Alle ti samla til selskapet 21.04.12

Det var stort å ha mange venner og trufaste medarbeidere i bursdagsselskapet vårt, men ekstra gildt at dei fem guttane mine og alle svigerdøtrene kunne komme og vere mellom oss både på lørdags ettermiddagen og i heimen vår. Dei kom frå Lørenskog, Kvitsund, Bømlo og Randaberg - og like fra Nairobi. Dette siste sette jo ein spesiell spiss på det heile, spesielt for brødrene som ikkje visste at Geir Tore og Margunn hadde komme til Norge og selskapet vårt. Eg var på Sola og henta dei fredags morgen, og etter knappe 10 dager her skal dei tilbake til Nairobi der fire barn venter spent på far og mor. Ingen av barnebarna var med på lørdag. Når Geir Tore med familie kjem heim att til sommeren på planlagt Norges-opphold eit par måneder, skal både små og store prøve å samlast - så mange som mulig -  til eit skikkelig Salmelid-treff på Salmeli olsok-helga 28-29.juli. Me kan bli 34 i alt! Då reknar me med at bror min, Tønnes, også kjem med kona Addie. Me gler oss både over bursdagslørdagen og den kommande familiesamlinga!

47 venner i 150 års selskap

Vi hadde jo slått sammen min 75 års dag og Bjørgs 70 års dag, og bedt til selskap for oss begge på vår 5 års bryllupsdag! Samtidig fekk vi samla noen av dei næraste slektningane, noen av vennene på Flekkefjord bedehus, Bjørg sine sambygdinger frå Nedland, og noen medmisjonærer til ei gild feiring på Bedehuset. God middag og smakfulle kaker, "femårsrapport" av meg (Tobias), velforma ord og tanker til meg og Bjørg frå Bent, helsingar frå Olav og Else Marie og Leif Helge, og til sist andakt av svoger Hans Kristoffer Vi fekk også med oss løftet i Gaither-sangen "Min Jesus lever, derfor vil jeg leve. Min Jesus lever, derfor er jeg trygg. Min framtid er i Jesu hender. Mitt liv er verdt å leve, for han elsker meg." Omkring 12.000 vart gitt som bursdagsgave frå gjestene, denne pengegaven fordelte vi videre til IKF (Innvandrerarbeidet i Salem, Stavanger) og MAF (Misjonsfly i Tanzania og Kenya), med takk til alle givarane. Selskapet gav oss rike og gode minner.

Påberoper du deg noen "nødrett"?

Du har vel rett til å drepe et freda rovdyr dersom dette har angrepet deg eller husdyra dine. Men nå har ordet "nødrett" nesten fått en ny mening da terrorsikta Anders Behring Breivik påberopte seg nødrett etter å ha erkjent seg skyldig i å ha drept 77 uskyldige mennesker. Går det virkelig an å vri seg unna ansvaret for en gal handling ved å påberope seg nødretten, eller vri seg unna ansvaret for ikke å ha handla når loven krever at en skulle ha gjort det? Etter all sunn fornuft og menneskelige lover og Guds bud er Breivik skyldig til å bøte for ugjerningene sine. Men vi husker hva Adam sa da Gud ropte på han og anklaget han: "Det var kvinnens skyld, henne som du ga meg ..." Mange prøver seg på noe liknende i dag: "Jeg er jo født slik ..." En kristen homofil vil bruke det argumentet som unnskyldning for å leve i et seksuelt samliv i strid med Guds ord. En kristen kan finne på å forlate sin ektefelle av samme grunn; han har nemlig forelsket seg i en annen - i strid med Guds ord - da ekteskapet kjølnet. Hva med våre grunner til å delta eller ikke delta i kristne aktiviteter? Moses påberopte seg sin "nødrett" til å nekte da Herren ville sende han til farao: "Jeg kan jo ikke tale ..." Jeremia likeså: "Jeg er jo for ung til dette!" Men slike argumenter holdt ikke da Herren kalte dem. Holder dine?

