Senders jødiske reise

Anne Sender: Vår jødiske reise

En av julegavene i år, ei solid og positiv historiebok, 2013/14, 266 sider. Anne Sender vet hva hun snakker om, hun fikk ikke Fritt Ords Pris 2014 for ingenting. Hennes fars historie er også med, og alle utslag av antisemittisme de siste tiårene i Norge. Det høres utrolig ut at norske jødebarn skal bli mobba fordi noen barn blir drept i Gaza!  Hun har respekt for "filosemitter, som føler et ekte slektskap til jødisk religiøs tenkning og kultur. De overlater jødenes eventuelle frelse til Vår Herre, og velger å støte Israel aktivt - så vil nok Herren ordne opp med palestinernes situasjon når tiden er moden. Den vanligste tolkning er at Herren gjør ikke noen ting før menneskene selv har gjort det de kan for å løse problemene. Og det er trygt å si at vi ennå ikke har gjort alt vi kan!" "Hvis Jerusalem skal være til velsignelse for jødene, kan det ikke være til fornedrelse for andre. Det ble min erkjennelse (etter noen måneders opphold i Israel)."  Anne Senders bok forklarer og forskrekker ved sin ærlighet og åpenhet. Den ender med det livsbejaende jødiske uttrykket som ofte blir brukt, "LeChaim" - til livet! Boka er vel verdt å lese.

Karmelbladets redaktør, Vidar Norberg

Karmel-nytt er et to-ukers blad som går i sitt 69.år, etablert av Per Faye-Hansen (1919-92) for «å utbre mer kunnskap om Bibelen og dens land og folk, og skape kontakt mellom jøder og kristne ved zionistisk informasjonstjeneste.» Læstadianeren Vidar Norberg fra Finnmark, med kona Heljä fra Finnland, reiste høsten 1997 til Jerusalem som korrespondent for bladet Dagen, samtidig med at han skulle være redaktør og journalist for Karmel-nytt. Arbeidet som Dagen-journalist tok slutt i 2002. De bor bare 20 minutters gåavstand fra Bet Norvegia, og greier seg godt uten egen bil. Heljä tar seg av mye av kontorarbeidet, og skriver artikler og tar bilder for bladet (foto nederst, sammen med Bjørg). (NB: takkesangen heter "Toda la El ...")

På mandagsmøtet på Bet Norvegia er Vidar fast leder på sin faste plass bak det runde salongbordet. Den siste utgaven av bladet som har kommet fra trykkeriet i Norge, i tillegg til hans utkast til kommende utgave, blir plassert på bordet. Uten å gi seg tid til å se seg omkring i det store stua, ønsker han vel møtt og ber oss slå opp sangen «For Bibelen og Israel» i Karmel-sangboka. Den er forfatta av Faye-Hansen, og er første ledd i møtets rituale, hver mandag. De andre sangene han bruker er «Navnet Jesus», «Løftene kan ikke svikte», «I den stille, klare morgen.»

Sammen med ca. 30 personer her fra Jerusalem og betjeningen ved Karmel-huset i Ashdod, fikk vi være med på tre mandagsmøter, der Vidar talte i 30-50 minutter om forholdene i landet, politisk og kulturelt. På programmet ellers var både vitnesbyrd, bønn og forbønn, før han stemte i med bordverset «Toda al El, halleluja» (Takk til Gud, halleluja), og «nå skal vi få kaffe ganske snart». Til siste mandagsmøte hadde Bjørg steikt 84 lapper! Så ble det ei god stund etterpå til prat og hilsener og handtrykk med nye bekjentskaper. På samme møtet fortalte eg om sjukdommen som hadde ramma meg slik at vi skulle reise heim til Norge dagen etter. Vidar nevnte meg i sin forbønn og ei kunnskapsrik og åndsfylt dame meinte at det sikkert betydde at Herren hadde bruk for meg til å bringe et budskap i heimlandet.

På første samlinga åpnet han med Sal 126:4 «Herre, vend vår skjebne som bekkene i Negev», han las fra NB: «Herre, la våre fanger vende tilbake som bekker i Sydlandet». Det velsigna regnværet Israel hadde fått i det siste, var ett av emnene. Innvandringen hadde ført mange gode og flinke mennesker til landet, Joel 3:6ff. Så ga han oss en oversikt over det politiske liv i landet, og forhold til nabostatene. Daglig følger han med i flere aviser og på internett. Til vår overraskelse delte han ut landets deilige «Krembo», «sjokoladedekket søt kremskumbolle», brukt av israelerne nå om vinteren i staden for softis.

