Staten Israel 70 år!

Torsdag 19.april 2018 feirer jødene sin nasjonaldag - Yom Haatzma'ut, på deres kalender 5. iyar 5778. Da vil også 70 årsdagen for gjenopprettelsen av staten Israel bli markert. Den startet med uavhengighetskrigen 1948/49 med David Ben Gurion som statsminister. "Jeg vil plante dem i deres land, og de skal aldri mer bli rykket opp av sitt land, det som jeg har gitt dem, sier Herren, din Gud" (Amos 9:15). Statsminister Benjamin Netanyahu talte i FN høsten 2017 og siterte fra Jes 49:6 "Så vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningfolkene, for at min frelse må nå til jordens ende." Profetien i Sak 8:23 blir også sitert, der Herren sier at hedningene vil gripe fatt i en jøde og si: "Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere." Vi er takksamme fordi  vi får være venner med dette folket, og for det de har fått gitt oss. Vi venter på oppfyllelsen av det mektige budskapet Paulus har gitt oss om sitt folk i Rom 9-11. Og vi fortsetter å be om fred for Jerusalem.

Sapiens, mennesket

Den Israelske historieprofessoren Yuval Noah Harari har skrevet denne "korte historien om menneskeslekten", Homo Sapiens (2011, norsk utgave 2016, 442 sider). Boka er fantastisk spennende, tankevekkende og engasjerende, en eventyrlig beretning om mennesket fra ubetydelige aper til verdens herskere. Han forklarer menneskets utvikling fra å være sankere, til å få kognitive egenskaper for 70000 år siden, bli jordbrukere for 12000 år siden, og utvikle kongedømmer, penger, skrift og polyteistiske religioner for 5000 år siden. Så fortsetter han med den vitenskaplige og industrielle revolusjonen, inntil mennesket i dag nærmest er blitt en "homo deus". Bokens siste setning er skremmende: "Finnes det noe farligere enn misfornøyde, uansvarlige guder som ikke vet hva de vil."

  Jeg har lest hans gjennomgang av religionenes utvikling med stor interesse. Historien hans synes å være svært sannsynlig - dersom Gud ikke hadde eksistert! Dersom ikke hele skaperverket hadde vitnet om at det er nettopp Han som står bak det hele! Litt undring sitter jeg igjen med: Hvordan var det da Gud kalte de første to menneskene ut av mylderet av tobeinte skapninger og ga dem oppdraget som herrer over skaperverket, bare underlagd Ham alene?

NLM-leksikon gjennom 20 (40) år

Min hobby har i alle år vært å samle, systematisere og skrive, og det er vel derfor eg fant på å samle informasjon om Misjonssambandet og tilrettelegge den alfabetisk. Jeg kom dessuten ofte over stoff der ei sak eller person var omtalt, uten at bakgrunnen var gjort kjent. Etter å ha undersøkt historiebøker, blader og annen informasjon i 20 år eller meir, våget jeg meg til å utgi stoffet i ei bok. Den kom ut i 1998, 300 sider, fra Omega Trykk i Stavanger, og solgt ut så pass at jeg fikk dekket omkostningene. "Hvem, hva, hvor i Norsk Luthersk Misjonssamband" kom med kjente forsidebilder: Første nummer av Kineseren, Ludvig Hope, Fjellhaug og "Se markene ...". Så fant jeg på å legge boka ut på internett, til glede for noen, og forargelse for andre. Jeg hadde nemlig ikke tenkt over at det er noe som heter personvern, ikke alle ønsker navnet sitt på nettet, selv om det ikke kan unngås i våre dager. Men det var også noen som ønsket at opplysningene skulle ajourføres, andre ville ikke assosieres lenger med NLM. Resultatet ble at jeg oppgav hele nettutgaven av boka.

Meg jeg hadde jo opplysningene på min egen PC, disse ble ajourførte etter hvert som Utsyn og annen informasjon ble gjort kjent. Som en takk for det NLM hadde gjort for meg som god arbeidsgiver gjennom alle år, fikk jeg trykt opp 6-7 kopier av NLM-leksikonet og gitt til NLMs hovedkontor, arkivet, Asbjørn Kvalbein, m.fl. og beholdt bare en kopi selv. Denne utgaven kom i 2012, 346 sider stort format. Nye opplysninger jeg kom over, dødsfall m.m. ble innført i min kopi av leksikonet etter hvert.

I april 2018 spurte Geir Tore Salmelid om jeg kunne skaffe til veie en nettutgave av leksikonet som kanskje kunne oppdateres og danne grunnlaget til en litt meir offisiell internettutgave for de som ville ønske det. Det kunne jeg, og er meget takksam for at han tok initiativet og viste interesse for boka. Jeg la den så ut på Google Disk slik at den også kunne redigeres av Geir Tore. I dag holder han og jeg på å ajourføre den, så får vi se hva det kan bli til etter hvert.

Nattverd i kirke og bedehus

"Herrens måltid" er omtalt i evangeliene som Jesu siste påskemåltid, og gitt videre til Paulus til bruk i de troende menigheter, 1. Kor 11:17-32. Hos de første kristne er dette måltidet omtalt som "brødsbrytelsen", Ap.gj 2:42-46. Det var naturlig at menighets valgte "eldster" stod for nattverdmåltidet, og etter som tida gikk, ble det forbudt for andre enn prestene å dele ut brødet og vinen. Broderringen ble stiftet i 1903 og støttet emissæren Ludvig Hope da han i 1906 stilte krav om "fri nattverd", altså nattverd for bedehusvennene uten at presten var til stede. Medlemmer av DVI og NLM brukte gjerne denne formen for nattverd, som ble endelig tillatt ved kongelig resolusjon i 1913. Uttrykket "fri nattverd" har unødig lenge blitt hengende ved nattverden på bedehusene. ImF, NLM og Normisjon ble i 2012 enige om liturgiordninger for bl.a. dåp og nattverd, der finner vi både praktiske ordninger og gode formuleringer som kan brukes.