"Tapt - funnet"

"En så fullsatt kirke ser vi bare på julekvelden!" sa prost Hilde Sirnes da hun åpnet møtet i Flekkefjord kirke søndagskvelden. Fleire musikanter deltok, og unge jenter "danset" sammen med prosten mens Gloria ble sunget: Ære være Gud! TV-pastoren Egil Svartdahl orienterte om det store gavebehovet TV-Inter hadde for å kunne produsere og sende TV-program på TV2, for at disse fortsatt kunne bli til velsignelse for mange.

Så fortsatte han med temaet "tapt - funnet" ut fra Luk.15 om den bortkomne sauen, sølvmynten og sønnen. Adam var på flukt bort fra Gud fordi han fryktet følgene av sin ulydighet. Gjeterne ble dødsredde da engleskaren lyste opp natthimmelen. Men de ble møtt av et "Frykt ikke!", det samme budskapet som Jesus hilste sine venner med etter oppstandelsen. Vi fikk et sterkt og kjenslefullt budskap om å få komme og bli møtt av en kjærlig Gud, krydret med fortellingen om da Svartdahls egen smågutt ble borte og måtte letes opp, og den narkomane Nini Stoltenberg som ble funnet igjen av faren. Vi leter etter våre bortkomne barn og medmennesker fordi de har stor verdi. Gud er også på leting etter det fortapte menneske - han har jo gitt sitt liv for det!

Tobias' bok

Du har kanskje ikkje lest "Tobias' bok" eller hørt om Rafael. Denne boka, ofte kalt "Tobits bok" i dag, er fra den 2.århundre f.Kr., ei oppbyggelig bok/fortelling fra tida mellom GT og NT. Den er vanligvis ikkje med i bibelen vår, men i den katolske bibel. Boka er ikkje "kanonisk" (rettesnor for vår kristne tru), men er omtalt som "apokryfisk" sammen med bl.a. Judits bok og Makkabeerbøkene. Boka forteller om den blinde jøden Tobit (Tobias) som sendte sønnen Tobias av stad sammen med ein følgesvenn. (Malariet av desse to er av Antonio Pollaiuolo). Det gjekk svært bra på reisa, oppdraget blei utført, Tobias fekk ei kone og faren fekk synet igjen. Mot slutten av boka seier følgesvennen: "Jeg er Rafael, en av de syv hellige englene som bærer hellige bønner fram og får gå inn for den Hellige i hans herlighet ... Lov Gud alltid, for jeg er ikke kommet av egen drift, men etter vår Guds vilje ... så pris da Gud, for nå farer jeg opp til ham som sendte meg. Og skriv opp i en bok alt det som er hendt." (12:19-24) Den siste påminninga hans er i tråd med det som ellers står i bibelen vår: "Lov Herren og gløym ikkje alle Hans velgjerninger!"

Glede over skriving

Det har vore "fredag den 13" i heile dag - sikkert ein lykkedag for meg. Eg hadde skrive ein liten kommentar til prost Hilde Sirnes sine påsketanker/andakt i Agder, og i dag fekk eg mail frå henne om eg ville vera med og skrive andakter i avisen. Eg takka og sa ja, sjølsagt.

Det neste som hendte var at eg fekk 6 eks. frå trykkeriet i Belgia av mitt nye "NLM-leksikon" (det er nå 14 år siden eg utgav den første gang i bokform). Det vart ei bok på 346 sider. Kva eg skal med den? Jo, eg skal i takknemlighet til Misjonssambandet gje bort 4 eks til henholdsvis Hovedkontoret, Fjellhaugs bibliotek, NLMs historiske arkiv, og Utsyns redaktør.

Så fekk eg sende 2-3 eks av min sjølbiografi til Libris bokhandel i Kristiansand - det var dei der som spurte etter boka. Bra dag for meg, med andre ord!

Åpner me hjertene våre for Jesus og vår neste?