På andre samlinga vart det mest politikk fordi statsminister Netanyahu hadde skrevet ut nyvalg og dermed var avisene fulle av valgkampanje. Forholdet til Syria og særlig Iran var også svært aktuelt. På tredje samlinga tok han også opp den spente situasjonen med araberne fordi de hadde anmodet FN om å anerkjenne Palestina som egen stat i november 2016, det ville medføre en uutholdelig situasjon for Israels sikkerhet og grenser. Det galt for Netanyahu å få lagt ned veto i Sikkerhetsrådet for dette forslaget. Det var svært hyggelig å få prate med både Vidar og Heljä. Vi vil savne disse samlingene i ukene framover.

Gjestehuset Bet Norvegia i Jerusalem

Bet Norvegia er sjømannsprest Per Faye-Hansen (1919-92) sitt verk, sammen med sjømannskirkene i Haifa og Ashdod. Han hadde etablert Karmel-Instituttet etter sin første tur til Israel i 1938. Ved inngangspartiet ble det plantet et sitrontre da huset ble overtatt i 1976. I tillegg til hovedetasjen med stor dagligsatue og kjøkken (som også er innredet som tilfluktsrom), har bygget to etasjer med 14 rom doe betjening og gjester i tillegg til ett praktisk rom på taket - der vi bodde som assistenter (bildet nederst). Vi måtte gå 68 trappetrinn for å komme dit opp. Gjestehuset har frokost til gjestene, som også får delta på sabbatsmåltidet, og på mandagsmøtet sammen med andre skandinavere i byen. Det var en trivelig arbeidsplass med gode medarbeidere (Sølvi og Agnar Eikland) og interessante gjester.

«Shabbat Shalom»

Vi kjørte rundt Gamlebyen, på utsiden av den 4 km lange muren fra 1541, fredag ettermiddag. Klokka nærma seg 16.00, da sabbatsaften tar til. Zionporten og Jaffaporten hadde vi lagt bak oss, sammen med byens kjente landemerke, det 45 meter høye Citadellet (tårnet tilhører festningen som Herodes den store oppførte i år 25 f.Kr.). Vi farer framom tusenårig historie i stein. Utenfor Nyporten, Damaskusporten og Herodesporten var der svært mange folk og biler. Politiet var på plass, også ein TV-reporter med sitt kamera – i tilfelle det skulle hende noe. Muslimene var nemlig nett ferdige med sin fredagsbønn, de startet kl. 12.00, og de kunne lett ha blitt opphissa til et sammenstøyt. Men alt så heldigvis fredelig ut. Vi kjørte videre, sabbatsroen så ut til å legge seg over gatene, trafikken hadde stilna. Vi kjørte videre forbi Løveporten og den igjenmurte Gyldne port til vi fant en parkeringsplass ved Møkkporten. 

Der hadde vi godt utsyn over hele Oljeberget til venstre for oss. Like etter vi var kommet innenfor muren bar det gjennom en kontroll av damevesker og jakker før vi ganske fort nådde den store plassen foran Vestmuren («Klagemuren»). Denne vestlige muren rundt tempelplassen imponerer med sine store steiner fra Herodes den stores tid, den er 48 m lang og 18 m høy. Siden 7.juni 1967 har jødene strømmet til denne Muren for å be, kvinnene til høgre og mennene til venstre. Familier kom med sabbatskledde barn, ortodokse jøder med sine spesielle hatter og svarte frakker, unge jenter og kvinner med sjal, og ungdommer ellers med sine obligatoriske kipaer på hodene. Vi kom ut på en forhøyning av plassen, der hadde vi god oversikt over den litt lågere delen nærmest Muren. Mennene fant fram sine «siddur» (bønnebøker) og begynte å be ved Muren, andre ordnet med stoler og lesepulter omkring på plassen. Hele tiden strømmet folket til. Ei gruppe soldater med geværet over skulderen, kom til et område på plassen som sikkert var reservert for dem. Offiseren hilset dem med et stort rop: «Shabbat Shalom!», og fikk den samme hilsenen tilbake. Så tok de armene om hverandres skulder mens de dansen i ring og sang. Det var ei jubelsang, med takk for den Gudgitte sabbaten de nå gikk inn i. Ansiktene strålte av glede. De unge kvinnene hadde også startet med ringdans og jubelsang. Og folk fortsatte å strømme til. Det begynte å mørkne og kjølig vind gjorde at vi tok på heimveien igjen. Vi hadde vært med på noe stort, en Gudgitt tradisjon som har bundet jødene sammen til sin Gud og til hverandre i tusener av år.

