommen - eller ulykken - som vi ein gong skal døy av, om vi ikkje hadde tillit til Jesus?

På Elieser-møte i Flekkefjord

Korleder Olaf Thormodsæter med skinnvest, kaptein Harald Thorsen i kvit skjorte, husmora lengst til høgre.

Regnet pøste ned då me kjørte til brygga i byen der Betelskipet Elieser 6 låg og venta på oss, Bedehusets musikklag skulle nemlig synga på kveldsmøtet ombord. Det vart ei fin oppleving: Mannskapet med kaptein Harald Thorsen tok vel imot oss med velkomstsang, og det store møterommet fyltest til siste plass. Etter at Oddvar og Jostein hadde delt noen Gudsord med oss, overtok husmora leidinga av møtet. På ein varm og personlig måte vart me tatt med på mannskapets opplevingar og nød for dei ufrelste langst kysten av det lange landet vårt. Musikklaget sang, me fekk kaffe og mat alle sammen, og så vart det ei utlodning til støtte for drifta av skipet. Alt i 1903 satte Den indre Sjømannsmisjonen i gang med det første betelskipet som drog frå havn til havn for å nå fiskarane når dei kom i land. Me fekk ein svært god og velsigna møtekveld om bord, 3.oktober.