Jesu bønn for oss er at me må stå i eit rett hjerteforhold til Han, at me må bruke våre ord slik at våre medmennesker kommer til tru på Han, og at me alle - i våre ulike menigheter og kristengrupper - må vera eitt (Joh. 17). Ole Lilleheim i den verdensvide organisasjonen Åpne Dører hadde eit sterkt budskap til alle på bedehuset 2.påskedag. Han fortalde om Broder Andreas sitt kall og sin visjon som han møtte ut frå Joh.Åpenbaring 3:2 og 8: "Våkn opp og styrk det som er igjen, og som holder på å dø! - Se, jeg har sett foran deg en åpnet dør!" Ut fra dette starta han i 1955 sin misjon, "Åpne Dører", for å bringe Ordet om Jesus til mennesker som var innestengte bak politiske og religiøse murer, og forfulgte på grunn av si kristentru. Forfølgelse er vond,

men kommer ikkje uventa: "Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt" (2.Tim 3:17). Gud trenger ikkje penger og aktiviteter for å skape vekkelse, men mennesker med eit rett hjerteforhold til Jesus. Budskapet var egentlig det samme som lydde ved den tomme grava påskemorgen - "gå og fortell at Jesus har stått opp!", og det greip oss!

Fotspor etter Gudmund Vinskei på Opofte og i Etiopia.

Det lille og velbrukte bedehuset på Opofte ble oppført i 1919, året etter kom Vinskei til verden. Her gikk han på søndagsskolen hos Lars Teistedal og fikk høre om David Livingstone sitt dramatiske virke i Afrika: ”Kanskje kan også en av dere bli en slik misjonær?” Misjonskallet ble realisert hos Gudmund i 1948 da han kom til Etiopia. Påskedag 1949 arrangerte misjonærene Vinskei og Birkeland det første møtet i Dilla. Etter som årene gikk fikk de oppleve at Jesus-fortellingene skapte tro hos tilhørerne, på samme vis som de gjør hos oss i dag. Dette tok jeg fram i prekenen min på Opofte 1. påskedag om ettermiddagen, der 40 store og små påskegjester hadde fylt opp lokalet. Oddvar Teistedal ønsket oss hjertelig velkommen og Kjell Sverre Trodahl ledet samværet på sin lune og sangglade måte. Dagens budskap var klar: Jesus er virkelig oppstanden og dette gledesbudet må i all hast sendes videre! Det er nemlig grunnlaget for både vår kristentro og vårt misjonsarbeid. Etter møtet bad Oddvar hele forsamlingen hjem til seg på kaffe. Der stod dekte bord i stuene og straks kom husmora Aud med store fat fulle av rundstykker med reker, eggerøre, karbonader og anna pålegg, i tillegg til flere store kaker og kaffe. Dette hadde familien Teistedal holdt på med i 30 år! (bildet viser Teistedal i hvit skjorete) Da alle var godt forsynte kunne møtet fortsette til kl. 18.00. Noen fortalte minner, andre foreslo ei sang. ”Så møtes vi igjen påskedag 2013. Takk for god bevertning og gildt samvær!” var kunngjøringa Trodahl kom med da vi skiltes.

Prost Sirnes har et poeng

De som las gjennom hennes ”Påsketanker” i Agder 4.april, og ikke lot seg forvirre av dansemusikk og dunkle setninger om tro og tvil, kunne få med seg et sannhetskorn i slutten av stykket: ”Det er ikke troen som eventuelt får oss til å se det (påskebudskapet om Jesu død og oppstandelse), men det vi leser som skaper tro.” Her er hun på lag med apostelen Paulus som skriver at ”troen (tilliten) kommer av det budskapet en hører”, og så legger han til: ”og budskapet kommer av Kristi ord (fortellingen om Jesus Kristus)” (Romerbrevet 10:17). Hele kristentroen sammenfatter han i dette påskebudskapet: ”Vi skal bli regnet som rettferdige (frikjente for Gud) når vi vi tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde, han som ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige.” (4:24-25). Det var synd at Hilde Sirnes sine påsketanker ikke fikk med seg dette frelsesbudskapet. Det er nemlig ikke alle som leser seg gjennom hele Johannes-evangeliet, kap. 18-21, som hun henviser til.