Misjonssambandets menighetsteologi

Overskriften kan se ut som en umulig kombinasjon:  Har det lekmannsstyrte NLM noe menighetsteologi? Øyvind Åsland, gen.sekr. i NLM bruker dette uttrykket positivt i Dagen 27/1, om en menighetsteologi "som er bibelsk og fanger opp dagens virkelighet". Han er enig med Fjellhaug-læreren Kenneth Ellefsen om at det er viktig å arbeide med dette i NLM i tiden framover.  DnK er nemlig i forandring, og lekmannsbevegelsen har alltid stått i et forhold til denne, "i, men ikke under kirken" var det gamle Hope-ordet i denne sammenhengen. Forandringen i kirke og bedehus har Einar Krogedal, Dagen 31/1, ikke fått med seg og skriver svært negativt om en kirkelig vind som blåser over bedehuslandet.  Som mange andre i NLM er han redd for "kirkelige" ord som prest, liturgi og kirke.  Han ser ikke hvordan Paulus taler om menigheten, bare det Hope en gang har sagt, i en helt annen kirkelig sammenheng i landet vårt. - Men "forkynnelse og kirkerett er ikke motsetninger", sier Ellefsen i et svært leseverdig stykke i Dagen 1/2, og vil bort fra det pragmatiske kirkesynet som har preget NLM. NLM har vært nøye med å etablere gode kirker på misjonsfeltene, men har ikke tatt det så nøye med å ordne opp her heime. Å etablere seg som en kirke ville være mye bedre for de mange NLM-forsamlingene, både de store og de små. "Kirkeretten gjør ikke noe annet enn å organisere menighetens liv rundt nådens Ord." Kirkeordninger virker styrende på menighetsbygging.

Utmeldt!

Nå har vi, som så mange andre etter Kirkemøtets vedtak 30/1/2017 om "likekjønnet ekteskap" , meldt oss ut av Den norske folkekirke. Med denne utmeldinga kommer vi likevel ikke til å bli stående utenfor ethvert menighetsfellesskap. I alle år har vi nemlig vært aktive medlemmer i den lokale Misjonssambands-forsamlinga (misjonslaget) i Flekkefjord bedehus. Der har vi vår lokale tilhørighet og menighet. Misjonssambandet har også opprettet et "NLM-trossamfunn". Selv om den praktiske betydningen av denne er liten for oss, har vi nå meldt oss inn der. På bedehuset ønsker vi å stå sammen om Guds ord og være til hjelp for hverandre.

Skapelsen - i løpet av ei kort uke, eller en lang evolusjon?

Denne saken har opptatt meg i det siste, og derfor har jeg nå lest gjennom den nyeste boken om dette emnet: Davidsen og Søvik: "Evolusjon eller kristen tro? - Ja takk, begge deler!" Ikke alt er like klart og troverdig i boken, men forfatternes ståsted er likevel ikke langt fra mitt eget. På side 168 er det sagt på denne måten: "Adam og Eva er historiske personer som Gud gir et kall til å bli kjent med ham og til å ta hånd om skaperverket. Disse menneskene kan derfor kalles Homo divinus (etter den engelske teologen John Stott), utvalte representanter for menneskeslekten. - Vårt håp med denne boken er ikke at vi har funnet de endelige svar på hvordan kristendommen skal forstås i forhold til evolusjonen, men vi ønsker å vise at det er ingen motsetning mellom kristen tro og evolusjon (side 201). Vi tror på Gud som skapte himmelen og jorden, og på Jesus som verdens frelser. Vi tror at Gud skapte et fininnstilt univers med potensial for utvikling av liv, en selvstendig verden med en biologisk utvikling. Der er mennesket kalt til å vise kjærlighet og empati, utvikle selvstendighet, forvalte og utforske skaperverket til Guds ære og skaperverkets beste. - Til sist har Gud sendt Jesus Kristus som ved sitt liv, sin død og oppstandelse er hans gave til oss: Han regner oss som rettferdige når vi ber Gud om tilgivelse og får del i Jesu liv. I fremtiden får vi også del i det evige liv, når vi reises opp fra de døde ..."