Hanukka - jødenes desemberfest

Hanukka (Chanukkah) er kanskje den mest populære festuke i Israel.
Reuven Hammer skrev dette i Jerusalem Post 12/12-14: "Hanukka betyr innvielse og går tilbake til de jødiske makkabeernes seier over gresksyrerne i 167 f. Kr. Da templet var renset og de skulle tenne den store menora (7-arma lysestake), så hadde de bare hellig olje for en dag, og det ville ta en hel uke før de kunne få lage nok. Så skjedde det store under at det lille de hadde av olje likevel ble nok til hele uka. Dette blir nå feira ved at de bruker den  spesielle hanukkia-lysestaken med 8 lys og ett hjelpelys ved sida. Det tennes ett nytt lys for hver dag. Denne ukelange festen står sjølsagt ikke i Det gamle testamentet, men de jødiske lærde har skrevet om den i Talmud. Uka er vanlige arbeidsdager, med mye glede og barneleker, god mat og gaver til barna og til venner. Festuka faller i desember og har fått litt farge av den kristne julefeiringa. Dypest sett kan vi si at Hanukka minner oss om at vi som medmennesker skal tenne lys i mørket for å skape noe godt der det onde rår."


Aharon Wexler sier at det største under i samband med Hanukka er at det fremdeles er jøder omkring i verden til å kunne fortelle denne gamle historien. En annen har pekt på det store mot og tillig den presten måtte ha da han tente den store lysestaken til tross for at han visste at han bare hadde olje for èn dag. I templet skulle disse lysene lyse hele tiden, natt og dag.

I samband med Hanukka blir det ofte lekt med "dreidel", som på moderne hebraisk kalles sevion  (snurrebass). På snurrebassens 4 sider står hebraiske bokstaver: N, G, H, S (Nes Gadol Haya Sham) som står for "Stort under hendte der". I dag i Israel er bokstaven S oftest skiftet ut med P, som står for "poh" (=her). Her er de hebraiske bokstavene, leses fra høgre mot venstre: נ ג ה פ
 

Røde glimt fra Jerusalem

«Som jøder er vi vant med forfølgelser, mobbing og drap i Europa, derfor reiste vi til Israel, vårt eget land og folk. Men den blodige massakren i synagogen i Har Nof viser oss at selv ikke i vårt eget fedreland er vi trygge lenger – som jøder!» Dette skrev en fortvilet rabbi nylig i Jerusalem Post. Og vi kan spørre: Skulle ikke Herren verne om sitt folk?

Nå har Bjørg og jeg vært to uker som assistenter på Bet Norvegia i Jerusalem, og bare møtt fredelige og trivelige mennesker. Ukens to høydepunkter har vært sabbatsmåltidet fredags aften i husmor Sølvi Eiklands regi, og mandagsmøtet der nyhetsviter Vidar Norbergs kåserier, og prat og kaffemat er høydepunkter. Men midt i dette har jeg personlig fått kjenne på uvel: Etter bare noen få dager fikk jeg blodig urin som ikke opphørte til tross for bønn ved Vestmuren og forbønn av vennene heime. Det ble nødvendig med undersøkelser og legebesøk på Shaare Zedek Hospital. Konklusjonen er at vi må reise heim igjen snarest mulig for nødvendig operasjon. Vi hadde gledet oss veldig til noen uker her i Jerusalem og er lei oss, hvorfor har ikke Gud grepet inn?

I Jerusalem Post 21/11 skrev Rabbi David Menaben i samband med blodbadet i synagogen: «Hvem er disse grufulle folk som har gjort dette, og hva foregåri dreres indre – og viktigst av alt: Hvem er deres Gud? Jødiske lærde har alltid æret muslimene for deres tro på den ene og gode Gud. Da en jøde drepte mange muslimer i Hebron i 1994, da stod rabbinerne opp og fordømte drapene. Men nå, etter drapene i synagogen, hvorfor står ikke muslimske ledere opp og fordømmer dette? Menneskenes ondskap har forårsaklet mange synder. Tøm deres hjerte for hat og drap og fyll det med Guds ånd og kjærlighet!»

Inntil heimreisen er klar fortsetter jeg med å vaske rom etter gjester og rulle sengtøy, feie verander og ordne oppvasker, mens Bjørg steker lapper og lager til gjestemåltid – og vi tror fortsatt at vi er i Herrens hand.