På Flekkefjord bedehus har det vært små nattverdsamlinger i alle fall siden 1970, der 10-15 har sitte rundt nattverdbordet og delt både elementene og vitnesbyrdene. To personer var valgt som ledere for disse møtene, den ene har ledet og den andre hatt andakt. Fra våren 2018 ble det vedtatt at vi i NLM/ImF skulle begynne med søndagsmøter om formiddagen, og prøve å få til en månedlig nattverdsamling i forlengelse av disse møtene. Da har vi nå to ganger bedt nattverdgjestene komme opp i tur og orden og motta brød og vin av nattverdeldsten og hans medhjelper, som har vært dagens taler. 23 og 29 personer har deltatt. At dette ikke er den beste praktiske måten å gjøre det på, ser vi av følgende mail: "Når det gjeld nattverdpraksisen, så vart eg litt spørjande til måten som nå er brukt. Køen i midtgangen vart eit uroelement og minna mykje om køen og den uheldige praksisen i midtgangen i Dnk. Ved fri nattverd har vi hatt ei fin form for fellesskap og forkynning for kvarandre ved sendemåten ... Vi må vel vurdera dei ulike tinga etter kvart, slik at vi finn gode løysingar." Sannsynligvis bør vi finne fram til ei praktisk ordning neste gang ved at nattverdgjestene kommer fram puljevis til de fremste setene. Vi har jo ingen alterring å knele ved på bedehuset, ellers blir jo denne ordningen slik nattverden oftest praktiseres bl.a. i Dnk og Metodistkirken.

Manipulering - kall

Misjonsbladet Utsyn planlegger et nummer der manipulasjon blir ei hovedsak. Dette skriver redaktørEspen Ottosen om i Dagen 5.april.
Ut fra mine opplevelser som arbeider i Misjonssambandet, både som ansatt og som pensjonist gjennom tilsammen 60 år, føler jeg ordet manipulasjon som både negativt og galt. I NLMs språkbruk brukes andre uttrykk, f.eks. plassering, rekruttering og kall, når en stilling eller oppdrag trenger personell. Hovedstyret kalte meg til Etiopia etter Misjonsskolen, styret der plasserte meg på en arbeidsplass - uten å spørre meg eller diskutere med meg. Da vi hadde behov for å være hjemme noen år spurte formannen i Stavanger krets om jeg kunne virke i Flekkefjord Felleslag, og etter tre år der rekrutterte heimesekretæren i NLM meg til leder i Helgeland krets. Tre år etter bar det ut igjen til Etiopia. Både jeg og min familie, sammen med våre medarbeidere, såg på NLMs beslutninger om oss som Guds kall til oss. Er det ikke slik lenger? NLM styreorganer brukte ikke bibelord og åndelig press for å sende oss i nye oppdrag, de orienterte bare om at det var bruk for oss der. Og vi sa ja og gikk. I dag er jeg 81 år og har min åndelig heim - sammen med kona - i misjonslaget på bedehuset. Oppdragene kan være annleis nå, men kallet og villigheten til å gå, er den samme. (Jeg sendte dette til redaktøren og fikk svar tilbake. Utsyn ville gjøre det klart at kall og rekruttering var ikke det samme som åndelig manipulering).

Sykepleieren min

Det er andre påskedag, eg talte på formiddagsmøtet på Bedehuset. Då eg hadde flyttet meg frå rullestolen og over til den høge krakken bak talerstolen, og fått ønska den 20-tallrike forsamlinga velkommen til avslutninga av påsken, nevnte eg kor takksam eg var fordi kona mi hadde erfaring med å skyve rullestol: "Det er ho som har rulla meg på plass her i dag!"

  Eg har nå sitte to veker med gipsa fot etter ankelbruddet, og har fire veker igjen. Dei første dagene etter at Bjørg hadde fått lånt rullestol til meg, brukte eg armane flittig og rulla hit og dit i leiligheten vår. Så sa musklene i skuldra stopp, dei vart ømme og verkte mykje. Bjørg måtte overta flyttinga av meg. Legen som på langfredag konstaterte at ankelen grodde som den skulle, sa frå at armane mine måtte kvile litt iblant frå dei uvanlige bevegelsene. Det hjalp, men så fekk Bjørg det enda meir travelt. Ho merka at ho måtte ta seg av mange av mine jobber i huset: henge nyvaska klær til tørk på loftet, vaske opp kopper og bestikk og sette i maskinen, gå ned i kjelleren og tømme søppelposene, støvsuge teppene i stua, og hente ting omkring når ho har bruk for det.
Så har me vore velsigna med påskegjester. Noen kom omkring palmesøndag då det 3. oldebarnet mitt, Johanna Elise vart døypt i Kvinesdal bedehus (bildet viser mitt 2. oldebarn Johannes på oldefaren fang). Andre venner gledde oss med sine besøk. Sykepleieren min er flink husmor, ho har øvd seg i mange år. Nå var det bare så umulig for meg å vera til hjelp. Bjørg bryr seg med alle detaljer, vil vite korleis ting fungerer, og ho er raus med sine tenester og gaver. Den 21.april vil ho ha vore mi elskede kone i 11 år. Me takker Gud dagleg for at me får vera sammen om dei oppgavene som kommer i vår veg.