5775, Predikantringen, misjonsmøte og grå stær

Israel har blåst i bukkehornet - shofar - i dag og feira nyttårsdagen 5775, ein stor festdag, og noen alvorlige dager  - tashlich og teshuvah - fram til den Store Forsoningsdagen 4/10 - Yom Kippur. Det mange grunner til å huske på dagene framover, ikkje minst for oss som planlegg ein tur til Jerusalem i løpet av året.

16.feb. var eg vert for Predikantforeningen her på Bedehuset. På fotoet ser me Tove Egeland (Pinsekirken), Ove Nybø (Frikirken), Frode Fjeldbraaten og John Olav Dankel (prester i DNK) og Gunnar Andersen (Salen). Fleire andre var med uten å vises på fotoet. Eg synest det er vanskelig å "representera" Bedehuset, siden eg ikkje er formelt tilknytta ledelsen der - me har jo ikkje noen "åndelig leder for heile bedehusforsamlinga", bare styreledere for kvar av dei tre organisasjonene. Eg er svært lite tilfreds med denne situasjonen.

Mandag 22.sept var 40 av oss samla på Ersdaltun om ettermiddagen til mimresamling, lysbilder,  og mykje god mat. Me hadde nemlig vore sammen i ein fin tre dagers busstur til Telemark i sommer! Om kvelden var det foreningskveld både for mennene og misjonskvinnene. Tirsdag brukte me mykje av dagen til gravferd for ei av desse eldre misjonskvinnene, Bertha Sandsmark (92), med minnemøte på Bakke bedehus (Sira) etterpå. Og om kvelden hadde me det tradisjonelle misjonsmøte der 25-30 møtte opp for å høyra Kjell Trodahl forkynne Guds ord, og lytte til fin sang av Kjell, Gunhild (Trodahl) og Solveig Lindefjell.

No syng det i mitt hjarta, For Kristus er mitt liv.
All hugverk, nød og smerta Han or mitt hjarta driv.
Det lyser som ein sommar, Som fager blomekrans;
Det gildaste på jorda, der er å vera hans.

Onsdag og torsdag var eg helst opptatt av meg sjølv: Bjørg var med meg til Øyeklinikken i Stavanger for at eg skulle få operert bort grå stær, og kontroll av operasjonen her i Flekkefjord dagen etter. Alt bra så langt, men det vil gå 3-4 veker før den nye linsa har fått justert seg slik at eg kan få nye briller.
Og så har me stor "Bedehusbasar" fredag, lørdag og søndag.

Syng for Herren! Forkynn hans frelse.

"Syng for Herren, syng en ny sang. Syng for Herren, all jorden! Syng for Herren, velsign hans navn. Forkynn hans frelse fra dag til dag. Fortell blant folkeslag om hans herlighet, blant alle folkeslag om hans under!" (Salme 96:1-3). Salmisten oppfordrer forsamlingen - menigheten, misjonsforsamlingen - til å lovprise Herren. Denne forsamlingen - møtelyden - er i NT ofte kalt "Guds byggverk" (ikke oikos, men oikodomè), en byggeplass, en oppbygging, ikke et ferdig hus. Det som skal gjøres her, skal være til oppbyggelse, om det er ved ei salme, en lærdom, åpenbaring, tungetale og tydning (1 Kor 14:26)
Tre greske ord brukes om sangen: psalmos (salme fra GT), hymnos (hymne, lovsang) og odè (åndelige viser) (Ef 5:19 og Kol 3:16. I forsamlinga skal de synge til Gud av et takknemmelig hjerte. Men først og fremst skal det være forkynnelse av Kristi ord, undervisning og rettleiing (trøst og formaning).

"Forkynn. Fortell" stod det i Salme 96, da må misjonen være med. Jeg har nettopp lest boka "Alene i krig og fred" av misjonærdatter Else Lien Krogedal, ei gripende bok om hennes foreldre. I Utsyn hadde hun et stykke om den misjonsheimen hun fikk bo i, mens foreldrene var i Tanzania. Kona - Elses tante - var nettopp blitt enke: "Det var da jeg fikk øynene opp for hva det var å være en misjonvenn. Jeg flyttet fra en "misjonærheim" til en "misjonsheim" der kallet var like glødende som i min egen heim. - Jeg er ensom nå, forteller hun, min tante. - Du burde kjøpe deg en ny reiseradio som kan ta inn nærradioen, sier jeg, siden du ikke kan komme deg ut på møter og foreninger. - Ja, vi snakket om det før han døde, men alltid når det gjaldt slike ting, nyanskaffelser og slikt, så var det dette: "Kan vi det da, vi er jo misjonsfolk?".
Den gamle Kurer reiseradioen holdt hennes tid ut! Nå er hun hjemme hos Jesus. Ordene satte seg fast i meg: "Kan vi det da, vi er jo misjonsfolk!" Kan vi det? Er vi misjonsfolk?" (Litt av min andakt på Bedehuset søndag kveld 21.09.2014)

Siste stopp Jerusalem

Dette er navnet på en ny bok av Chris Mitchell (Lunde Forlag 2014), en øyenvitneskildring fra Midtøsten: Egypt, Tyrkia, Iran, Syria, Gaza og Israel. Vi er i krigssoner med all sin gru, og i hendelser som muslimer beskrev som "et forspill til ankomsten av den sagnomsuste tolvte imamen, Mahdi, den messianske skikkelsen som skal slå ned alle ikke-muslimer i de siste dagene." "Det er ikke mulig å få fredsavtaler med muslimer fordi etter deres syn vil det alltid være krig i verden inntil alle land er lagt inn under Allahs shariastyret. Muslimer har imidlertid lov til å inngå fred med fienden så lenge de er svake i et land, men de - muslimene - er pliktige til å kjempe når de blir sterkere igjen. I endetidskrigen skal jødene ryddes av veien, alle
land skal legges under Allah gjennom kalifatet."

