Julen 2016 - med "10-års-bok"

Julefeiringa vart i Kviteseid, i det nye huset til Kristen og Elin, sammen med heile familien. Me var i kyrkja juledag og på julefest tredjedag,  Godt lag, god julemat, ikkje så verst julevær heller. Gaver fylte opp all plass under juletgreet, som vanlig. Bøker vart det mest av til oss, det var helst det me ( i alle fall eg) ønska også. Det betyr mye for meg å ha ei bok å lese i, det gir nye tanker og krydrer kvardagen.  Ellers har me jo alt me trenger til. Julebudskapet om Guds tiltak for vår frelse, skal me ta med oss også inn i det nye året. På fotoet her ser me Bjørg litt overraska og med glede studerer den boka ho fekk, ei minnebok om at me snart har vore gift i 10 år. Det er vertsfolka våre som sitter til venstre på bildet.

Alt har sin tid ...

  Andakt i Agder fredag 30/12-16

Tobias Salmelid

Misjonssambandet, Flekkefjord Bedehus

Alt har sin tid ... 

En av gudene til de gamle romerne var Janus (foto fra Vatikan museet), han hadde to ansikter og så både framover og bakover. Måneden januar er oppkalt etter ham. Ved et årsskifte stopper vi gjerne opp litt og ser både på nye muligheter og gamle opplevelser. Noe har vi vel lært av våre feiltrinn og uvaner, nå skal det legges bedre planer for liv og virke. En gammel fortelling (Jesu liknelse i Luk. 13) kommer i tankene våre. Det var gartneren som stod med det ufruktbare fikentreet og ba eieren om å spare det ett år til, etter godt stell og gjødsling ville det kanskje enda være håp om frukter.

  "Alt har sin tid, ... en tid for å fødes, en tid for å dø", sier den vise (Forkynneren 3) Når vi nå har tilbakelagt enda ett år av vår livsreise, er spørsmålet uunngåelig: Hvor langt er jeg kommet nå? Har jeg fått gjort det jeg skulle slik at jeg er ferdig med reisen? Her gjelder det ikke politikk og statsbudsjett for kommende år, heller ikke hvor godt ettermælet blir. Vi husker Peer Gynt som skrellet en løk, et bilde på han eget liv, og fant bare "en ustyrtelig mengde lag. Kommer ikke kjernen snart for en dag? Nei-gud om den gjør! Til det innerste indre er det samme lag, bare mindre og mindre ..." Men i denne håpløse situasjonen får vi høre om Solveig som likevel er glad i ham på tross av hans ufordragelige liv, og berger ham.
  Apostelen Peter skriver i sitt første brev om et levende håp som vi har, vi som har kommet til tro på Gud som "kjøpte oss fri fra det tomme livet, med Kristi dyrebare blod", og "reiste Kristus opp fra de døde." Dette er ikke gammeldagse og overtroiske religiøse mennesketanker, men det budskapet vi kan ha tillit til også i det nye året. Salmediktere satte sitt håp til dette gudsordet for 3000 år siden, også i vonde tider da Gud syntes å ha glemt dem. Våre fedre levde og døde i tillit til det samme gudsordet. Vår Herre og Frelser Jesus Kristus har lovet å være vår ledsager også inn i dagene som kommer, også om de blir våre siste.

Eta risgrøt i tillit til Herren

Rar overskrift? Nei, ikkje nå ved juletid. IMF og NLM sine misjonsmøter (tirsdagene) måtte jo avsluttast med risgrøt. Bildet her viser Solfrid som øser opp grøten på Bedehuset 13.desember, fotograf: Ove Sandvik. Det er ein gammel rett, og slett ikkje berre for "nissen som sitter på låven". Lørdag 10.desember var litt spesiell, då åt me lørdagsgrøten sammen med Kristen, Elin, Andreas og Hildegunn heime hos oss før me drog til stor festkveld på Fotland bedehus for å feire Margunns 50-årsdag og hennes og Geir Tores sølvbryllup (se foto, Margunns mormor til høgre)). Me var 40 i alt, indjera og wott, og gode kaker og mykje meir. Eg fekk anledning til å fortelje om då Margunn kom med på familiebildet vårt under Bjarnes bryllup, 3 år før deira eige bryllup. Og så minna eg om Geir Tores helsing under ein bønnemøte i Nairobi nyttår for ti år siden, januar 2007, frå Salme 31:15-16, "jeg setter min lit til deg, Herre, jeg sier: du er min Gud. Mine tider er i din hånd!" Ordet og løftet gjelder også i dag!

Johannes Gyland (1932-2016)

Han var ein av Indremisjonens åndelige høvdinger i Gyland; den mangeårige kreften knekte han til sist. Fredag 30/10/2009 hadde me gleden av å ha han og Jenny til kveldsmat  hos oss, sammen med forkynnarane Ole Abel Sveen og Johnn Hardang. Eg leda nattverdmøte på Gyland bedehus 27.oktober i år, då kom dei med han i rullestol, og han hadde eit svært gildt vitnemål om at han var ferdig og lengta til å "flytte heim".
  Han hadde planlagt gravferda si godt, sangene (Han tek ikkje glansen av livet. Løftene kan ikkje svikte. Jeg går til himlen, der er mitt hjem, der er ei synd eller smerte) og kven som skulle forrette (Kjell Hauan) og synge (Anne Lise Myre Nilsen og Olaf Thormodsæther). Han konkluderte til slutt med å seie: "Dette trur eg skal bli ei fin gravferd, det er nesten som eg skulle ønska å vera med sjølv."
  Torsdag 24.november var den svenske sangeren Lennard Larsen på besøk hos han, då bad Johannes om at han måtte synge denne sangen på møtet om kvelden, som ei siste helsing til møtelyden: "Det enda som bär, når allting annet vacklar, det er Guds nåd og Guds barmhärtighet. All jordisk berømmelse och glans den slocknar, när sist jag står hos Gud i herlighet." Dagen etter, fredag 25/11, sovna han fredfullt inn i stova heime på Gyland. Me lyser fred over hans gode minne, og takker Gud for det han fekk vera for mange.