Bøker: Stoner og Luthers Katharina

Det var ein fryd for meg å gå i gang med julens gavebøker, innimellom den mindre gledelige sjukehusturen til Oslo, og venting på ny innkalling til ein nødvendig øyelokk-operasjonen der.

To svært forskjellige biografiske romaner har eg nett lest: John Williams mest kjente bok "Stoner" (1965, norsk 2015) og Jody Hedlund: "Luther og Katharina" (2015, norsk 2017).

    Hedlunds bok er svært dramatisk, den omhandler tida frå nonnenes flukt frå klosteret til bryllupsfesten for Luther og Katharina 1525. Tyskland er i opprør, der bønder, fyrster, pavens folk og Luthers venner kjemper mot kvarandre med blodige våpen og nytrykte skriv. Praktisk teologi mangler ikkje i boka. Midt i all uroen står Luthers og Katharinas kjærleik og motvilje til kvarandre, og forfatterens evne til overdramatisering av forholdet deira. Boka er både lærerik og interessant.

   "Stoner" forteller om professor William Stoner sitt dystre liv på ein slik måte at "det kryper under huden på deg og får deg til å betrakte deg selv og ditt eget liv", for å sitere ein bokanmelder. Stoner møter engelsk litteratur, eit vanskelig ekteskap, ein umulig forelskelse og akademiske konflikter, men merkelig nok ingen ting om religiøsitet eller gudstru. Få husker han etter hans død, men boka vert ikkje gløymt i verdens litteraturhistorie.

Til ende året haster, Min Gud, har jeg det brukt?

Ute bråkte det av fyrverkeri som kasta sine stjerneskudd mot skyene. Inne hos Nelly sat me fire personer og fekk god kveldsmat og snakka om året som ebba ut. Då var det vertinna vår fant fram si gamle salmebok, som ho hadde fått til konfirmasjonen, og las denne salmen av Jacob Johan Lund. Ho brukte å lese den kvar nyttårskveld, fortalde ho:

Til ende året haster, Min Gud, har jeg det brukt?
Har jeg forsaket laster, Og aktet nådens tukt?
Er jeg som fram har vandret, i tidens skolegang,
I sjelens grunn forandret, og går en himmelgang?

Har kors og motgang bøyet Meg etter Herrens sinn?
Ble jeg i Gud fornøyet, Hans vilje også min?
Går jeg kun hvor han kaller. og vokser jeg hver steg
I visdom som i alder, og bærer himlens preg?

O Gud, hvem er jeg arme, at du meg hjalp til nu?
I nåde deg forbarme, kom ei min synd i hu!
Tilgi de spilte tider, i mine svunne år,
Og hjelp at fram jeg skrider det år som forestår.

I dag skriver me 1.januar 2018, og me tok til med ei ny andaktsbok ved frokostbordet, av H. E. Wisløff. Ordet og løftet til oss var klart: "Dere skal få kraft" (Apgj. 1:8). Det var Jesu eget ord til sine disipler i ei svært vanskelig tid, då han sjøl skulle forlate dei. Og dei fekk kraft! Så er det også hans ord til oss i det nye året, i ei tid då eg snart skal til Rikshospitalet for kreftoperasjon, og ei tid med spenning og mulig forandring når det gjelder "bedehusforsamlinga" vår. De skal få kraft!

Hvorfor er ikke jeg katolikk?

Dag Øivind Østereng (47) er kjent som nykonvertert katolikk etter en tidligere tilknytning til Misjonssambandet og etter å ha vært prest i Den norske kirke i mange år. Boka hans, Fra Luther til Peter (2017), er en grundig forklaring på den pilegrimsreisen som førte han bort fra Ludvig Hopes kirkesyn, og gjennom mange års kamp mot Dnks biskoper. Han tok ingen nye steg på trosreisen videre før han ble overbevist om det Bibelen lærte.

  Espen Ottosen sier at han har "forståelse for deler av kritikken Østereng retter mot Hopes kirkesyn. Men jeg mener han legger for stor vekt på kirken som en synlig størrelse med en fasttømret struktur. Han stiller ikke et eneste kritisk spørsmål til dagens katolske kirke, og forsvarer både paven, helgenpåkallelsen og skjærsilden"(Utsyn 15/17).

  Østereng har mye godt å si om NLM og sin bestefar Øivind Andersen som ga ham den samme formaning Paulus hadde gitt sin medarbeider Timoteus: "Gi akt på deg selv og på læren." Han understreker at det allmenne prestedømme er benevnelsen på det kristne livet slik det leves i forhold til Gud og nesten. Utgangspunktet for kirken og hvordan den skal organiseres, derimot, grunner seg på Kristi utsendelse av apostlene og på deres lære og formaninger.

  Helhetsinntrykket av boken i Ottosens anmeldelse synes jeg er for negativt. Boken gir nemlig ikke bare "en interessant forklaring av og forsvar for Østerengs overgang" til katolsk tro. Den får også leseren til å tenke gjennom sitt eget ståsted i lys av Guds Ord: Hvorfor er ikke jeg selv blitt en katolikk? Jeg er utmeldt av Dnk, og innmeldt i "NLM-trossamfunn", mer på grunn av min lojalitet til NLM - etter 64 års virke i misjonsorganisasjonen - enn på grunn av den overbevisningen som Bibelen gir meg. Er kirkesyn og forsamlingstanke virkelig bare et adiaforon?