Jødene har ikke alltid gjort det rette, men de har alltid vært Guds folk, 1 Krøn 17:21. "For å være realist i Israel, må du tro på mirakler" (David Ben Gurion)."Hvis Hamas legger ned våpenene, vil det bli fred. Hvis Israel legger ned våpenene, vil de bli drept." Da det store muslinske osmanniske riket ble oppløst etter 1.verdenskrig, gikk stormaktene Storbritannia, Italia, Frankrige og Japan sammen i San Remo og delte opp dette store området i stater, den 25.april 1920, og da fikk jødene et hjemland i Palestina, muslimene fikk også sine arabiske statet. - Martin Fletcher, veterankorrespondent i NBC, skriver det slik i boka "Walking Israel: A Personal Search for the Soul of a Nation":

"Så sier Herren Gud: Se, jeg vil selv lete etter sauene mine og ta meg av dem. Som en gjeter tar seg av sauene sine og er med dem den dagen de blir spredt, slik vil jeg ta meg av sauene mine og berge dem fra alle stedene de kom til da de ble spredt, på den mørke og skytunge dagen. Jeg vil føre dem ut fra folkene, samle dem fra landene og føre dem inn i deres eget land.Så skal jeg gjete dem på fjellene i Israel, i dalene og overalt hvor de bor i landet." (Profeten Esekiel 34:11-13, ca.580 f. Kr.)

Sjelden søndagstur til Hovknuten

Bjørg såg annonsen i Agder: "Sikkert noe for deg, Tobias!". Det var ein tur på søndag med FOT (Flekkefjord Turistforening) til Brudle mellom Josdal og Salmeli. Sammen med vel 20 andre drog eg altså på tur kl. 9 søndags morgen, satte minibussen der asfalten slutter ved Josdalsstølene og begynte på den bratte oppstigninga gjennom Rabnestølbrotet. Lederen vår, den kjente friluftsmannen Johan Sunde (76) fekk hjerteproblemer og måtte kjørast tilbake, men sjåfør Frank Øysæd (60)  tok over på ein god måte.

Etterpå drog me videre til Brudle (ca. 750 moh) , og til slutt til Hovknuten (920 moh). Vêret kunne ikkje vore finere, skyfri himmel, litt vind på høgdene, forholdsvis tørt på stien. Men det vart ein anstrengande tur, med pauser brukte me 6 timer før me kom tilbake til minibussen og bilane.

Alle var einige om at me hadde hatt ein fin heildagstur, og heime venta Bjørg  kl. 18.00 med fårikål til meg før ho drog til møtet på Bedehuset der ho og Solveig skulle synge. Eg var for trøtt til å gå ut den kvelden.

- NLM er i realiteten blitt eit kyrkjesamfunn

I Utsyn 15/2014 står det at NLMs Rådsmøte i oktober skal m.a. «drøfte spørsmålet om Misjonssambandet skal opprette et trossamfunn». Eg forstår godt at det tener arbeidet i organisasjonen å dele opp verksemda i ulike sektorar under Hovedstyret, t.d. heimearbeidet, utearbeidet, skoler og media. Å opprette eit trussamfunn som eigen sektor innan organisasjonen, gir derimot svært lita meining, og ingen praktisk betydning. Om NLMs Generalforsamling 2015 vedtok å la organisasjonen bli registrert som eit trussamfunn – som det i røynda alt er – så hadde det vore både rett og naturleg.

I siste nummer av Innsyn har Arne Redse, professor i misjonsvitenskap ved Fjellhaug (FiH), eit kort og godt historisk tilbakeblikk på «Gudsteneste- og tenesteordningar i NLM». Eg vil fullt ut slutte meg til det han skriv om kyrkjeordningstankar frå arbeidet ute – overførde på arbeidet heime: «NLM er i realiteten blitt eit kyrkjesamfunn. Ein av sektorane til NLM er å vere ein fellesorganisasjon for eit stadig aukande tal forsamlingar, menigheter eller kyrkjelydar. Altså fungerer NLM i praksis som eit kyrkjesamfunn. Fordi NLM allereie er blitt eit kyrkjesamfunn, er det ei utfordring å spørje kva historia om Kinamisjonen og NLMs kyrkjeforfatningar og kyrkjerett på misjonsfelta i samarbeidskyrkjene kan ha å lære til NLM i heimearbeidet når ein også her bør tenkje meir heilskapleg som kyrkjesamfunn. Hovedstyrets dokument Sammen i tjeneste (2012/13) har avklara ein del, men ignorert det historia har å lære oss t.d. om diakonteneste og kyrkjetukt. La oss ta erfaring frå fortida med oss inn i framtida.» (Dette stykket mitt stod i Dagen 9/9-14)