Martin Luther og Wesleys paktgudstjeneste

Mellom dei ti bøkene vi fekk til jul var også Magerøys bok om Martin Luther - vi går jo inn i 500 års jubileet for Luthers 95 teser på kyrkjedøra i Wittenberg 31/10/1517. Boka er bra, og det kjennest både godt og nødvendig å fornya kunnskapen vår om hovedsaka i Luthers kamp for Skriften, Nåden og Trua. Han oversatte Det nye testamentet i 1520 og skreiv eit solid forord til skriftene der, bl.a. Romerbrevet. Dette forordet hørte presten John Wesley opplest i ei kyrkje i London i 1738, og fekk "en visshet om at Jesus hadde tatt bort mine synder og frelst meg fra syndens og dødens lov." Dette ble starten på vekkelsesbevegelsen som førte til at Metodistkirken ble oppretta.
  Vi overvar "paktgudstenesten" i Flekkefjord Metodistkirke nyttårsdagen, ei spesiell halvannen times helliggjørelsesgudsteneste der Sten Sørensen var forkynner ("om fornyelse") og ungdomspastor Einar Christian Drange leder. Han hadde på seg prestekjole, det brukte aldri pastor Jan Robert Madsen. Drange hadde også ein stola kring halsen, dekorert med korset og flammen. Ritualet ellers skreiv seg frå Wesley i 1755/1780, og var sjølvransakande og alvorsfylt, avsluttet med nattverd. Ein god start på eit nytt år!

Nyttårsandakt Ersdaltun 31.12.2016

Tankane våre er spredde nå, med god mat og gode venner, med spøk og alvor. Skal me så forsøke å samle dei litt? Me er ferdige med eit år etter vår måte å telle årene på, ein ny dag og eit nytt år ligg framfor oss. Det er klart at tankene går tilbake på hendingar i året som har gått. Av og til blir det eit virrvar av inntrykk og minner – det vil gjenspeila seg i denne andakten, slik at det nærmast vert eit kåseri. Men ønsket mitt er at dette likevel kunne bli til oppbyggelse for deg.

   Me har ein bordkalender heime, der står det på 31.des: «Nytt år! Nye muligheter. Gå oppreist videre. Det er eit privilegium å få begynne forfra.» Er det alt? At du kan få legge av noen uvaner og starte opp med gode vaner og forsetter og forbedring 1.januar? At du er gartneren som ber Herren spare treet eitt år til slik at det kan bera frukt neste år?

   Eg vil fokusera på noe anna, nemlig at me nett har feira jul. Og då tenkjer eg ikkje på julekort med jesusbarnet, og glitter og stas og fine gaver. Nei, nå vil me heller understreke julebudskapet om at Gud har sendt oss sin gave, han har tatt seg av vår sak.

   Ei fortelling skal eg ta med. Det var den kjente svenske forfatteren Per Lagerkvist som sa det slik til maleren Jakob Weidemann i ein samtale i Roma, der dei var sammen: «Eg skul,le gjerne ha sett ansiktet på mannen og møtt han som skreiv denne forteljinga om Jesu fødsel. Det er det tettaste, det knappeste og det vakreste som noen gong er skrive.» Og så la han til: «Tenk om det er sant!» - Men det er jo nettopp det det er! Lukas var ikkje bare lege, men også historiker, han hadde granska alle kjeldene til denne hendinga han forteller om. Hørt på vitnene, både Jesu mor og andre. «Det skjedde slik», i den latinske bibelen heioter det «Factum est». - Det eg gjorde galt, det eg ikkje fekk gjort sjølv om eg visste at Gud ville ha meg til det, det gjorde Gud sjølv i Jesus. Me kunne ikkje nå opp til Gud, så kom han sjølv ned til oss!

   Ein utlending sa det slik: «Det er merkelig med julefeiringen i Norge. Den starter i det små eit par måneder før, juleting kjem i butikkhyllene og glitter viser seg, heile adventstida bygger seg opp mot julefeiringa. Og så, plutselig, er julen over, romjula blir brukt til andre ting.»

   Er julen over? Ja rammen er borte, men ikkje bildet. Kva med budskapet? Det er i alle fall ikkje over. Me skal bygge videre og gjere våre gjerninger fortsatt, i full visshet om at julebudskapet har fortsatt gyldighet i våre dagsverk, om dei er store eller små. Simeon i templet sa det slik: «Herre, nå lar du din tenar fare herfra i fred, slik du har lova, for mine augo har sett din frelse som du har gjort i stand, eit lys til åpenbaring for hedningene, og ditt folk Israel til ære ...»

   Avisen har sine dødsannonser. Ein av desse kom ikkje med i siste Agder, det var misjonær Jon Jøssang som døde fredags formiddag, 90 år blei han. Boka hans heiter "En stund på jorden". Me veit ikkje om me går inn i vår siste stund, vårt siste år, eller siste dag. Men eitt veit me: Vår sak er i orden med Gud, han har sjølv gjort det som var umulig for oss, ved å komme her som vår syndebærer, stedfortreder og sonoffer. Dette gjelder også i året som litt framføre oss!